Alle har rett til egne meninger, ikke egne fakta. Dette bør være mantraet til norske journalister det kommende året

• FATIMA ALMANEA, samfunnsdebattant og politiker (Ap)

Kampen om sannheten hardner til. Anklager om falske nyheter kastes etter både seriøse og useriøse aktører. Enkelte forsøker å dreie fokuset, og stempler alle uønskede avsløringer som falske nyheter.

Pressens jobb er å presentere et pålitelig og helhetlig bilde av samfunnet. Det kan bli vanskelig når integriteten stadig angripes.

Ifølge Retriever ble begrepet «falske nyheter» brukt 70 ganger i 2015, 249 ganger i 2016 og ved hele 1.614 tilfeller så langt i 2017. Den eksplosive utviklingen må selvfølgelig ses i sammenheng med valgkampen og innsettelsen av USAs president Donald Trump, men ikke bare det. 

I Norge har de sterkeste anklage kommet fra høyresiden i politikken. Vinteren 2017 førte Frp-politiker Mazyar Keshvari debatten om norsk presses troverdighet. Med påstander om upresise fremstillinger og lettvint håndtering av sitater, hadde Keshvari nok skyts til å sverte tradisjonelle medier.

Dette er ikke særegent for Norge, tvert imot følger utviklingen en trend i den vestlige verden. Ytre høyre fører en svertekampanje mot tradisjonelle medier, spesielt i valgkamp og motgangstider.

Anklager om urettferdige og løgnaktige fremstillinger vekker harme blant meningsfellene og beskytter mot avsløringer og upopulær saker. Det som tradisjonelt svekker en kandidat, gir istedenfor økt oppslutning.

På kort sikt kan anklager om falske nyheter gagne avsenderen, på lang sikt svekkes det demokratiske grunnlaget og tilliten i samfunnet. Det er grenser på hvor mange ganger en kan rope «ulv» uten at det får konsekvenser.

Alle bruker sosiale medier, også de som ønsker å unngå medias kritiske spørsmål. Gjennom private kanaler tilbys et alternativ narrativ, i samsvar med avsenderens agenda.

Ikke overraskende er det ofte langt mellom den objektive og subjektive sannheten. Pressen blir neppe overflødig i konkurransen, men unngås til fordel for mer behagelige plattformer.

Makthaveres finter og usannheter bør konfronteres mer direkte. Norske journalister har godt av å fjerne silkehanskene.

Tabloid tilnærming til viktige saker og overdrevent fokus på klikkfangere svekker kvaliteten til norske aviser. Pressen skal opplyse og gjøre folket i stand til å identifisere kritikkverdige forhold. Antall lesere og mengde klikk er selvfølgelig viktig for et mediehus med mål om å overleve bransjens harde kår, men det kan ikke komme i veien for samfunnsoppdraget.

Som leser skal du ikke sitte igjen med flere spørsmål enn svar etter en gjennomgang av nettsida til en avis.

Gode, grundige saker er tiltalende, avisene bør derfor ha større ambisjoner for egne saker heller enn å pushe middelmådighet på leseren. 

Lokalaviser har en tendens til å operere etter andre standarder enn rikspressen og de store mediehusene. Det kan forklares til en viss grad. Men også disse skal presentere et dyptgående produkt.

Artikler der større deler av årsakssammenhengene, maktforhold og misbruk belyses er ressurskrevende, men gevinsten tilsvarende stor. Spørsmålet er om små og mellomstore redaksjoner evner å prioritere disse sakene i en hverdag med stadig hardere vilkår.

Mediebransjen er under konstant omstilling. Journalistikken kan likevel ikke slaktes på bunnlinjas alter. Samfunnet er totalt avhengige av frie, uavhengige og sterke redaksjoner.   

Etablerte medier må stille strengere krav til seg selv. Upresise opplysninger og vinklinger vil brukes mot produktet. Dette fordrer mer fokus på kvalitetssikring, kildekritikk og fremstilling. 

2018 bør derfor bli en hyllest til den analytiske, kritiske og grundige pressen.