- KRISTINA RENATE JOHNSEN, redaktør og gründer av lokalavisa Yderst i Vesterålen.
Opprinnelig publisert på Yderst.no.
Journalist og mediekritiker Fredrik Drevon river kraftig kjeft for tiden, og punkterer med et brak den behadelige døsen medienorge har vært i i etterkant av Landslaget for lokalaviser (LLA) sitt årlige treff, der 200 medlemmer møttes for å prate fag og høre på Postgirobygget.
Han der Drevon mener at lokalavisene produserer så mye gladsaker og banale enkildesartikler at de bør gå rett i skammekroken og bli der.
Da var det gjort.
Lokalavisene reiser bust og knurrer fra åskammer, tettsteder, fra stolte fjordtarmer og de ytterste nakne øyer i etterkant.
Men dåkker. Traff han en nerve?
LES TIDLIGERE publiseringer i debatten:
Drevon sier i sin mediekritiske ropert at lokalavisene ikke tør å være kritiske av den enkle grunn at de må kunne se folk i øynene på kaféen på lørdag, og han påstår at dette er et tabu.
Du maler kanskje med bred pensel, Drevon.
Du provoserer kanskje med vilje, og du myser mot medienorge med smale øyne og en eplekjekk mine.
Dine påstander er nemlig heslig arrogant.
Men du har så rett.
I et intimt lokalmiljø koster det å ta tak i ting. Og så er det så mye hyggeligere å bare være hyggelig.
LES MER om Yderst:
Om du som en liten lokalavis trykker kritiske spørsmål for eksempel om de største arbeidsplassene, tar du en risiko.
Vil du tråkke folk på tærne? Ja.
For det tas personlig.
Nettopp fordi folkene er så tett på, og fordi lokalavisene er så lite kritiske. Vi stusset på dette i starten, hvorfor kritiske spørsmål like gjerne kunne møtes med motreaksjonen “dere er ute etter oss”, som et saklig og grundig svar.
Et saklig, men tøft spørsmål, kunne komme peisende rett tilbake som en bomerang.
Men så skjønte vi det: det var (og er) rett og slett uvant å få kritiske spørsmål.
For en tid siden tok vi kontakt med en næringsaktør for å stille spørsmål om ting vi stusset over ved en offentlig søknadsprosess.
“En debatt i media før planprosessen er ferdig, vil etter vår mening være uhørt” og et tørt “ingen kommentar” var svaret vi fikk.
Et merkelig svar på et spørsmål om en offentlig prosess der både media og befolkning har krav på innsyn.
I etterkant møter vi en kald skulder. Ingen annonser. Ingen invitasjoner eller pressemeldinger.
Med de kritiske spørsmålene mistet vi retten til å lage “gladsaker”.
Er det hyggelig? Nei.
Tolker vi det som en invitasjon til å grave mer? Ja.
Tør vi å gjøre det? Vi håper det.
For også de små avisene har et ansvar for å trø spaden godt ned og snu på lumpene.
Ja, vi elsker denne bygda, og vi viser stolt fram det helt unike og fine. Men noen ganger lukter det, og da er det desto viktigere at det luftes.
Det er ikke dét at det foregår så sensasjonelt mye snusk og lyssky affærer akkurat her.
Men for å bruke et uttrykk fra vinduskarmen: Det handler om at selv den mest kjøttfulle og velduftende stueplante kan råtne på rot om det er for klamt i potta.
Ja, bygda er tettvevd av tremenninger og søskenbarn, og ja, kan hende blir du uforvarende bordkavaler på kaffeslaberaset til gammeltanta di, med akkurat ham du stilte til veggs tidligere i uka.
Lokalavisen skal heller ikke være ei klistremerkebok til faste annonser om ukens tilbud på Bunnpris.
Og nei, du skal ikke tilfeldigvis skrive en hyggelig sak om byens dyktigste dekk-konger side om side med dekk-kongenes annonse om hvor dyktig de er.
Kanskje får du mindre penger i kassa av denne tankegangen. Men enkelte ting skal ikke kunne kjøpes for penger.
Kommer vi dithen, håper vi noen begynner å grave i oss.
Så, hvordan fungerer det egentlig, med det kritiske blikket? De gangene Yderst finner en tråd og begynner å nøste, setter vi oss ned.
Er dette konstruktivt? Hjelper det folk?
Vi velger kampene, for vi vet at det vil gjøre oss svette. At presset noen gang får deg til å føle deg som en hjemlaus hund. Det koster å være kritisk.
Det ligger en uskreven regel i et samhold, om å se i samme retning. Da er det kleint å være dem som snur seg tilbake og peiker.
Visst tar det tid. Visst er det krevende. For det skal være rett.
Det skal være rettferdig. Og ikke minst skal du klare å tygge biten du har gapt over.
Men det er det vi har vaktbikkjer til.
Takk for påminnelsen, Drevon. Vi skal være mer kritiske. Fortsett å rive kjeft.
