Resett hadde store ambisjoner, men nærmer seg et fristed for ytre høyre. De er på vei til å bli et norsk «alt-light»

• JOHN FÆRSETH, forfatter og samfunnsdebattant

Nettstedet Resett skulle være en «plattform for realistisk debatt, også for dem som er uenige», lovet Helge Lurås ved lanseringen.

Det har den i mindre grad vist seg som - enn som et fristed for skribenter og standpunkter som ligger faretruende nært ytre høyre.

Resett ble startet opp for omkring syv uker siden, og er finansiert av blant andre Øystein Stray Spetalen og Jan Haudemann-Andersen.

Andre bidragsytere inkluderer Opera-gründeren Håkon Wium Lie, som vi skal komme tilbake til etter hvert.

Å gå over dette nettstedet er en av de anledningene der man allerede mens man skriver kan se for seg tilsvaret som vil komme.

I dette tilfellet er det god sjanse for at det vil bestå av forsvar for ytringsfriheten, samt anklager om å drive med brunskvetting og «guilt by association».

Det får stå sin prøve.

Et folk uten identitet har ingen framtid

Redaktør for Resett er Helge Lurås, tidligere rådgiver ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Lurås har i snart ti år vært en talsmann for en mer realistisk utenrikspolitikk, særlig rundt bistand og det han kaller «militære eventyr» i utlandet.

De senere årene har han i økende grad kommet på banen som islam- og innvandringskritiker, der han har blitt kritisert av blant andre Kjetil Rolness for å ha en essensialistisk forståelse av kulturforskjeller der veien er kort til å betrakte kultur som noe medfødt som det nærmest er umulig å gjøre opprør mot. 

Noe av denne essensialiseringen kan kanskje gjenkjennes i den interessen for identitetspolitikk som Lurås har vist det siste året – riktig nok med det erklærte utgangspunktet at det er viktig at man snakker om disse tingene, slik at man ikke overlater dem til ekstremister.

Det siste ble sagt av Lurås under et arrangement - hvor han var til stede sammen med den østerrikske høyreekstremisten Martin Sellner - på Eldorado kino i juni. 

I foredraget kritiserte Lurås blant annet kristendommen for å ha gitt oss skyldfølelse når vi føler gruppetilhørighet, og advarte mot drifter som når som helst kan få folk til å reise seg og slåss i gatene.

Til Lurås’ forsvar skal det riktig nok sies at han andre steder har insistert på at det han slåss for er verdier som bør være felles for alle i Norge, likegyldig etnisk opprinnelse.

Sellner tilhører en forholdsvis ny retning kjent som identitarisme, som fokuserer på kultur i stedet for rase og mener disse bør holdes adskilt.

Et sentralt manifest for identitærbevegelsen – en video kjent som A Declaration of War - fordømmer sekstiåttergenerasjonen for å ha tilintetgjort tradisjonelle verdier og spredt en mislykket multikulturalisme.

Selv om det ikke er noen tegn til inspirasjon for eksempel i form av sitater, minner det unektelig - når en programerklæring fra Resett anklager sekstiåtterne for å ha forsøkt å oppheve den naturlige tendensen til å favorisere sine egne i et forsøk på å skape en ny, perfekt mennesketype. Og for å ha stemplet alle tradisjonelle kulturuttrykk som fascistiske.

«Et folk som prøver å overbevise seg selv om at de ikke finnes og har en identitet, har ingen fremtid», står det i erklæringen. Som fortsetter med at «nordmenn er nødt til å begynne å stå opp for seg selv. Kun med stolthet og kraft kan landet bygges videre. Det skal ikke hakkes ned i et eksperiment basert på ren ønsketenkning om menneskets individuelle og sosiale natur. Realisme, og sosial og identitetsmessig kontinuitet er nødvendig.»

Minst en av bidragsyterne til Resett ser ut til å ta denne kontinuiteten bokstavelig.

I en serie på tre artikler hevder Sturla Ellingsvåg fra tankesmien Explico at den sosiale lagdelingen i Norge har minst 5000 år gamle røtter, og stammer fra de indoeuropeiske krigerfolkene fra Sentralasia som erobret Europa på dette tidspunktet. Dagens klassesamfunn er ifølge Ellingsvåg en parallell til det indiske kastevesenet som også ble grunnlagt av indoeuropeere, og som i India er det primært de øverste klassene som har videreført erobrernes DNA.

For dem som synes dette minner mistenkelig om tankegods fra 30-40 tallet, kan det legges til at Explico for ikke lenge siden organiserte en ekspedisjon til Kasakhstan på jakt etter indoeuropeernes «Urheimat».

I likhet med forgjengerne passer Ellingsvåg også på å nevne at en rekke store sivilisasjoner og erobrere har vært av indoeuropeisk eller «sentralasiatisk» avstamning – inkludert den egyptiske faraoen Tutankhamon.

En påstand som ser ut til å stamme fra en mildt sagt kontroversiell sveitsisk studie, som baserte seg på et screenshot hentet fra en amerikansk dokumentarfilm. Det kan være relevant å nevne at Håkon Wium Lie også sitter Explicos «advisory board», i tillegg til å ha vært stortingskandidat for det omstridte partiet Alliansen.

Jødene som medskyldige

Ellingsvågs rasespekulasjoner er ikke de eneste artiklene som er egnet til å vekke ubehagelige historiske assosiasjoner.

I artikkelen «Kristen-jødisk tango – i teori og praksis» hevder Hans Olav Brendberg at det historiske jødehatet må sees som del av en «pardans» mellom jøder og kristne. Dermed blir  Martin Luthers beryktede oppfordringer til å brenne ned synagoger og rasere jødiske hjem en forståelig reaksjon på jødisk hets mot kristendommen.

Brendberg er den samme som i 2004 ble vedtatt ekskludert fra RV (i dag Rødt) for å spre antisemittisme. Brendberg kom for øvrig med lignende påstander da han var gjest i den svenske, nynazistiske podcasten Me ne frego i sommer og blant annet omtalte det nazistiske folkemordet som en reaksjon på jødisk politisk innflytelse.

Blant skribentene til Resett finner man også Brendbergs våpendrager, NTNU-amanuensis Trond Andresen. Andresen er kjent for påstander om at jøder mangler empati og at israelsk etterretning kjente til terrorhandlingene 11. september på forhånd, men unnlot å varsle amerikanerne.

I to artikler på Resett skriver Andresen om hvordan «godhetskappløpet» om flyktninger er i strid med vår biologiske natur som er programmert til å ta vare på våre egne, og forsøker å renvaske Russland for beskyldningene om innblanding i det amerikanske presidentvalget.

Antirasistene som hovedproblem

I en artikkel publisert torsdag denne uka beskyldte Helge Lurås langt på vei antirasister for å ha den egentlige skylden i saken rundt skribenten Johan Slåttavik, ettersom disse i lang tid skal ha forfulgt Slåttavik og formodentlig dyttet ham i mer radikal retning.

Generelt ser en gjennomgående fortelling ut til å være at disse miljøene konstruerer rasisme der den ikke finnes, og dermed bidrar til å bygge den opp. 

Antirasistisk Senter ser ut til å ha en viktig i denne fortellingen. Ifølge Lurås «lever Antirasistisk Senter økonomisk av å hevde at det finnes rasister i Norge».

I en serie artikler retter en annen skribent, Einar Hammer, en rekke alvorlige beskyldninger mot organisasjonen: Den blir sagt å ha økonomiske motiver når ARS går inn for å kutte statsstøtten til Human Rights Service, og det antydes at den har betalt forskeren Sindre Bangstad for å kritisere den kontroversielle tankesmien.

Hammer beskylder også Antirasistisk Senter for å «promotere» nynazister gjennom å støtte motdemonstrasjoner, nok en gang – må vi tro – for egen vinnings skyld.

Ja, ifølge Hammer ser det til og med ut til at Antirasistisk Senter bærer et direkte ansvar for at Hege Storhaug og andre innvandringsmotstandere har blitt truet, gjennom sin «demonisering» av disse.

Kloakkens røst

I kommentarfeltene møter vi noe som ikke står tilbake for det som preget mange aviser før Oslo-terroren i 2011, riktig nok uten direkte oppfordringer til vold slik man til tider kunne støte på den gangen.

Som den gangen er fienden islam, mainstreampolitikere og media som tillater denne religionen å «overta» landet. Samtidig får «antirasistene» påfallende ofte passet påskrevet.

Gang på gang blir det advart mot at disse driver systematisk overvåking av «islamkritikere», og har som mål å knuse all ytringsfrihet.

Minst én hevder til og med at venstresiden driver psykologisk krigføring med CIA-inspirerte metoder. Tilsvarende bagatelliseres grove trusler og personangrep som å «diskutere med venstresiden».

Et norsk alt-light

Da Resett ble lansert i august ble det diskutert om nettstedet ville bli et norsk Breitbart, det kontroversielle mediet som har blitt satt i forbindelse med alt-right-bevegelsen.

Utover at det er diskutabelt om Breitbart faktisk ville publisert en artikkel som den om demonstrasjonene på Gjøvik, er Resett åpenbart i ferd med å plassere seg i et slikt terreng.

I hvert fall som en norsk representant for det som har blitt døpt «alt-light», som deler en sterk mistillit til alle former for «mainstream» og «politisk korrekthet» og et konspiratorisk verdensbilde. Men som ikke går så langt som å kreve egne hvite etnostater eller støtte en fascistisk ideologi slik fetterne i «alt-right» gjør.

Flere av disse kjennetegnene finnes også i de nevnte artiklene, selv om det selvsagt også finnes mange artikler som mangler dem.

Til og med en forsiktig lengsel etter det autoritære viser seg når Lurås analyserer dagens konflikt mellom høyre og venstre til ett spørsmål: «Er trusselen mot frihet, mangfold og toleranse anno 2017 først og fremst europeisk 'nasjonalisme' eller er det egentlig islam?»

Begge frykter altså det totalitære, skriver Lurås, før han filosoferer om venstresidens «blindhet» kan være rotfestet i dogmet om religionsfrihet, et dogme som ble til på en tid da kirken var på retur i motsetning til dagens islam.

Et av Lurås’ omkved det siste året har vært at det er nødvendig å slippe til ubehagelige stemmer for å unngå at det oppstår krav om «innfødt» europeisk identitetspolitikk.

Det trenger han ikke bekymre seg for.

Slik det ser ut etter syv uker, virker det som om Resett er i ferd med å bli en plattform for akkurat det Lurås hevder å ville unngå.