Peder Ebbesen hevder at P3 er nepotistisk og fungerer som et kartell. Vi synes hans sørgelige mangel på kunnskap er påfallende

• MATS BORCH BUGGE, musikksjef i NRK P3. Tilsvar til kommentar fra Peder Ebbesen om P3 Gull tidligere denne uka.

Ebbesen går hardt ut mot NRK P3 og undertegnede i kjølvannet av den årlige prisutdelingen P3Gull sist helg. Ebbesen hevder i all hovedsak at NRK P3 er en del av «en smålig beklemmende mafia» og at han savner mangfold og «et større bilde» på kanalen. Jeg tillater meg å gi ham det sistnevnte.

Lite er bedre enn at folk bryr seg om det vi i NRK lager. Innhold som ikke brukes, har ingen verdi. Låter ingen hører, har ingen kraft. At det reises spørsmål om hvilke artister som spilles på P3 og hvem som står på scenen under P3Gull er vel og bra.

Like fullt bør man kjenne beveggrunnen før man lader de tyngste skytsene.

NRK P3 skal være den foretrukne kanalen for unge mennesker (18-29-åringene) i Norge. For å nå ut til en sammensatt gruppe mennesker, må man tilby et sammensatt tilbud. Derfor velger vi i P3 å la smalt og bredt gå side om side gjennom døgnet. Derfor velger vi å spille mye, ny norsk musikk i kanalen. Derfor velger vi å la uetablerte Sassy009 og etablerte Cezinando figurere sammen,slik at førstnevnte kan skinne i glansen av stjernen. De store løfter og hjelper de små.

P3Gull er P3s egen musikkpris, en pris som ble etablert for fire år siden. Prisen feirer de artistene som har vært mest spilt på kanalen, samt fans og lyttere. I den drøye timen denne prisutdelingen varer, eksponeres bare toppen av den store kaka som utgjør musikken på P3.

Alle de hundrevis av andre artister som kanalen fronter, sitter på benken akkurat denne kvelden i november hvert år.

Vi har valgt å bare ha fire priser, siden priser med 18 kategorier er dritkjedelige.

Sondre Justad, Sigrid, Arif, Hkeem & Temur, Linda Vidala & King SkurkOne og Cezinando stod på scenen under P3Gull i år. Flere av disse var også nominert i ulike kategorier.

Er disse artistene representative for alt det som beveger seg på den norske musikkscenen? Nei. Felles er at de står bak noen av de viktigste låtene fra året som er gått.

Selvsagt kunne vi valgt å sette flere av artistene som har preget P3 det siste året på scenen. Det vil vi alltid kunne gjøre. Men hele poenget med P3Gull er at vi feirer de som har klart det, i skjønn forening med de som på hardest vis utfordrer. Og interessant nok: Veien mellom disse størrelsene blir stadig kortere.

Gaffa, som selv jobber med å fronte sin egen musikkpris i disse dager, mener det er enfold i P3Gull og i P3. La meg rydde litt, ved å ta et nærliggende eksempel fra Gaffas egen musikkpris og kategorien «Årets norske hit», der hele 32 norske låter figurerer. Hold deg godt fast. Så mange som 27 av disse 32 låtene er enten kronet som «ukas låt» eller har vært tungt spillelistet på NRK P3 de siste månedene. Ebbesens sørgelige mangel på kunnskap om hva P3 faktisk er, er påfallende.

Videre savner Ebbesen «artister som pusher grensene når det kommer til sjangre». Selv savner jeg fakta på bordet og evne til å reflektere fra hans hold.

2017 har vært et stort norsk musikkår generelt, og det store året for norsk hiphop spesielt. Sjangeren har utfordret seg selv og andre med humor, vidd og lek med kjønn. Norsk hiphop har feid det meste annet til side med store hits, vitalitet og utsolgte arenaer (Arif og Unge Ferrari spiller for et utsolgt Oslo Spektrum i dag). Det er helt naturlig at hiphop i år får stå i sentrum når de viktigste låtene skal feires.

Det er for øvrig vanskelig å se for seg at den sjangeroverskridende låten «Håper du har plass» ville blitt så stor og viktig uten P3 og P3-serien SKAM.

Ebbesen kommer med harde beskyldninger og hevder at P3 er en «nepotistisk gruppe individer» og at P3 fungerer som et «kartell».

Vi er i så fall et svært inkluderende og uavhengig kartell.

Bare tenk på dørene P3s Urørt har åpnet for et vell av norske artister. Listen er lang. Og la meg ha det sagt; Christine Dancke gjør på bestilling hver dag en formidabel jobb med å løfte opp og frem den store skogen av artister som til enhver tid er spillelistet på kanalen.

Enten hun inviterer Hajk til livespilling eller treffer Ebbesens feed med et artig intervju med den purunge rapperen Wonder The Boy, er det alltid med prefikset ny.

Ny musikk og ny tilnærming. Med livespillinger i studio formidler og definerer hun dessuten samtiden på en måte unge fans elsker. Denne eksponeringen gir også nye artister muligheten til å vise seg frem for inn- og utland. Her kan jeg godt hashtagge #amandadelara og #gunerius. Jeg vil også minne om Ruben, en annen ambassadør for P3 og bredden i norsk musikk, som spiller utallige nye norske låter, DJ-sett og annen ny lyd gjennom hele året.

Når Ebbesen velger å trekke frem konkrete artister han savner i P3, trekker jeg hardt på smilebåndet. Han fremstår foruroligende historieløs med sine eksempler. Jeg er sikker på at eksempelvis Silja Sol og Sløtface (som til sammen har vært rotert med hele TRETTEN låter siden 2014), vil mene at de er tatt på alvor av P3.

No.4 og debutanten Fieh er også invitert inn i familien ved flere anledninger. Med unntak av én artist, har P3 spilt samtlige av de nominerte til Gaffas musikkpris. Filosofien bak Ebbesens retorikk kan synes å være at jo flere låter man viser frem, jo viktigere blir låtene for folk. Dette er dessverre en utopisk tilnærming – både radiomarkedet og strømmetjenestene avdekker at folk har behov for en kombinasjon av guiding og fellesskap.    

«Noen må gå», skriker Ebbesen.

Han kan vel starte med å gå etter sømmene i egen research.

Så krysser jeg fingrene for at unge folk i Norge fortsetter å lage så mye bra musikk i tiden som kommer, vi er om ikke annet en bredt sammensatt gruppe som fortsatt ivrer etter å vise den frem.

Jeg vil også benytte anledningen til å ønske Gaffa lykke til med prisutdelingen, det er heldigvis rom for flere markeringer av ny, norsk musikk.