De siste tiårene har politikerne latt det gå inflasjon i taushetsplikt. Nå må vi dra i nødbremsen - her er 5 forslag for å forbedre lovverket

• INA LINDAHL NYRUD, medierettsadvokat i Norsk Journalistlag
• HEGE IREN FRANTZEN, leder i NJ

En kortere versjon av innlegget er også publisert i Dagens Næringsliv. 

De siste tiårene har politikerne latt det gå inflasjon i taushetskulturen vår. Siden slutten av 90-tallet har tallet på taushetspliktbestemmelser i lovverket mer enn doblet seg, fra 100 til 207 bestemmelser, viser en gjennomgang Norsk Journalistlag (NJ) har gjort av lovverket.

Nå må det dras i nødbremsen.

Omfattende og uklar taushetsplikt legger uheldige begrensninger på journalisters arbeidsvilkår, og går dermed ut over borgernes grunnleggende behov for informasjonstilgang.

Forvaltningslovutvalget utreder for tiden behovet for revisjon av reglene om taushetsplikt. Det er en gylden anledning for en åpenhetsreform.

NJ har fem forslag for å forbedre lovverket: 

Det bør for det første presiseres i lovteksten at det å verne forvaltningen mot kritikk, faller utenfor taushetsplikten. Journalister opplever at taushetsplikten brukes til å beskytte den ansatte selv og kolleger, og tilsløre feil som er begått.

Eksempelvis kan nevnes tilfeller der offentlig ansatte som intervjues, nektes av sine ledere å kritisere andre etater. Dermed hindres fri debatt, noe som aldri har vært lovgivers intensjon.

Ved urettmessig å dekke seg bak taushetsplikten, kan denne snarere bli et maktmiddel enn et vern av viktige hensyn.

Det bør for det andre tydeliggjøres i lovteksten at også når det foreligger taushetsbelagte opplysninger, skal det foretas en konkret interesseavveining der det særlig skal tas hensyn til sakens allmenne interesse og om det er media som ber om innsyn.

Et absolutt unntak for taushetsbelagt informasjon – uavhengig av sakens karakter og rollen til den som ber om innsyn – vil kunne medføre en praksis i strid med Menneskerettskonvensjonen. Menneskerettsdomstolen og Høyesterett har uttalt at de interesser som begrunner taushetsplikten, må veies opp mot hvor viktig ytringsfriheten i hvert enkelt tilfelle er.

Høyesteretts behandling i 2013 av NRKs innsynskrav i sikkerhetsgradert opptak fra Treholt-saken er eksempel på dette. Det må derfor foreligge et samfunnsmessig tvingende behov for unntak før journalister kan nektes å innhente eksisterende informasjon av allmenn interesse.

Det er for det tredje en utbredt, feilaktig oppfatning at fødselsnummeret er en sensitiv personopplysning, og at dette alene kan gi adgang til andre opplysninger. Nummeret skal kun anvendes som en identifikator - altså for å gjenkjenne rette vedkommende - ikke for å gå god for identitetens ekthet (autentisering).

Det innebærer at ved bruk skal det ikke kunne gis beskyttede opplysninger om personer ved kun å oppgi fødselsnummeret. I den generelle forvaltningsloven og ny folkeregisterlov fremheves det derfor at fødselsnummer ikke er taushetsbelagte opplysninger. At spesiallovene derimot har strengere taushetsplikt, hindrer bruk av disse opplysningene som journalistisk arbeidsverktøy.

Slik tilgang er helt nødvendig for enhver som skal skille personer fra hverandre i storsamfunnet. Uten tilgangen kan journalistikk forhindres. Det er derfor allerede i dag åpnet opp for i særlovgivningen at journalister kan få tilgang til fødselsnummmer til bruk i profesjonell virksomhet.

Et eksempel er utlevering av opplysninger fra grunnboken og matrikkelen. Det må åpnes opp for flere liknende løsninger. Et redaksjonelt mål er for eksempel å lage saker der det settes fokus på åpne og skjulte maktstrukturer i samfunnet.

For å lage en oversikt over hvem som leder og styrer alle foretak og enheter i Norge, er journalister avhengig av Enhetsregisterets åpne oversikt over næringsdrivende og foreninger.

For at oversikten skal være etterrettelig, er det av personvernhensyn viktig at de kan identifisere personene fra hverandre for å hindre feilkoblinger eller misforståelser. Da er journalister avhengig av tilgang til fødselsnummer.

For det fjerde henviser eiendomsskatteloven til den altomfattende og lite formålstjenlige taushetspliktbestemmelsen i skatteforvaltningsloven. Eiendomsskatt er en objektskatt som bygger på markedsverdien av eiendommen, og tar ikke hensyn til inntekt eller formue hos skatteyter. Kommunen takserer selv eiendommene.

Skatteforvaltningslovens spesialregler om taushetsplikt er utformet med sikte på inntekts- og formuesskatter, fordi ligningsmyndighetene sitter på mer sensitive opplysninger enn hva eiendomsskattemyndighetene gjør. Informasjon om eiendomsskatt bør derfor følge den alminnelige forvaltningsmessige taushetsplikten.

Det må for det femte ikke åpnes opp for at taushetsplikt kan reguleres i forskrift eller retningslinjer.

På grunn av omfattende begrensning i grunnprinsippet om åpenhet, bør alle bestemmelser om taushetsplikt kun reguleres i lovs form.