- ØYVIND STRØMMEN, journalist og religionsviter
Kommentaren er først publisert på Dagbladet.no
Norsk journalistikk rundt islam kunne vært bedre. Men det handler ikke om manglende kritiske vinklinger.
«Norsk presse vil ikke, kan ikke og tør ikke skrive om fakta», sa sosiologen og skribenten Kjetil Rolness til norske redaktører under Norsk Redaktørforenings høstmøte i Oslo nylig, ifølge referatet på nettstedet Medier24.
Han siktet blant annet til to saksfelt: asylpolitikk og islam.
«Bildet av den tre år gamle gutten på stranda ble vendepunktet: Etter det ble journalistikken overlatt til moral og følelser», sa Rolness. Imens har blant annet en debatt om kostnader ved flyktningstrømmen preget norsk opinion, med god hjelp av selveste statskanalen NRK, noe Rolness også selv viser til.
Det framstår rimelig uklart hva det er norske medier ikke vil eller tør skrive om. La meg legge til: Fokus på menneskeskjebner, på moral og på følelser er en naturlig del av journalistikken, og av asyldebatten.
Med utgangspunkt i organisasjonen Norges Unge Muslimer (NUM) sin invitasjon av den amerikanske predikanten Kamal El-Mekki, kritiserte han også norsk presse for et angivelige manglende kritisk fokus på islam. Han viste til at det var avisen Dagen, samt Human Rights Service, som skrev om saken, og hevdet at norsk presse er «kritisk til kritikken og ukritisk til dem som presenterer et positivt bilde».
Jeg skal gi Rolness rett i at norsk presse kunne satt et sterkere fokus på tilreisende, ytterliggående predikanter - El-Mekki har blant annet forsvart det saudiske straffesystemet og dødsstraff for frafall fra islam. Likevel begår Rolness en dobbelt skivebom.
For det første: Selv om El-Mekki-saken hadde fortjent større oppmerksomhet, kanskje på bekostning av noen av de utallige artiklene om Justin Bieber, ble den faktisk omtalt i en rekke norske medier. Norske medier har også, gjennom mange år satt kritisk søkelys på islam.
Som Rolness selv viste til på redaktørmøtet, har Aftenposten i en fersk artikkelserie skrevet om mennesker som har forlatt islam, og på problemene disse har møtt. Like nylig har både Bergens Tidende og Bergensavisen skrevet om kjønnsdelte innganger under et arrangement i Grieghallen.
Bergens Tidendes debattredaktør, Hilde Sandvik, rettet på kommentarplass hard kritikk mot byråd Julie Andersland (V), da sistnevnte uttrykte at hun ikke ville overstyre «hvilke trossamfunn som har en religiøs praksis om gjør at de kan få leie kommunale lokaler, og hvilke som ikke har det».
Sandvik beskyldte Andersland for «ei antiliberal nedlatenheit», men også for konfliktskyhet. «Mogelege konfliktar blir pakka inn i dundyne», skrev Sandvik.
Opp gjennom årene har norske medier satt søkelys på en lang rekke problematiske fenomener innenfor norsk, muslimsk diaspora: antisemittisme og kjønnslemlestelse, kvinneundertrykking og homofobi, IslamNets invitasjoner til ytterliggående predikanter, radikalisering av ungdom.
Det har vært hissige debatter om niqab, et tross alt ganske marginalt fenomen. Det har vært debatter om bruken av hijab. Islamsk Råd har møtt sterk kritikk ved en rekke anledninger, blant annet har de blitt kritisert - av andre norske, muslimske stemmer - for å bagatellisere arbeidet mot radikalisering og ekstremisme.
Ja, såpass altomfattende har den norske islamdebatten vært at man til og med har klart å lage debatt ut av Hadia Tajiks ekteskap. Til sammenlikning: Hvor mye har norske medier skrevet om moderne, feministiske strømninger innenfor islam og den muslimske verden?
For det andre: Den hardeste kritikken mot for eksempel Human Rights Service, som også startet nevnte debatt om Tajiks ekteskap, har ikke kommet fordi de har satt søkelys på ytterliggående predikanter, på kjønnslemlestelse eller på tvangsekteskap.
Den har derimot blant annet kommet fordi man i HRS har malt med svært bred og heller dystopisk pensel, og fordi de valgte å sette på trykk ren, skjær rasisme fra den ytterliggående svenske skribenten Julia Caesar.
Alt dette vet selvsagt Kjetil Rolness. Mye av det har han selv nevnt. Likevel tar han rennfart mot åpne dører.
«Alle kriterier for å skrive om det er på plass, og vi ville gjort det hvis det var for eksempel ekstreme kristne. Hvorfor gjør vi ikke det når det er islam?», spurte han på redaktørmøtet.
Man kunne jo lure på om Rolness i det hele tatt har fulgt med i norsk presse de siste 15 årene. Det har han antakelig. Dermed får man skrive kommentaren på kontoen for breial retorikk.
Hva er problemet med denne? En ting er at man kan bli litt lei av varianter over dette temaet. Når undertegnede skriver om høyreekstremisme, møtes jeg stadig av en av dem:
Hvorfor skriver du ikke om ekstrem islamisme? Uttrykket «i stedet for» ligger ofte uuttalt.
I virkeligheten har jeg skrevet om ekstrem islamisme i en årrekke. Den siste tiden har jeg brukt et utall arbeidstimer på islamistisk propaganda, inkludert norskspråklig slik. Det er ikke et videre trivelig tidsfordriv.
Da føles det litt overraskende å få Kjetil Rolness veltende inn gjennom den åpne døra.
I et intervju i fagbladet Journalisten får Rolness anledning til å utdype sin kritikk. Han får spørsmål om han tror den angivelige manglende dekningen har samanheng med mangel på religionskunnskap i redaksjonene.
Det tror han, og legger til at man i vår tid «kan google», «kan se foredrag på Youtube» og «kan lese lett tilgjengelige bøker».
Slik skrivebordsjournalistikk - som mange av oss gjør for mye av - er imidlertid ikke nødvendigvis preget av innsikt, eller av kvalitet. I stedet blir den ofte det motsatte, når både religion og politisk-religiøs ekstremisme blir bare et av mange saksfelt i travle journalisters hverdag, før man i neste øyeblikk skal dekke et helt annet tema.
Rolness kunne ha satt søkelys på manglende religionsfaglig kompetanse i redaksjonene, en mangel som gjør seg gjeldende i dekningen av både kristendom, islam og andre religioner. Da ville han hatt rett. I stedet leverer han breial, lettvint og feilaktig kritikk av norske medier.
Også sosiologer kan åpenbart trives best bak skrivebordet.
