EU og Europaparlamentet kom forrige uke ett skritt lengre i å vedta nye, omstridte regler for opphavsrett.
De to mest kontroversielle forslagene vil «ødelegge internett», skal vi tro de mest engasjerte:
- Artikkel 13 skal gjøre det umiddelbart ulovlig å publisere innhold som bryter med opphavsretten.
- Artikkel 11 - som er blitt omtalt som «lenkeskatten» - skal «sørge for at pressen får betalt for innholdet sitt», skrev Afteposten i helga.
Problemet er bare at: Det førstnevnte vil kunne føre til streng sensur av internett, og at nær sagt alle nettsider må utvikle avansert teknologi for å slette innhold.
Mens det siste vil gjøre store deler av måten vi i dag bruker internett på, ulovlig.
Eller som Rhett Jones skriver på Gizmodo: The End of All That's Good and Pure About the Internet
De av oss som husker nettavisenes barndom, husker en tid da vi diskuterte om det var lov å dyplenke til hverandre.
Flere tradisjonelle medieselskaper anførte at det var brudd på opphavsrett, at det var å snylte på andres innhold.
Som Digi.no meldte i 1999, utløste dyplenking trusler om søksmål. Så sent som 2008 anførte Business Week at det var forbudt å dyplenke til dem.
Men her hjemme hadde verden kommet noe lengre: Da redaksjonsklubben i DN.no i 2008 uttalte seg om klippjournalistikk og lenking, var poenget at dyplenking ville premiere god journalistikk - og utnytte nettets muligheter til å fremheve kvalitet.
Slik har nettet utviklet seg fram til i dag, og i dag er det et gode at man lenker til hverandre. Det gir leseren mer info, og gir potensielt trafikk til originalkildene.
Derfor er det et gufs fra fortiden når EU med artikkel 11 i det nye lovverket tar til orde for en slags lenkeskatt. Målet er at aktører som ikke produserer innhold, som Google og Facebook, skal betale for å lenke til andre.
Altså - betale for å gi nettaviser og andre nettsteder mer besøk.
Dette kan i teorien også ramme tjenester som SOL, eller bare hvem som helst som lenker til et annet nettsted eller avis i en sak.
For noe av problemet, som parlamentsmedlem Julia Reda påpeker på sin blogg, er at regelverket er uklart.
Vi risikerer å sitte igjen med nær 30 forskjellige lovverk, og konsekvensen kan bli at internettets tradisjon for å lenke til hverandre rett og slett blir ødelagt, advarer Reda i en omfangsrik gjennomgang.
Men mediebransjen tror dette kan gi penger, til tross for at prøveprosjekter i Tyskland har vist det motsatte.
Aftenposten meldte i helga at bransjeorganisasjonen News Media Europe «applauderer forslaget».
Mediebedriftenes Landsforening, som organiserer norske aviser, andre mediehus og TV-selskaper, er medlem i NME.
Jeg tenkte at dette måtte være noe MBL ikke støttet, og har flere ganger utfordret organisasjonen i sosiale medier.
Men jeg tok feil!
For i dag kom svaret:
EU-parlamentet kan gi publisister bedre kontroll, skriver MBL på Mediebedriftene.no.
- Med forslaget til Art 11 får utgiverne en selvstendig rettsbeskyttelse av sine publikasjoner, og den samfunnsmessige betydningen av utgivernes økonomiske investeringer i innhold anerkjennes. I praksis vil en slik regel bidra til utgivernes muligheter til å skape bæredyktige forretningsmodeller, heter det videre, i en kort uttalelse som i praksis er uten motforestillinger.
Til et lovverk, som ifølge motstanderne, vil «ødelegge internett».
MBL er, som internett, forholdsvis ungt. Navnet ble til i 2001. Fram til da het foreningen Norske Avisers Landsforening.
Både før og i de 17 årene etter navneskiftet har foreningen kommet med forslag som ikke alltid har tatt opp i seg den digitale utviklingen.
Uttalelsen MBL nå har publisert på nett, hører i hvert fall ikke hjemme i 2018.
Jeg hadde trodd det hvis det var 1998 og den kom fra Norske Avisers Landsforening. Men i 2018 er det vanskelig å ta dette seriøst. Fra det som skal være norgesmester i mediebransje, rammevilkår og mediepolitikk.
På vegne av vanvittig mange, flere milliarder internettbrukere: Det er alarm!
Og det er ingen skam å snu.
