Geelmuyden Kiese har brukt januar til å skryte av byråets «samfunns­forståelse». Er det å skrive på Resett en del av dette prosjektet?

DET VAR SAME PROCEDURE as every year: 2018 begynte med at Geelmuyden Kiese sendte ut en pressemelding om en nyansatt, kombinert med noen ord om hvorfor byrået var flinkere enn alle andre. Denne gang var budskapet fra Marit Høvik Hartmann (og Fred Hauge) at samfunnsforståelse var viktig, særlig for reklamebyråer.

- Reklamebyråer som ikke har samfunnsforståelse i bunnen kommer til å slite, uttalte hun, og fortsatte til Kampanje at «flertallet av norske reklamebyråer mangler samfunnsforståelse»:

- Det er de færreste steder hvor næringspolitikk, økte forskjeller, forskyvning av mediemakt eller FNs bærekraftsmål er en del av den daglige diskusjonen, sa hun. Og klarte på et sted i saken å nevne ordet «samfunn» fem ganger i løpet av samme avsnitt.

Utspillet har ikke uventet ført til den vanlige dansen mellom reklamebyråtopper i de samme spaltene. Siste utspill i denne omgang kommer fra Torgeir Vierdal i Anorak, som på Kampanje skriver at «Hartmann mistet bakkekontakten på sin første dag».

DET ER HUN forøvrig ikke alene om. En av dem som ikke var synlig i denne PR-saken for GKs nye samfunnsforståelige team var byråets nestor, grunnlegger og konsernsjef Hans Geelmuyden.

Hans største bidrag til samfunnsdebatt og «forståelse» den siste tiden har åpenbart vært noe helt annet: Å skrive tekster som er blitt republisert på det alternative og høyrevridde nettstedet Resett.no.

En side som gir seg ut for å drive med journalistikk, men som i praksis har plassert seg langt utenfor den seriøse pressen.

Det mest nærliggende eksempelet her er selvfølgelig de første sakene om Trine Skei Grande og bryllupsfesten i Trøndelag. Publiseringene var preget av rykter, faktafeil, manglende kildekritikk, sjangerblanding og ingen tilbud om samtidig imøtegåelse.

Omgangen mellom den daværende nestlederen og den unge mannen, som av sistnevnte beskrives som frivillig, blir av Resett likevel omtalt som et «overgrep». Senest i et talkshow med Sturla Ellingvåg og Resetts redaktør Helge Lurås for to uker siden.

GALT GIKK DET også i oktober, da det ferske nettstedet helt ukritisk publiserte en rekke falske påstander om en SIAN-demonstrasjon på Gjøvik - fra en blogger med høyreekstreme tendenser og Anders Behring Breivik-sympatier.

- En feilvurdering, uttalte Lurås da. Han har også erkjent at man «kan diskutere» hvorvidt Resett burde kontaktet Trine Skei Grande før de første publiseringene om episoden i 2008.

Nei, man kan ikke diskutere det: Kildekritikk og imøtegåelse er en elementær del av presseetikken.

Bare i de nevnte eksemplene vil vi finne en håndfull brudd på Vær varsom-plakaten.

EN TING ER DE presseetiske brudd som gjøres. Minst like ille er den gjennomgående tonen og tankegodset som presenteres på Resett.

Det er ikke bare alternativt, men til dels «faretruende nært ytre høyre», som John Færseth beskrev det på Medier24 i oktober. Med henvisning til tekster som kunne by på både rasespekulasjoner og antisemittisme - for å nevne noe.

Og kanskje aller verst: Hvordan kommentarfeltet her er blitt et fristed, tilsynelatende helt umoderert, for en liten klikk av noe av det verste som fins på nett.

Her lever faktaresistensen i beste velgående, ispedd konspirasjonsteorier om både islam, «mainstream media» og politikere. For ikke å snakke om hvordan motstemmer blir angrepet. Det beskriver Leif Osvold godt på Minerva denne uken:

DET ER DETTE landskapet Hans Geelmuyden synes det er trivelig å la seg plassere, når Resett har spurt om å publisere hans ofte ganske gode tekster og blogger.

Til Dagens Næringsliv denne uka beskriver Geelmuyden de negative tilbakemeldingene han fikk, som ikke handlet om teksten, men «mediet» det var publisert i:

– Det var den forbannede kompakte liberale majoritet. Det moret meg. Jeg misliker sterkt flokk-, gruppetenkning og politisk korrekthet. Reaksjonene gjorde meg voldsomt trassig, og jeg bestemte meg for å gjenta eksperimentet hvis anledningen bød seg. Det gjorde den tidlig i januar, sier Geelmuyden.

Geelmuyden ønsket ikke overfor DN å vurdere Resetts journalistikk den siste tiden.

Vel, hvis PR-nestoren hadde satt seg bedre inn i nettstedet, ville han kanskje forstått reaksjonene.

RESETT ER IKKE en avis, de driver ikke med journalistikk, slik Filter-redaktør Harald Klungtveit presist beskrev det forrige uke. Mediene «må se på dem som en politisk aksjonsgruppe». Som nå også har vist seg villig til å betale for drittpakker mot politikere.

Men nettstedet gir seg ut for å være journalistikk. Det låner virkemidler fra journalistikken. De kjøper tekst og bilder og generelle nyheter fra NTB Scanpix, for å framstå som en nettavis. Og publiserer et falsum nederst på siden om at Resett følger Vær varsom-plakaten.

Slik låner nettstedet troverdighet fra den etablerte pressen. Nå også fra seriøse og vektige stemmer som Hans Geelmuyden. 

Det er derfor dette er problematisk. Og nei, reaksjonene handler ikke om «politisk korrekthet». De handler om sunn motstand mot noe av det verste forsøket i moderne tid på å svekke og påvirke det norske samfunnet.

Interessant nok har Resetts atferds vært så ekstrem at selv Document.no har tatt avstand fra dem. Først allerede i fjor høst da Lurås publiserte «reinspikka jødehat», som Hans Rustad omtalte det som. Men også i forbindelse med Skei Grande-saken tok Document sterk avstand fra Resetts metoder.

Og hvis Geelmuyden virkelig misliker flokkmentalitet og gruppetenkning: Da kan vi anbefale et dypdykk i Resetts nevnte kommentarfelt.

NÅR DET ER sagt: Ja, selvsagt har norsk presse sine utfordringer og unnlatelsessynder. Den ene teksten Geelmuyden har latt publisere på Resett handler om det han beskriver som «den store manipulasjonen»; hvordan norsk presse har behandlet spørsmål om innvandrere og integrering.

Her har PR-nestoren trolig et poeng - at norsk presses dekning av flyktninger, asylsøkere og innvandring tidvis har vært preget av følelser mer enn fakta. Men det er da ikke akkurat noe farlig standpunkt.

Ei heller er det nytt. Det er så allmennt at selv norsk presses politiske median, Harald Stanghelle, har sagt det. I juni 2017 uttalte han på landsmøtet til Norsk Redaktørforening at «pressen har vært så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske ved innvandring».

Det meste av hva Geelmuyden skriver om, vil mange i den forbannede liberale majoritet kunne være enig med han i. Og tekstene hans kunne selvsagt vært publisert i de fleste norske medier.

Så hvis Geelmuyden virkelig ønsker å bidra til å endre den politiske debatten - da bør han diskutere i den etablerte offentligheten. Og ikke i internetts nedrigste hjørner, hvor kloakken renner fritt.

OG HVIS PR-NESTOREN, som tar seg godt betalt for å forstå norsk politikk og samfunnsliv, virkelig er bekymret: Da kunne han brukt noe av sin dyrebare tid på å tenke over hvilken makt som kan flyttes av kreftene som står bak Resett.

De fleste av oss liker å tro at de sinte hvite menn og kvinner som diskuterer i kommentarfeltet bare er den høylytte minoritet. Men hvor stor er denne minoriteten?

Og hvilke politiske ønsker og motiver har Øystein Stray Spetalen, Jan Haudemann-Andersen, Håkon Wium Lie, Monica Staff og Mikkel Dobloug? 

Resett ble til i det samme landskapet og med noen av de samme profilene som i fjor leflet med tankene om å etablere partiet Alliansen. Partiet kom aldri ordentlig til overflaten da. Men kan det være at tanken var å etablere et norsk Breitbart - før en politiske bevegelse i kjølvannet av det?

Dette er  - for ordens skyld - bare spekulasjoner. Men som de fleste vet - ikke minst Hans Geelmuyden: Milliardærer og «andre» med 400.000 kroner til overs betaler sjelden for noe som helst, uten å få ville få noe igjen.

OG TILBAKE til Geelmuyden Kiese, byrået med overdreven samfunnsforståelse og verdens største tro på seg selv.

Men selvsagt mange flinke folk. I det som er Norges største og på mange områder beste kommunikasjonsbyrå.

Nettopp derfor tror jeg mange av disse har vært litt flau de siste ukene. Når sjefen selv bidrar til å dra byrået ned i internetts dypeste avgrunner.

Vi får håpe de holder fast, holder ut. Og kanskje minner konsernsjefen på fjellvettregel nummer 8.

Det er ingen skam å snu.