Før vant VG priser for kritisk helsejournalistikk. Nå er de i jevnlige diskusjoner med Rema om helsa di
KOMMENTAR: Hvordan havnet vi der at nyheter om blodpropp, astma og kreft ble overlatt til VGs reklameavdeling?
Innsendt
PublisertSist oppdatert
Denne artikkelen er over to år gammel.
HARALD S. KLUNGTVEIT, journalist og klubbleder i Dagbladet
«20 nordmenn får blodpropp hver dag - sjekk symptomene»
«Kjendisskokk raser mot palmeoljeindustrien: - Ødeleggende for kroppen og kloden»
«Ny studie: Astmamedisiner kan hindre vekst hos barn»
«Ny teknikk kan påvise dødelig kreftform»
Dette er artikler VG har publisert under vignetten «VG Familieliv» de siste to ukene i et «kommersielt samarbeid med Rema 1000». Tekstene produseres av kommersielt ansatte i native advertising-avdelingen «VG partnerstudio».
Avisa kaller det sponsing, men opplyser samtidig at Rema 1000 og VG regelmessig har samtaler om «temavalg». Selv om tekstene i praksis ser helt like ut som andre VG-artikler har de altså ikke noe med uavhengig journalistikk å gjøre.
«En del av VG utenfor vår redaksjon», som det heter på Familieliv-sidene. Personene som er kreditert med byline var riktignok så seint som i september kjent for leserne og kildene som VG-journalister.
(Det er sikkert flinke folk, og det er forståelig at journalistvikarer uten utsikter til fast jobb i dagens bransjevirkelighet går over til tekstforfatteryrket).
Kommersielt motiverte oppdragstekster som framstår relativt løsrevet fra annonsørens budskap er en uvant reklameform, men det er reklame det er.
Grunnen til at det er uvant, er selvsagt at annonsørinitiert kvasijournalistikk midt blant ekte avisartikler med likt utseende, bryter flere av presseetikkens mest grunnleggende regler.
At VG har flyttet journalistressurser til kommersiell side for å gjøre for Rema 1000 eller andre det de før gjorde for redaksjonen, har fått litt for lite oppmerksomhet.
Men det er mer interessant å se på hvilke stoffområder som VG nå mener like gjerne kan være kommersielt styrt som redaksjonelt.
Forskningsjournalistikk er noe av det mest komplekse en avisredaksjon har befatning med. Nyhetsartikler om helseforskning - som flere av de aktuelle tekstene framstår som - er den mest alvorlige delen av forskningsjournalistikken.
Framheving av én studie framfor en bedre, dårlig kildekritikk eller en unyansert vinkling kan påvirke nordmenn til gale valg av helsetjenester, kosthold eller medisiner. Legemiddelprodusenter, distributører og andre kommersielle aktører presser på - direkte og mer subtilt - for å rette fokus mot bestemte problemstillinger.
Tungt ansvar og vanskelige balanseganger for samvittighetsfulle journalister og redaktører. Selv svært erfarne reportere trår innimellom feil og trenger korrektiver og kritiske spørsmål fra redaksjonelle ledere og journalistkolleger.
I dette villnisset velger altså VG å la Rema 1000 vise veien, som del av en lanseringskampanje for babypleie-produkter.
Før har VG vunnet priser for kritisk helsejournalistikk. Nå er VG i «jevnlige diskusjoner» med landets mektigste dagligvareaktør om hvordan avishuset skal lage artikler om helsa di.
For ordens skyld: Flere av tekstene nevnt innledningsvis handler om forskningsnyheter som like gjerne kunne vært omtalt på redaksjonell plass i VG, men som leser må jeg bare gjette på hvilke kjøreregler den kommersielle VG-staben eventuelt har for hva som slipper gjennom nåløyet i slike saker.
For å være helt sikre på at leserne skal forveksle «Partnerstudio» med nyhetsredaksjonen har VG også plassert innkjøpt journalistisk stoff fra NTB-redaksjonen inn i det kommersielle konseptet, blant annet en notis om kreft i bukspyttkjertelen.
NTB-journalistene har naturlig nok reagert kraftig, uten at Torry Pedersen ser ut til å ta det særlig tungt.
Mange vil nok tenke at det er vanskelig å få tak på hva Rema 1000 skulle få ut av å lansere babypleie-produkter ved tekster om kreft og blodpropp. Det er litt mer forståelig i tekstene om barn og oppdragelse.
Det er ikke poenget - Rema 1000 ser seg åpenbart tjent med å betale masse penger for å være assosiert med akkurat denne journalistikketterligningen. (Man kan forøvrig spørre seg hvordan reklamefolkene får intervjuobjekter til å låne bort navnet sitt til Rema 1000, eller i hvilken grad de er klar over at det er det som skjer).
Og hvor setter VG strek?
Er helseartiklene på nyåret «sponset» av Apotek 1 eller GlaxoSmithKline?
Med «jevnlige diskusjoner om temavalg»?
Hvis svaret er at «nei, det blir for drøyt» - hva er det som -ikke- er drøyt med Rema 1000-bindingen?
Har vi kommet så langt at slike bindinger og føringer er OK så lenge ingen utenforstående helt forstår hva partene får ut av det?
Det aner meg at Torry Pedersen har forelsket seg i konsepter som i enkelte utenlandske mediehus har fått navnet «branded content» eller «sponsored content», en slags forestilling om at reklame kan kalles noe mystisk annet noe fordi annonsetekstforfatterne har fått relativt frie tøyler i utformingen og virkemiddelbruken.
På sikt blir kanskje argumentasjonen at en såkalt sponsor «bare» betaler VG et beløp for å lage en bestemt tematisk seksjon, for så å holde fingrene unna «redaksjonelle» vurderinger, på papiret.
Om logikken føres videre kan hele stoffområder holdes som gisler av enkeltannonsører.
For noen måneder siden var min gjetning at det var den mest konkrete forbrukerjournalistikken - blant annet grundige tester og kritiske produktomtaler - som først kom til å stå for fall i content marketing-panikken som råder.
Der tok jeg feil. I dag må du som VG-leser gjette deg fram til hva som er motivene og annonsørønskene bak artikler om alt fra blodpropp og astmamedisin til psykisk helse og kreftforskning.
Som forbruker blir jeg overrasket over at en kjent butikkjede ønsker å bli assosiert med denne åpenlyse undergravingen av uavhengig journalistikk.
Som VG-leser blir jeg forbannet over at jeg må ha i bakhodet at avsnitt eller artikler kan være utelatt eller omformulert av hensyn til Reitangruppen eller at det er noen «temavalg» Rema 1000 ikke ønsker.
Det er kanskje ikke sånn det fungerer, men hvorfor i alle dager skal jeg stole på det? Hva gjør VG for å fortjene den tilliten?
Hva skjer hvis VG-redaksjonen og VGs reklamefolk lager stoff om den samme nyheten parallellt?
Hva skjer hvis reklameavdelingen vil gjøre en NTB-artikkel til «native advertising» mens redaksjonen hadde tenkt å legge den på forsida som journalistikk?
Hva skjer hvis Rema 1000 ringer og vil ha fjernet eller endret en tekst, eller en NTB-artikkel, innenfor Familieliv-konseptet?
Hva skjer hvis en av VGs «ekte» journalister har faglige innvendinger om feil eller mangler i en av tekstene fra «partnerstudioet»?
Hva skjer hvis kildene i reklametekstene ønsker betaling for innsatsen?
Hva skjer hvis kildene er mer komfortable med sitatsjekk-rutinene til VG-tekstforfattere enn kritiske journalister på samme felt?
Kan man nå «selge inn» nyhetssaker til VGs kommersielle tekstforfattere?
Hva skjer hvis VG blir presset økonomisk til å velge mellom uavhengig helse-/forbruker-/livsstils-journalistikk og Rema-journalistikk?
Har det allerede skjedd?
Hva skjer hvis en av reklametekstforfatterne begår det som i journalistikken ville vært regnet som brudd på etiske regler?
