Meninger overtar for fakta også på nyhetsplass: Fra 2005 til 2015 var det en dobling i andel saker med sitatstrek i tittelen

• OLE DAG KVAMME, journalist og researcher

Hvert fjerde nyhet i norske aviser var i 2015 en sak med sitatstrek i tittelen, altså noen som mente eller påsto noe om noe.

Det er en dobling på ti år.

Dette viser en undersøkelse av 1855 titler på nyhetsplass hos tre aviser i 1995, 2005, 2010 og 2015.  

En sitattittel-sak er en tittel som er ustyrt med tankestrek foran, og indikerer at det ikke er avisen som står for innholdet, meningen eller påstanden, men at den kommer fra noen som er intervjuet i sakens anledning.

Tidligere var seks av ti sitattitler forbeholdt småsaker. I dag er det omvendt. Seks av ti sitatsaker er hovedoppslag på nyhetssidene.

Under 5 prosent av hovedoppslagene i avisene hadde i 2005 sitattitler, mot nærmere 15 prosent i 2015. Det er en tredobling i forhold til 2005.

• LES OGSÅ: Hele rapporten finner du her (pdf). Undersøkelsen har fått tilskudd fra Rådet for anvendt medieforskning. 

Norsk presse har en stolt tradisjon som fjerde statsmakt.

Ved å legge frem nye fakta, kan mediene legge premissene for viktige diskusjoner. Før fremveksten av sosiale medier kontrollerte massemediene den offentlige debatten i større grad.

Med sosiale medier er enhver nordmann sin egen redaktør, på ulike publiseringsplattformer. Debatten er flyttet ut av avisen.

For å henge med har avisene åpnet opp et stort vell av meninger, gjennom kronikker, store mengder leserinnlegg og kommentarstoff fra egne og innleide skribenter.

Så lenge Kari og Ola holder seg innenfor norsk lov, kan de stort sett melde hva de vil på sosiale medier. Også kommeriselle og ideelle foretak publiserer selv, og bidrar til selv å styre fortellingen om egen virksomhet, verdier og relevante nyheter om egen bransje.

Redaktørstyrte medier har likevel beholdt stort gjennomslag. Gjennom Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten har norsk presses selvpålagte etiske krav beholdt stor troverdighet.

Medier som bekjenner seg til det etiske regelverket kan også bli dratt til skafottet for offentlig uthengning, om man bryter egne regler. Dette svir på omdømme-pungen, som er nært knyttet til pengepungen.

Likevel har man holdt seg til regelverket. Årsaken er at pressen ser på seg selv som en opphøyet publisist.

Man skal kunne stole på det som publiseres i avisen. Det skal være faktasjekket.

Ja visst skal man også speile lokalsamfunnet, være limet i bygda, men dette tar sosiale medier seg av stadig bedre.

Nyhetene du kan stole på om viktige ting som har skjedd, som noen kanskje ville skjule, ja det du faktisk trenger å vite – og som koster håndverk, viten og vilje til å publisere av vanskelige saker, det er det fortsatt redaktørstyret medier som tar seg av. Evnen til å trenge gjennom, og publisere troverdige, forståelige fakta om samfunnet rundt oss, kan avgjøre fremtiden til norske aviser.

Blir de ikke mer enn et medum som nyheter bare flyter motstandsløst gjennom, er det grunn til å tro de slukes av en løsning gitt av Facebook, Google eller en annen app som snart kommer på telefonen din.

For å bruke et eksempel. Aftenposten publisert tirsdag 4. juli en nyhetssak fra et intervju med Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde. Tittelen i nettsaken var (da): - Kritikken av Kina inneholder en stor dose dobbeltmoral.

Den presenterer utsagnet som en meningsytring, ikke fakta. Aftenposten skriver ikke selv at politikken er dobbeltmoralistisk. Samtidig rommer utsagnet en påstand om et faktisk forhold.

Man får en relativt godt plassert, åpen kilde i Frp, til å uttale seg om et problematisk forhold i regjeringens utenrikspolitikk. Men avsenderen er ikke Aftenposten. Sitatet vrir ansvaret for påstanden om at kritikken av Kina er dobbeltmoralsk over på Tybring-Gjedde.

Aftenposten tar ingen posisjon, hevder ikke selv at regjeringen har endret politikken, og slipper å dokumentere det som jo hadde vært en god nyhetssak, nemlig den samme tittelen – uten sitatstrek.

Skulle Aftenposten stå til ansvar og kunne dokumentere regjeringens dobbeltmoral, hadde man måtte gjøre en helt annen jobb.

Selv om avisen vil mene at dette var et sommerintervju, at artikkelen har en mindre konstaterende tittel inne, og så videre, peker eksempelet på den problematiske trenden:

Man viderebringer meninger, i stedet for å gå etter det faktiske innholdet, i større grad enn før.

Men Vær varsom-plakaten skiller ikke mellom avisens ansvar for påstander gitt i sitat, eller påstander uten sitat.

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte» heter det i punkt 3.2. Likevel får man inntrykk av at det eksisterer en annen orden for sitater gitt av kilder.

Etter byggingen av et underjordisk garasjeanlegg på Øvre Torv, var det grunn til å tro at restauranter tapte penger i byggeperioden.

- To sommersesonger har gått tapt, uttaler en daglig leder til Fædrelandsvennen.

Det er nærliggende å tro at avisen tar forbeholdet om faktum, gjennom nettopp sitatet. Man vet ikke om det stemmer, har ikke undersøkt saken, men hvem er mer nærliggende i å si noe enn daglig leder?

Daglig leder står som avsender gjennom sitatet, og står etter redaksjonens oppfatning trolig ansvarlig hvis innholdet ikke stemmer.

Slik kan man si at redaksjonen abdiserer for sin troverdighet:

Nettopp å ettergå påstander, og være premissleverandøren for debatten, ved å konsentrere seg om fakta, ikke meninger – skulle være avisens kapital.

En gjennomgang av lokalavisen Agderposten i Arendal, riksavisen Verdens Gang og regionavisen Fædrelandsvennen viser at bruken av sitattitler har økt svært mye de siste 20 årene.

På forsidene er antallet sitattitler doblet fra 1995 til 2015. Inni avisene er andelen sitattitler på nyhetsstoffet økt fra 17 prosent, via en dupp på 12 prosent i 2005, og opp til 24 prosent i 2015.

En dobling på ti år er mye. Inntrykket styrkes av at sitattitlene tidligere først og fremst var forbeholdt undersaker. I dag er seks av ti sitattitler forbeholdt hovedsaker.

Undersøkelsen sier ikke hvorfor avisene øker bruken av sitater i tittelen. Det kan være mange årsaker.

Man kan tenke seg at nyere lærdom viser at sitattitler får flere lesere, og at godt utbygde fakta-saker får slike titler for å fange lesere.

Sitater kan også sies å være en del av personfisert samfunnsdebatt, og ikke si noe om arbeidet som ligger bak.

Det kan også være at sitattitler har færre kilder, og er billigere å produsere.

I en tid hvor mediene har færre ressurser, kan krav til hurtighet og produksjon føre til enklere journalistikk, hvor noens mening kan være en enkel vei til en nyhetssak.

Antall kilder kan gi en pekepinn på arbeidsinnsatsen bak artiklene. I 1995, da sitattitlene var færre og forbehold mindre saker, målte vi 2,1 kilder per sak. Tjue år senere er antallet 2,2 per sitatssak.

Mens sitatsakene altså har vokst kraftig i antall og omfang, har de knapt flere kilder enn tidligere.

Dette støtter antakelsen om at meninger trumfer fakta – skjønt undersøkelsen ikke er omfattende nok til å sette to streker under svaret.