PFU-medlemmer likte saken så godt at de ville frikjenne Finnmark Dagblad for åpenbare brudd. Kan vi tillate at utvalget lar følelsene styre?

• LARS BIRGER PERSEN, nyhetsredaktør i Ságat

 

Pressens faglige utvalg skal «overvåke og fremme den etiske standard i norske medier», som det heter i vedtektene for utvalget.

PFU skal altså ikke være et smakspanel, det er ikke de som deler ut og gir begrunnelser for journalistpriser.

I siste møte tydet mye på at utvalgsmedlemmer har misforstått dette, og dermed bar det galt av sted i saken mellom Finnmark fylkeskommune og Finnmark Dagblad.

Avisen hadde satt søkelyset på reisevirksomheten innen skolesektoren. I utgangspunktet en ypperlig redaksjonell satsing.

 

Det gikk heldigvis bra til slutt, og Finnmark Dagblad ble felt for to brudd på god presseskikk. Utvalgets flertall ble åpenbart ledet på rett vei etter at Journalistens nett-streaming var over.

Det var synd, for de som er interessert i presseetiske spørsmål gikk på den måten høyst sannsynlig glipp av de viktigste poengene i snuoperasjonen.

Men for medias og PFUs omdømme var den endelige konklusjonen en gladmelding, for det så svart ut en stund.

 

LES MER om saken: 

• Skolesjefen slengte på røret da avisa ringte med kritiske spørsmål - nå klager hun Finnmark Dagblad til PFU for manglende imøtegåelse
• PFU samlet seg på bakrommet og snudde igjen: Finnmark Dagblad brøt god presseskikk på to punkter i omtale av rektorenes reiser
• Alf Bjarne Johnsen tar selvkritikk for behandlingen da PFU vinglet seg fram til at Finnmark Dagblad brøt god presseskikk

 

Hva var galt?

Kort oppsummert: utvalgets flertall likte de innklagede artiklene så godt at de ikke ville går for brudd.

Årsaken til at de likte artiklene så godt var at saken artiklene belyste var viktig graving, og at avisen hadde nedlagt et grundig arbeid av viktig samfunnsmessig betydning.

Utvalgets flertall fikk rett og slett problemer med å felle avisen for åpenbare brudd på god presseskikk fordi de sympatiserte sterkt med den gode jobben de mente Finnmark Dagblad hadde gjort.

 

Sånn kan vi ikke ha det.

De som klager til PFU må kunne føle seg sikre på at saken får en mest mulig objektiv behandling.

Når Finnmark Dagblad unnlater å ringe fem omtalte rektorer som avisen mener sløser og mesker seg med elevenes penger, så bør det i hvert fall ringe en bjelle hos flere enn et par medlemmer i utvalget.

Og når den manglende samtidige imøtegåelsen også ifølge PFUs behandling fører til at leserne har fått feil opplysninger, er brudd nummer to også åpenbart.

De som ser opptaket kan ikke være i tvil om at det er subjektive årsaker som gjør at utvalgsflertallet ikke vil går for brudd på Vær varsom-plakatens punkt 3.2 om faktasjekk og 4.14 om samtidig imøtegåelse.

Utvalget måtte rettledes til korrekt konklusjon, men altså ikke før kamera var slått av. 

At Finnmark Dagblad etter mitt syn også har brutt VVP 4.13 om rettelser og beklagelser kommer jeg tilbake til.

 

Jeg skal ikke gå i samme felle som denne verdens Trump-kritikere, ved å agere hobbypsykolog. Det får holde å be utvalget ta en intern debatt på temaet subjektivitet.

Gå i dere selv.

Er det sånn for dere i PFU at artikler, program eller et nyhetsinnslag dere begeistres av slipper lettere igjennom enn klagesaker der dere ikke engasjeres av temaet eller jobben som blir gjort?

Og videre, kan det være sånn at deres positive innstilling fører til at dere ikke setter dere tilstrekkelig godt inn i klagesaken dere skal behandle? I så tilfelle svikter dere oppdraget om å «overvåke og fremme den etiske standard i norske medier».

Dere har beveget dere mot å være dommere i en popularitetskonkurranse, noe jeg antar ikke var meningen da dere ble valgt til å sitte i Pressens faglige utvalg

 

 

- Finnmark Dagblad har gjort en veldig bra jobb i denne saken. Midt i blinken! Men dessverre så har de vært litt for ivrige, og ikke kontrollert alle opplysningene godt nok, sa utvalgsmedlem Sylo Taraku under behandlingen. Senere sa han at det ville være synd å felle Finnmark Dagblad på «noen små detaljer i en ellers veldig, veldig bra sak».

Han konkluderte i innlegget med at avisen hadde hatt rett, men dessverre var blitt litt for ivrig.

Tarakus innlegg er symptomatisk for den delen av PFUs behandling vi fikk overført på nett-tv. Selv om både Nina Fjeldheim og Ellen Opheim dro fram opplysninger som tydet på at bildet ikke var fullt så entydig, gikk utvalget rett på limpinnen. De som vil kan gå på journalisten.no, og se opptaket fra behandlingen.

Den starter etter om lag ti og et halvt minutt.

 

For er det nå så sikkert at Finnmark Dagblad hadde gjort en «veldig, veldig bra sak»?

Mye taler for at de hadde gjort en veldig halvferdig sak, slik jeg ser det.

Om utvalget hadde sett det samme, ville behandlingen i møtet vært annerledes.

 

Finnmark Dagblads journalist Vanja Skotnes har, så langt jeg kan bedømme utenfra, gjort en meget god jobb.

Hun har funnet et tema som det er av stor samfunnsmessig betydning å få belyst, hun har gravd og hun har funnet.

Når det gjelder journalistens innsats gjør jeg Sylo Tarukos rosende ord til mine.

 

Men graveprosjekter av denne størrelsen er helt avhengig av kvalitetssikring og god ledelse. I Finnmark Dagblad sviktet dette veldig under arbeidet med artikkelserien om skoletoppenes reiser.

Avisens redaktør gjorde et stort nummer ut av at man sløste med fylkeskommunens penger, og dermed også elevenes penger.

Man unnlot å sjekke ut om dette virkelig stemte, og om påstanden var korrekt for alle reiser og for alle personer som var omtalt med navn i artiklene og i påfølgende svært dømmende lederartikkel.

Det faktiske forhold var jo at svært mange reiser var finansiert av prosjektmidler og andre eksterne pengebidrag.

Finnmark Dagblad gjorde intet forsøk på å skille ut hva som var betalt av fylkeskommunens kasse, og hvilke reiser som var betalt av andre.

De sistnevnte reisene kan ikke sies å være belastende for videregående skole i Finnmark, sannsynligvis har man snarere innhentet kompetanse som kommer elevene til gode.

 

PFUs medlemmer fikk vite om dette. Ellen Opheim gjorde utvalget oppmerksom på uttalelsen fra den rektoren som hadde reist mest, der han opplyste om at reiser var eksternt finansierte, via EU-midler og prosjektmidler.

I ettertid er det kommet fram at dette er tilfelle for en rekke av de omtalte turene skolelederne foretok. Finnmark Dagblad omtalte til og med en av reisene som ble foretatt (av en annen rektor) til Frankrike med følgende tittel: «Nå reiste hun igjen».

Det avisen ikke sjekket ut, var hvem som betalte, selv om det i samme artikkel (!) ble opplyst at reisen høyst sannsynlig var betalt av eksterne midler.

 

Finnmark Dagblad lot ikke fylkeskommunens medarbeidere få særlig mulighet til å svare for seg, de gangene avisen faktisk i det hele tatt forsøkte å innhente kommentar.

Rektoren som hadde vært i Frankrike ble oppringt under en familiemiddag, klokka 18.13.

Hun måtte vente med å svare til middagen var over, men fant da til sin overraskelse at artikkelen var publisert uten hennes opplysende kommentar.

Man kan undre på hva hastverket besto i, i hvert fall burde Pressen faglige utvalg stilt seg denne typen spørsmål.

 

Ut fra de funn Finnmark Dagblad har vist fram i artikkelserien er det  grunn til å anta at det finnes kritikkverdige forhold rundt reisevirksomheten.

Men det finnes sannelig også kritikkverdige forhold i artikkelserien.

Avisen har sammenlignet likt med ulikt ved å sette reisevirksomhet gjort over to år opp mot årlige utgifter til skoledrift.

De har heller ikke undersøkt om det reises mer eller dyrere i Finnmark enn ellers i landet, noe som ville gitt leseren og PFU et grunnlag for å bedømme artiklenes troverdighet.

(Det er dyrt å reise i og fra Finnmark, eksempelvis koster en tur-returbillett for en rektor fra Honningsvåg til Ålesund 16.000 kroner. Så tilkommer kost og overnatting og så videre).

Finnmark Dagblad har heller ikke funnet det verdt å opplyse at de omtalte skolelederne de omtalte årlig reiste for i gjennomsnitt 48.000 kroner.

Det er ikke stort når man vet at man i Finnmark må ta fly dit folk fra Oslo tar en spasertur pluss en heis.

Og enda mindre blir snittbeløpet om Finnmark Dagblad hadde brydd seg om å sjekke hvor mye fylkeskommunen hadde tatt tilbake via eksterne prosjektmidler.

 

Avisen unnlater som tidligere nevnt å ta rede på nettoutgiftene til reisene, som for eksempel eksterne prosjektmidler.

Avisen har tanketomt gjengitt utdrag fra reiseregninger, uten ta rede på om det faktisk er krevd refusjon for eksempelvis potetgullposer (noe man jo ikke hadde krevd, selv om avisen påsto det).

Avisen skjulte altså fakta, og unnlot å kontakte angrepne parter eller lot intervjuobjektene få så kort tid til å svare at det i realiteten var umulig å få gjort nødvendige undersøkelser.

Finnmark Dagblad sammenlignet likt med ulikt, og fikk på den måten tallene til å virke sensasjonelle.

Avisen titlet med at reisene skjedde på elevenes bekostning, uten å skrive hvor mye som ble dekt eksternt, altså uten at elevene ble berørt.

På papir presterte avisa å trykke artikler i negativ. Det er ikke uvanlig å reservere den slags virkemidler for kongens død og tragedier.

 

På bakgrunn av dette arbeidet skrev redaktør Arne Reginiussen i Finnmark Dagblad en pompøs leder, der han gjentok feilinformasjonen avisen hadde framskaffet og nærmest forlangte opplæringssjefens hode på et fat.

Lederartikkelen var et regelrett karakterdrap på skolelederne i Finnmark fylkeskommune.

Karakterdrapet var basert på redaktørens egen sterkt kritikkverdige og mangefulle innsats som redaksjonell leder.

Finnmark Dagblads journalisters gode arbeid fikk en mildt sagt elendig kvalitetssikring, og det synes som om artikler ble publisert nærmest uten filter og tidvis uten en redaksjonell ledervurdering. Jeg kan ikke se hva som var så «veldig, veldig bra» med alt dette, slik flertallet i PFU lot til å mene.

I hvert fall må man tolke utvalget dit hen om man skal dømme etter den delen av klagebehandlingen som ble overført via nett.

 

Overføringen fra møtet i PFU fortalte heldigvis også at ikke alle i utvalget lot seg forføre av stemningen.

Sekretariatet hadde levert en etter mitt syn ryddig innstilling, med en korrekt konklusjon om to brudd på Vær varsom-plakaten.

I og med at det tydeligvis har vært en oppvask på kammerset mens kamera var slått av, kan man konkludere med at utvalget tross rot i starten samlet seg til finalen.

Men det er tankevekkende å registrere at flertallet i PFU uten å nøle konkluderte med at en artikkelserie var utmerket, når det etter alt å dømme ikke var noen av utvalgsmedlemmene som rent faktisk hadde lest og forstått artiklene i tilstrekkelig grad.

Det er ikke tillitvekkende at man lar slike subjektive oppfatninger farge den avgjørelsen man vil ta om hvorvidt presseskikken er brutt og i hvilken grad.

Og hadde man virkelig studert og lest de artiklene de skrøt sånn av, ville utvalget kanskje kommet til et tredje brudd på plakaten også.

 

Ifølge VVP 4.13 skal feilaktige opplysninger rettes opp og beklages så snart som mulig.

Dette er ikke fullt ut gjort. Finnmark Dagblad har riktig nok beklaget at de har anklaget opplæringssjefen for å ha latt fellesskapet betale en pose med potetgull.

Men i samme artikkel ble en av rektorene feilaktig anklaget for det samme. Dette ble svært ullent rettet opp og aldri beklaget.

Det burde man ha gjort, særlig når avisen var så skråsikkert fordømmende mot skolelederne som man var i den påfølgende lederartikkelen.

For øvrig må det sies at den rettelsen og beklagelsen avisen kom med var svært svak.

Den inneholdt mer unnskyldninger og argumentasjon enn beklagelse og retting.

Og til overmål argumenterte redaktøren for artiklenes fortreffelighet ved å vise til at sakene hadde skapt stort engasjement. 

Til sammenligning lages «fake news» ofte med akkurat samme formål – engasjement.

 

Som rettelse og beklagelse betraktet var sto dette til stryk. Avisen har, så langt jeg kan se, kun merket én av artiklene med at de er felt for brudd på presseetikken.

Alle de andre står umerket, og man har også latt en rekke feilaktige påstander bli stående.

Dette fører til at lesere som søker opp disse artiklene, eller navn på de som er omtalt, den dag i dag får presentert Finnmark Dagblads unøyaktigheter og alternative fakta.

Dette er langt fra i tråd med PFUs prinsipputtalelse om rettinger på nett, som blant annet anbefaler å flytte enkelte feilaktige opplysninger, som er korrigert, til lukket område.

PFU kan ikke lastes for at Finnmark Dagblad etter fellelsen ikke ønsker å rette opp de feilaktige opplysningene avisen har brakt.

Dette må eventuelt bli gjenstand for en påpeking til avisen fra sekretariatet.

Utvalget satt med opplysningen om potegullposen, som både i artikkel og påfølgende leder ble benyttet til karakterdrap på skolelederne.

Men de påpekte ikke at rettelsen og beklagelsen til rektoren manglet.

 

Det er synd at et viktig graveprosjekt går fløyten på grunn av kvalitetsbrist i sluttleddet. 

I Finnmark har medias anseelse fått en knekk på grunn av denne artikkelserien.

Alle medier, mitt eget inkludert, har en jobb å gjøre for å øke troverdigheten. Seriøsitet og troverdighet er kapitalen vår, som gjør at vi fortsatt kan produserer nyheter folk er villig til å betale for.

Det er mitt inntrykk at mediene i Finnmark stort sett jobber intenst med dette, og ønsker å følge en høy etisk standard.

Men dette arbeidet hjelper lite om ett av mediehusene ikke helt er på samme linje.

Og når Pressens faglige utvalg under møtebehandlingen uttrykker seg positivt om noe som i stor grad er negativt forverrer folks tillit til mediene seg.

Redaktøren i Finnmark Dagblad har da også i etterkant av fellelsen ment at PFUs ros i møtet var hyggelig, og at han forsto utvalget dit hen at de mente arbeidet som var gjort var solid.

Det sier sitt.

Derfor er det viktig at PFU for framtida tar mål av seg til å arbeide med presseetiske spørsmål, og la SKUP-juryen og lignende ta seg av stilkarakterene.