Løken Stavrum må enten trekke seg fra Schibsted-vervene, eller slutte som generalsekretær

• GUNNAR BODAHL-JOHANSEN, pressenestor, etikkekspert og mediekritiker. Har blant annet vært fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk og sekretær for PFU.

I presseorganisasjonene er det ikke lenger en kamp mot dobbeltroller, men en kamp for å beskytte Kjersti Løken Stavrums styreverv i Blommenholm Industrier (Schibsteds største aksjonær) Tinius-stiftelsen og Polaris-stiftelsen.

Presseorganisasjonene tyr til det gamle trikset for å forsvare Løken Stavrum:

- Dobbeltroller er ikke et problem fordi generalsekretæren kan håndtere dem når situasjonen oppstår.

Men da lukker man øynene for at generalsekretærens dobbeltroller er et konstant habilitetsproblem for en organisasjon som fortløpende skal håndtere klager, ikke bare mot Schibsted- og Polaris-redaksjoner, men også mot alle konkurrerende redaksjoner.

Habilitetsregler skal forbygge habilitetsproblemer, ikke tre inn som moralske imperativ når problemene oppstår.

Men noen tror så sterkt på det gamle trikset at de har murt seg inn i en umulig situasjon. I den aktuelle situasjonen er løsningen enkel:

Kjersti Løken Stavrum må enten trekke seg fra styret i Blommenholm Industrier, Tinius-stiftelsen og Polaris-stiftelsen, eller slutte som generalsekretær i Norsk Presseforbund.

Ingen ting tyder på at det vil skje.

Tvert imot ønsker man å glemme - for ikke å se gjemme bort - hele habilitetsspørsmålet.

LES MER om denne saken: 

• Kjersti Løken Stavrum har fått fast plass i Tinius-styret. Umulig dobbeltrolle, mener kritikerne
• «I stedet for å svare skikkelig, parerer Stavrum med motangrep og avviser nærmest problemstillingen»
• Hun mener Tinius-vervet ikke gir noen bindinger og forstår ikke at man kaller det en «dobbeltrolle»
• Slik svarer NJ-lederen på kritikken mot Stavrums dobbeltrolle og styreplass i Schibsted-stiftelse

Et bevis på det motsatte

Som bevis på at generalsekretæren kan håndtere habilitetskonflikter, viser NP-styrets leder Gunnar Kvassheim i et innlegg i DN denne uka til fellingen av Aftenposten i klagen fra DNB-direktør Jarle Mortensen i forbindelse med omtalen av Panama-dokumentene (PFU-sak 114/16).

Men saken kan tvert imot være et bevis på det motsatte:

PFU-sekretariatet innstilte på brudd på kun ett punkt i Vær Varsom-plakaten (punkt, 3.2), mens PFU strammet til innstillingen i så stor grad at Aftenposten ble felt for ytterligere tre punkter i Vær Varsom-plakaten (punktene 4.7, 4.14 og 4.13).

PFU-sekretariatets innstilling var en minimumsinnstilling. Det er ikke ofte PFU ikke følger innstillingen fra sekretariatet, og sjelden utvalget strammer til som i denne saken.

PFUs konklusjon i klagesaken er en massiv underkjenning av sekretariatets innstilling.

I PFU-sak 184/13, Anders Cappelen p.v.a. Per Kristian Eide mot Aftenposten, innstilte PFU-sekretariatet på full frifinnelse, men innstillingen ble ”snudd”, og Aftenposten felt av et enstemmig PFU.

Klagen gjaldt et anonymt leserbrev som i flere måneder lå ute på nettet under en artikkel med angrep på legen / forskeren Per Kristian Eide.

I kommentaren ble Eide sammenlignet med nazilegen Josef Mengele.

Gjelder PFUs tillit

Siden den sentrale problemstillingen er hvordan pressen skal sikre tillit til pressens selvdømmeordning, blir det formålsløst å diskutere om Løken Stavrum klarer å skille rollene i enkeltsaker eller ikke.

At styrelederen i NP har «full tillit til at Kjersti Løken Stavrum vil klare å skille rollene», er irrelevant når det avgjørende spørsmålet er om publikum har tillit til PFU.

Journalister stiller ofte spørsmål om hva manglende habilitet har å si for publikum. Det er det vanskelig å svare på, fordi publikum tenker ikke i det daglige på dobbeltroller og habilitetskonflikter.

Men klagere som mener Schibsted- og Polaris-aviser slipper billig unna i PFU, vil alltid kunne stille spørsmål om Løken Stavrums betalte tillitsverv i Schibsted og Polaris har påvirket saksbehandlingen.

Bare det at slike spørsmål kan stilles, svekker tilliten til PFU.

NP's generalsekretær må være den kontinuerlige kraften i pressens selvdømmeordning både for å sikre en uavhengig og troverdig saksbehandling og at uttalelsene er i overensstemmelse med både de presseetisk normene og tidligere uttalelser om samme sak.

Derfor må det stilles særlige krav til generalsekretærens uavhengighet.

Hva sier forvaltningsloven?

Etter Forvaltningsloven vil ansatte i forvaltningen og folkevalgte som regel være inhabile «hvis de har en tilknytning til en sak eller sakens parter som er egnet til å skape tvil om de vil behandle saken på en objektiv og upartisk måte», jf. innledning til veilederen Habilitet i kommuner og fylkeskommuner, side 6.

Legg merke til at det står «egnet til å skape tvil».

Dessverre kan ingen av oss forby andre å tvile - når omstendighetene innbyr til det.

Løken Stavrums tillitsverv i Schibsted og Polaris innbyr til tvil.

Nettopp derfor er vanskelig å forstå at både NPs styreleder Gunnar Kvassheim og NJs leder Thomas Spence har fastslått i hver sin artikkel at Løken Stavrums dobbeltroller er akseptable, for ikke å si uproblematiske.

Det er rart ikke organisasjonslederne har lært noe av habilitetsdebatten vi i en årrekke har hatt i pressen, og som har nedfelt seg i Vær Varsom-plakaten. Jf. punkt 2.2:

Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

La meg dessuten igjen sitere fra innledningen til veilederen om Habilitet i kommuner og fylkeskommuner:

Formålet med inhabilitetsreglene er å sikre korrekte avgjørelser, opprettholde tilliten til dem som fatter avgjørelsene, og beskytte beslutningstakerne mot at det sås tvil om deres troverdighet.

Presseorganisasjonene burde ikke ha mindre ambisjoner for pressens selvdømmeordning.

Trumfer alt

At presseorganisasjonene er opptatt av å styrke medienes redaksjonelle uavhengighet og langsiktige eierskap, er ikke noe argument for å forsvare Kjersti Løken Stavrums tillitsverv i Schibsted og Polaris.

Ikke bare ut fra hensynet til PFUs uavhengighet og troverdighet, men også av hensyn til pressen som helhet, bør ikke ansatte i pressens fellesorganisasjoner ha tillitsverv i bestemte mediekonserner.

Pressens Faglige Utvalg har aldri vært en uavhengig institusjon. PFU er etablert, finansiert og driftet av norske medier. Journalister og redaktører har flertall i utvalget, som alltid ledes av et medlem fra pressesiden.

De innklagede redaksjonene vurderes etter er en norm - Vær Varsom-plakaten - som utelukkende er vedtatt av pressen selv.

Pressen har med andre ord fullstendig kontroll.

Men innenfor disse rammene, må offentligheten kunne kreve at NPs generalsekretær ikke har betalte bindinger til bestemte mediekonserner. Dette kravet trumfer alle andre gode hensikter.

Schibsteds makt

Schibsted har en enorm maktposisjon i norsk presse. Konsernet eier Verdens Gang, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen samt har store eierinteresser i Adresseavisen.

Når det redaksjonelle samarbeidet mellom Aftenposten og de store regionavisene resulterer i at samme artikkel publiseres samtidig i alle avisene, har naturligvis Schibsted-konsernet enorm gjennomslagskraft i samfunnet.

I det tilfelle opplysningene i artikkelen er ukorrekte eller direkte usann, kan det slå et menneske brutalt ned.

Å skulle klage disse avisene inn til et PFU der generalsekretæren sitter som betalt tillitsvalg i Schibsted-konsernet, er både krevende og utfordrende.

At presseorganisasjonene åpenbart ser bort fra denne situasjonen, er helt uforståelig.