Solbergs første regjering ble «fire tapte år» for medie­politikken. Vi får håpe Trine Skei Grande kan bli kultur­ministeren bransjen trenger

- Din sjef, kultur­ministeren, er jo litt kjent for å holde veldige dårlige taler i medie­sammenheng. Hvem er det som skriver de talene?

Politisk redaktør Trine Eilertsen satte hale på elefanten i rommet under Oslo Redaktørforenings julemøte 4. desember 2017. Spørsmålet gikk til statssekretær Bård Folke Fredriksen (H), som parerte det elegant bort uten å svare. (Opptak fra seansen kan forøvrig ses her, dette tema fra cirka 37 minutter).

Han kunne tross alt ikke annet. For problemet var at det er helt sant.

Men verre er det at Linda Hofstad Helleland som kulturminister har hatt større problemer enn hennes talegaver.

Vi snakker om en kulturminister som ikke har vist interesse for feltet, kunnskap om bransjen - eller aller verst: Evne til å gjennomføre endringer eller sette i verk ny politikk.

HØYRES FORHOLD til kulturminister­posten er historisk faktisk ganske viktig. Forfatteren, skribenten og høyrepolitikeren Lars Roar Langslet ble i 1981 Norges første statsråd på feltet.

Den posten holdt han helt til 1986. Bare Åse Kleveland (1990-96) har hatt jobben like lenge og litt til. Begge hadde solid kulturbakgrunn til felles. Det gjelder også andre tidligere statsråder på feltet.

Langslet markerte seg og bidro til å etablere kulturministerposten som en naturlig del av regjeringen. Han gjennomførte politikk - blant annet gjennom å avskaffe NRK-monopolet. Forøvrig til sterk motstand fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som omtalt i denne Søndagsposten fra Medier24 for to år siden.

Men siden Langslet gikk av i 1986, har ikke Høyre hatt kulturministerposten. Ikke før de gikk i regjering med Fremskrittspartiet høsten 2013.

Frp kunne jo ikke ta jobben. Det ville vært en selvmotsigelse.

DE FIRE OG ET HALVT årene siden regjeringen tiltrådte høsten 2013 blir på langt nær like minneverdige for historiebøkene som Langslets periode.

Det vil si: Thorhild Widvey hadde kanskje berenset kulturforståelse og kjennskap til feltet, men hun hadde i det minste politisk håndverk og evne til å gjøre jobben. Hun blir ikke husket for de store bragdene, men heller ingen store feil.

Ja, Widvey blir kanskje ikke husket for så mye. Men det blir Linda Hofstad Helleland.

Når hun i dag overlater departementet fra seg, skriver hun seg inn i historiebøkene som vår tids svakeste kulturminister.

En ting er talene hennes, som tidvis har vært så dårlige at hun umulig kan ha fått profesjonelle folk til å skrive dem.

Verre er kompetansen og evnen til å forstå mediebransjen og kompleksiteten i utfordringene. Bare spør de mange som har møtt statsråden, og forsøkt å forklare disse for henne.

Hvis de da har kunnet møte henne og fått henne i tale uten de gode medhjelperne.

Som tidligere nevnte Bård Folke Fredriksen - statssekretæren som på mediefeltet har framstått som den reelle kompetansen i departementets politiske ledelse.

MEN ALLER VERST er tross alt politikken. Eller rettere sagt den klare mangel på sådan. Og her stiller de to nevnte statsrådene strengt tatt like svakt.

Høyres periode i Kulturdepartementet vil bli husket som «fire tapte år», for å bruke en av Arbeiderpartiets mange klisjeer på Erna Solbergs første regjeringsperiode.

En enda mer treffende karakteristikk er at 2013 til 2017 vil bli husket som de mange utredningers tid.

Slike har det nemlig ikke manglet på. Framtidig finansiering av NRK har for eksempel vært utredet i flere runder. Og hver etappe fører stort sett bare til behov for nok en utredning før man kan komme fram til noe.

Den aller største og viktigste utredningen skulle komme fra Mediemangfolds­utvalget. Men her snakker vi om et utvalg som ble satt ned i september 2015. De fikk beskjed om å ikke levere sin rapport før våren 2017. I fjor sommer ble den sendt ut på høring. Og en eller annen gang i år skal det komme en stortingsmelding med forslag til reell politikk.

Da vil det være snart tre år siden utvalget ble satt ned. Det er et hav av tid i denne bransjen.

For om de grunnleggende utfordringene er like, står deler av bransjen på et litt bedre sted i dag enn i 2015. Samtidig er ikke den fundamentale omstillingen noe lettere. Gode resultater i 2017 betyr ikke at 2019 eller 20 blir lett match.

Og det ene, store tiltaket som utvalget pekte på - fritak for arbeidsgiveravgift - kommer mest sannsynlig aldri til å bli noe av.

JA, DET ER KLART at det har kommet forslag fra Høyres to kulturstatsråder.

For eksempel har man snakket høyt og lenge om behovet for å endre på dagens pressestøtte for aviser. Men departementet har - til tross for fem vedtatte budsjetter - enda ikke foreslått noen vesentlige endringer. Det nærmeste vi kommer er innovasjonspotten for lokalaviser, som omsider kom på plass i siste budsjett.

Samtidig har regjeringen hvert år foreslått et ideologisk begrunnet, flatt kutt i pressestøtten på mellom 10 og 30 millioner kroner. Hvert år har det like programmatisk blitt slått tilbake av KrF og Venstre.

En teknisk endring som har gjort pressestøtten plattformnøytral har ikke ført til stort, annet enn at Ukeavisen Ledelse plutselig ble digital dagsavis og fikk noen millioner kroner i tilskudd.

Når det er sagt: Forhåpentligvis kommer snart heldigitale aviser som Minerva, Bodø Nu, VOL.no og Alvdal midt i væla også inn i ordningen. 

Disse, og ikke minst resten av dagspressen, nyter selvsagt godt av nullmoms. Men det er heller ikke noe Høyre, Frp - eller Ap i sin tid - har stått på barrikadene for. Her var det Venstre og KrF som sørget for gjennombrudd.

De to småpartiene sørget også sammen med Ap for at regjeringen måtte bla opp 135 millioner kroner årlig til TV 2 som kommersiell allmennkringkaster.

Her venter vi imidlertid - fortsatt - på endelig avgjørelse og saksbehandling.

SUMMEN AV DETTE er og blir at de viktigste gjennomslagene i mediepolitikken de siste årene, har Venstre vært med på. De har også stått på for en naturlig utvidelse av nullmomsen til fagpresse, aktualitets- og nisjemedier.

Men kanskje aller viktigst:

Der Arbeiderpartiet i opposisjon stort sett har svart på alle utfordringer med «mer penger», har Venstre vist en reell forståelse for og evne til å sette seg inn i bransjens utfordringer.

Det kan bety at en kulturminister herfra er godt nytt for mediebransjen.

Og at Trine Skei Grande kan bli den «medie­ministeren» bransjen trenger.

Det politiske programmet fra den nye regjeringen bød på en rekke gode intensjoner og punkter, der de fleste var mer eller mindre kjent eller ventet.

Erklæringen blir i så måte en god rettesnor.

Det viktige spørsmålet blir om regjeringen nå evner å omgjøre de gode intensjonene til faktisk og gjennomførbar politikk.

DA ER DET kanskje ikke så dumt at det er nettopp partileder Trine Skei Grande som er Venstres statsråd i Kulturdepartementet.

Hun er lærer av utdannelse, tydelig kulturengasjert og har til og med erfaring fra pressen: På 80-tallet jobbet den da unge trønderen som frilansjournalist for Namdal Arbeiderblad.

Kommentariatet har påpekt at det er et «lett» departementet, noe som gir henne tid og rom til å gjøre den viktige jobben som partileder. Og være en av regjeringens tre kvinnelige sjefer.

Men kultur er trolig også valgt fordi det er et felt som er relativt lett å få gjennomslag på.

Her kan Skei Grande skaffe synlige resultater for Venstres velgere. De er tross alt ikke så mange. Men de fleste av dem er ganske opptatt av kultur.

Og disse resultatene vil - i den store sammenheng - koste forholdsvis lite penger. Når partilederen styrer departementet, borger det for gjennomslag i koalisjonen. Litt mer kultur er da også mindre ille for Frp enn Sylvi Listhaug er viktig.

DET BETYR IKKE at det resultatet er gitt på forhånd. Å være juniorpartner i regjering kan være krevende. SV kom ikke særlig godt ut av det. Kristelig Folkeparti gikk fra 12,4 prosent i 2001 til 6,8 i 2005, etter fire år i regjering med Høyre (og Venstre).

Med partileder Valgerd Svarstad Haugland som kulturminister.

Men det fins mange andre årsaker til KrFs fall.

Venstre og Trine Skei Grande er kanskje i stand til å klare dette bedre.

KULTURMINISTEREN FÅR rett nok ingen lett start på jobben.

Etter en flom av rykter og useriøs «journalistikk» fra nettsteder som verken fortjener navns nevnelse eller lenking, valgte Trine Skei Grande til slutt å gå ut i både Aftenposten og VG for å kommentere situasjonen.

Venstre-lederen har gjennom flere år måttet leve med mer hets og trusler enn de fleste politikere på dette nivået. Nå også denne typen angrep.

Det betyr også at hun smertelig godt hva som er alternativet til et samfunn med en sterk presse, seriøse medier og ekte journalistikk.

Og det er lite pent syn. Vi får tro Skei Grande er motivert for å jobbe mot at vi kommer dit.