Frode Bjerkestrand, kulturredaktør i Bergens Tidende.

Ryktet om kulturjournalistikkens død er sterkt overdrevet. Problemet er heller at den alt for sent begynte med nødvendig modernisering

KOMMENTAR: - Norsk kulturliv bekrefter sin endringsangst. Får man by på litt optimisme?

Denne artikkelen er over to år gammel.

Litt øst for oss foregår det en ilter debatt om kulturjournalistikk. «Den offentlige samtalen om bøker er i fullt forfall», sier forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen i Forlaget Press til Klassekampen

Mediebransjen har for liten forståelse for «det symbiotiske samspillet» med aktører i kultur- og kunstlivet, sier han, og hevder at «vi har levd av hverandre i et gjensidig økosystem som samfunnet har hatt enormt stor nytte av».

Sånne uttalelser gjør vondt i min journalistiske sjel.

Den bekrefter at kulturbransjen har sett på og behandlet mediene som en lydig juniorpartner.   

 

Men Gundersens mest forunderlige postulat er at «kulturjournalistikken har kapitulert for klikkøkonomien».

Her har han nok sovet i timen.

Vi driver ikke med «klikkøkonomi» lenger. Strategien i de fleste mediehus uten presse- eller Fritt Ord-støtte handler om å rekruttere digitale abonnenter.

Den eneste måten vi kan gjøre det på, er å tilby dem unik, grundig og relevant journalistikk, på digitale flater.

 

I BT har vi jobbet hardt med denne strategien det siste året, og det gir resultater. Satsing på visuell kunstkritikk, nye former for litteraturkritikk og live-intervjuer og minikonserter med musikkartister, har gitt oss både flere brukere og mer oppmerksomhet.

Det siste året har vi solgt om lag 60 prosent flere abonnement via kulturartikler enn Aftenposten.

Nå i mai hadde kulturartikler i BT 660.000 sidevisninger. Mai er riktignok jubeltid for sjangeren.

Men ved å profilere denne typen journalistikk i kulturens høysesong, håper vi også skal styrke leserlojaliteten resten av året.

Ryktet om kulturjournalistikkens død er altså overdrevet. Problemet synes heller å være at den begynte alt for sent med nødvendig modernisering.

 

Dessuten stusser jeg over Gundersens frivole bruk av begrepet «økosystem».

I refleksjonen hans mangler noen helt sentrale spørsmål: Hvor relevant var norsk kulturjournalistikk egentlig før internett kom? Og i tilfelle, for hvem?

Og hvem hadde makten i det omtalte økosystemet? I ordbruken («symbiotisk», «økosystem») ligger den en påstand om at systemet bestod av likeverdige partnere. Var det virkelig slik?

 

Gundersen og andre kritikere unnlater å snakke om dette «økosystemets» mørke sider. Jeg vil derimot hevde at det er medienes autopilotiske velvilje overfor kulturbransjen som har gjort kulturjournalistikk konservativ og likegyldig.

«Kulturjournalistikken må først og fremst redde seg selv», sier Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås til Klassekampen. Han mener videre at den er «lite selvstendig og original». Jeg er hjertens enig med ham.

Men det er verre, ser du.

Noen ganger er kulturjournalistikken rett og slett servil.

 

Lanseringen av Åsne Seierstads bok «To søstre» står for meg som stjerneeksempel på et skjevt «symbiotisk» forhold.

Her ble store og mektige medier, fra NRK og Aftenposten til BT, brukt i et nøye planlagt lanseringsstunt fra forlagets side.

Dette er ikke uvanlig. Musikk, teater, festivaler driver promo etter samme manipulerende modell.

Men det fremstilles som en slags «raushet» fra kulturprodusentene, slik at vi skal «ha tid» til å forberede en god sak.

I dette ligger en paternalisme som tilhører fullformatavisens dager. Vi trenger ikke den omsorgen. Det publisistiske ansvaret er vårt alene.

At norske mediehus lar seg bruke i slike lanseringsstrategier, er pinlig. Bergens Tidende kommer ikke til å gjøre det flere ganger.

 

Denne premissen er viktig, dersom vi skal diskutere kulturjournalistikkens fremtid. Hvis ikke, kan du komme i skade for å gjøre som professor medieviter Espen Ytreberg, som på Facebook skriver følgende: «Dersom journalistene kutter adgangen forlag har til offentligheten, kan journalistene til slutt sitte igjen nesten uten aktører å svinge sin kritiske og uavhengige pisk over».

Umiddelbart tenker jeg at det er angst for å miste definisjonsmakt som fører til slike voldsomme beskyldninger. Forhåpentlig er ikke dette svartsynet representativt for hele kulturfeltet.

Professoren bekrefter jo her at makten i «økosystemet» er skjevt fordelt. Han insinuerer at vi i mediene har et ansvar for økonomi og drift i norske forlag, og reduserer implisitt mediene til en slags «tjener» for ressurssterke kulturbedrifter.

 

Angsten virker svakt begrunnet. Ingen bransje utløser så stort politisk beskyttelsesbehov som forlagene, som driver ren kartellvirksomhet med Stortingets velsignelse.

Før noen beskylder meg for å være sveiseblind markedsliberalist:

Jeg støtter at et bredt kulturliv skal ha omfattende offentlig støtte og omsorg.

Men å hevde at norsk forlagsbransje vil havarere når mediene skroter den servile lanseringsjournalistikken, er en grov overdrivelse.

 

Jeg mener selvfølgelig ikke at situasjonen er ideell. Skrantende medieøkonomi har i særdeleshet gått ut over kulturredaksjonene her i landet.

Men å konkludere med at kulturjournalistikken blir apatisk og døende av den grunn, er en feilslutning.

Hos oss har det i alle fall gitt en helt nødvendig anledning til å revidere, skjerpe og prioritere tydeligere i all kulturjournalistikk.

Det handler ikke minst om å komme tettere på utøverne, verkene, uttrykkene, og dermed nærmere det som er kulturens essens: Å berøre, binde sammen og utfordre.

 

Mediekrisen vil kanskje føre til at det blir mindre kulturjournalistikk.

Men at den samtidig tar et kraftig oppgjør med seg selv og sine bindinger, og blir mer relevant og kritisk, kan være det beste som har hendt med den på lenge.

På sikt kan det også være sunt for den opplyste «offentlige samtalen» om kultur, som kritikerne i Klassekampen etterlyser.

 

Powered by Labrador CMS