Jeg blir trist og pissed på alt som skjedde i VG. Alle visste om eksempler og grove overgrep. Men lite ble gjort

• GURO HOFTUN GJESTAD, forfatter og frilanser. Tidligere journalist i VG Helg. Teksten er en omskrevet versjon av Hoftun Gjestads post på Facebook torsdag.

I ungdomstida ble jeg grabba i skrittet. Slikket i øret av en fremmed. Dratt inn på guttetoalettet.

Men det som gjør meg mest trist, og først og fremst pissed, er alt som skjedde i de nitten årene jeg var ansatt i VG, selv om det ikke rammet meg direkte.

Jeg tror alle, absolutt alle visste om navngitte personer, konkrete eksempler og grove overgrep. Men lite ble gjort. Tvert om. Kolleger, kvinner som menn, gliste og reagerte med et jovialt høhø. Jeg gjorde det sikkert selv, slik var gruppedynamikken.

Men noe var for alvorlig til å le bort. Flere varslet, både fra innsiden og utsiden av VG-huset, men de som sa fra ble møtt som sladrehanker.

Det ble varslet i det ene øyeblikket, mens de det gjaldt ble skålt med på Stopp Pressen i det neste.

Jeg er derfor glad for at toppledelsen, ved Gard Steiro, sier unnskyld i denne kommentaren på VG.

Men beklagelsen fra ledelsen kommer altfor, altfor sent. Det er blitt ventet i 10-15 år, minst, på en unnskyldning som dette. Eksemplene Steiro nevner er dessverre for klisjeaktige og generelle.

Ikke fordi han bagatelliserer det som har hendt, men fordi det er historier det er vanskelig å gjenfortelle med detaljer fra konkrete situasjoner uten at det rammer for mange mennesker.

Det er en vrien balanseøvelse å snakke om disse sakene. Presseetikken fører til at den offentlige debatten er og må være mye slappere enn samtalen som føres rundt lunsjbordene.

• Les tilsvar fra Gard Steiro, Torry Pedersen og Bernt Olufsen nederst i saken.

Men la meg være tydelig: Dette handler ikke om «hånd på låret» og «sjekking på julebordet».

Historiene vi kjenner til er verre, det er seksuell, psykisk og fysisk trakassering som over tid har fått gjenta seg overfor de samme kvinnene, og stadig nye ofre. Både kilder og kolleger er blitt utsatt for slibrig og skremmende oppførsel.

Disse historiene og håndteringen av dem, har gjort det farlig for noen få, ubehagelig for mange, og utrygt for alle kvinner i VG: For med hvilket blikk blir du betraktet?

Blir du sett på som journalist og kollega, eller utelukkende som kvinne med kjønnsorgan og pupper? Er du tagbar eller uinteressant? Blir du beskyttet om noe skjer deg? Blir du hørt om du varsler? Og hva med sommervikarene og praksisstudentene, hvem tar ansvar for dem? Hvilke erfaringer kommer de til å sitte igjen med når engasjementet er over?

Torry Pedersen snakker så edelt om å gi «folk en ny sjanse» når NRK spør ham om hvorfor VG engasjerte en mann de visste hadde seksuelt trakassert en kollega.

Det er et viktig prinsipp i vårt samfunn å gi folk en ny sjanse, men problemet er at VG-ledelsen ga mannen en ny sjanse til å operere i et miljø de visste var gjennomsyret av dårlige holdninger og ukultur.

Altfor mange har fått for mange sjanser. Det er den kjente historien om bukken og havresekken.

Les: Den kåte bukken. Og alle musene han ser kravle i havresekken.

Seksuell trakassering pågår fortsatt, men det er en ny tid nå. Det er viktig at Gard Steiro skriver unnskyld i sin kommentar.

Enda større betydning er det at dagens VG-ledelse tar seksuell trakassering på alvor, og vil lære av alle feilene som er gjort tidligere.

Tirsdag var Oslo Journalistlag samlet for å snakke om seksuell trakassering. Da journalist Ragnhild Ås Harbo, som har stått frem med sin overgrepshistorie, ble spurt hvordan hun skulle ønske ledelsen i Aftenposten hadde reagert da hun varslet, svarte hun:

- Jeg skulle ønske de visste hvordan de skulle reagere.

Derfor er det så bra at mediehus som TV 2 og VG ikke lenger prøver å dekke over, men er villige til å rydde i eget reir.

Jeg har tro på at Steiro og andre ledere etter #metoo-kampanjen møter varsler om seksuell trakassering mer profesjonelt og tar det mer på alvor enn medieledere før dem.

Dette gir meg håp om at Gutteklubben Grei i fremtiden må tåle et kraftig kutt i de overdimensjonerte tabbekvotene sine.

Handlingsrommet for kåtskap, maktmisbruk og griseri skal og må kraftig innskrenkes.

På grunn av horder av mus skal Gutteklubblokalet kondemneres.

Så kan den siste som forlater lokalet vennligst slå av lyset og tørke av seg fliret?

Og husk: Ikke ett høhø til nå! 

• De tre VG-sjefene Gard Steiro, Torry Pedersen og Bernt Olufsen har alle fått lese denne teksten. Under kommer de med sine svar til Hoftun Gjestads påstander. 

Bernt Olufsen var sjefredaktør i VG fra 1994 til 2011. Han skriver: 

Etter det som nå kommer fram er det åpenbart at det også i VG finnes eksempler på en ukultur med innslag av seksuell trakassering. Forhåpentlig er det nå flere som vil komme fram med sine erfaringer.

Jeg synes det er veldig leit at noen kolleger er blitt utilstrekkelig ivaretatt av ledelsen og organisasjonen, og vil derfor gjerne stille meg bak den unnskyldning som sjefredaktør Gard Steiro har kommet med på vegne av VG.

Jeg føler meg likevel ikke delaktig i den arbeidshverdagen som nå beskrives av enkelte med erfaring fra VG.

I løpet av mine 17 år som ansvarlig redaktør (1994-2011) har jeg håndtert et lite antall saker av varierende alvorlighetsgrad. Disse sakene har fått tydelig avklaring og konsekvens - alt fra formell irettesettelse til avslutning av ansettelsesforhold.

Det er selvsagt beklagelig at noen saker kan ha tatt for lang tid, men det er også slik at arbeidsrettslige forhold kan være komplisert å avklare.

Det er positivt at flere saker og kritikk mot håndteringen nå kommer fram, slik at arbeidsmiljøet i mediebransjen kan bli bedre for alle. I forbindelse med VGs jevnlige og anonymiserte arbeidsmiljøundersøkelser ble de ansatte stilt spørsmål om de var utsatt for seksuell trakassering eller mobbing, eller om de hadde vært vitne til dette i sitt arbeidsmiljø.

Det forekom enkelte innslag av dette i besvarelsene, og de aktuelle avdelinger ble så vidt jeg husker fulgt opp fra ledelsens side. I dag kan man selvsagt spørre om dette var tilstrekkelig.

Sett gjennom 2017 års briller er det nok riktig å si at noen saker både ble tatt for lett på og at det tok for lang tid å avklare dem.

Torry Pedersen var administrerende direktør fra 2008 til 2017, og sjefredaktør fra 2011 til 2017. Han svarer slik:

#MeToo har til fulle dokumentert at omfanget av uakseptabel opptreden, og underrapportering av denne adferden, er omfattende. Det er all grunn til å tro at dette kan ha vært tilfelle også i VG. I min tid som toppleder fra 2011, har alle saker som har kommet til min kunnskap, blitt tatt tak i.

I januar 2017 overtok Gard Steiro som sjefredaktør og direktør i VG. Dagens VG-sjef skriver dette:

Jeg har gitt uttrykk for mitt syn i en kommentar i VG. Den står Medier24 fritt til å sitere fra.

Det er en belastning å fortelle om trakassering og overgrep. Jeg har respekt for dem som velger å gjøre det. Den offentlige debatten om seksuell trakassering er viktig. Likefullt verken kan eller vil jeg kommentere enkeltsaker. 

Guro Hoftun Gjestad skriver at eksemplene i min kommentar var for generelle og klisjeaktige. Der er vi uenige. Jeg har den siste tiden snakket med journalister som har opplevd nøyaktig det jeg beskrev i kommentaren.

For dem var det ikke klisjeer, men krenkende og i noen tilfeller skremmende overtramp. Jeg forstår dem godt. Slik oppførsel er uakseptabel på enhver arbeidsplass. 

Så har Gjestad rett i at det i VG finnes enda grovere tilfeller. Det var jeg ærlig om i kommentaren. Jeg skrev at det i VG har vært alvorlige saker som noen fortsatt sliter med ettervirkninger av.

Det finnes også eksempler på at kritikkverdige handlinger ikke fikk riktig konsekvens på riktig tidspunkt. Det medførte at trakasseringen kunne fortsette. 

Basert på det jeg nå vet er min vurdering at enkelte kvinner som meldte fra ikke ble tatt tilstrekkelig på alvor tidsnok. Det kan det være mange årsaker til, men jeg vil ikke dvele ved dem. Jeg vil være tydelig: Det var og er nulltoleranse mot seksuell trakassering i VG.

Ledelsens ansvar var og er å sørge for et trygt arbeidsmiljø. Det klarte vi ikke å skape for alle våre ansatte. Det beklager jeg.