NRK har valgt å løfte fram konservative muslimer. Norske redaktører burde heller fremme de liberale stemmene

Det går ikke noe skille mellom nordmenn og muslimer.

Men det går et skille mellom religiøs-konservative stemmer og liberale stemmer.

Jeg skulle ønske norske redaktører, med kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen i spissen, så det som sin viktigste oppgave å fremme de liberale stemmene.

Toppsjefen på Marienlyst mener klagestormen mot NRK viser at det finnes «sterke og mørke krefter som ønsker at muslimsk ungdom ikke skal være synlig» (Aftenposten 20. august).

Det høres ikke bra ut. Men er det sant? Jeg tror ikke det.

Hvis vi legger til side de brunsvidde brevene med lugubert innhold som jeg antar finnes i bunken (de er naturligvis uakseptable), bør saken være en vekker for NRK.

Det ser ut som Eriksen leser kritikken mot muslimsk konservatisme som en kritikk mot muslimer generelt.

Dermed illustrerer Eriksen selv noe av problemet, nemlig en unyansert forståelse av muslimsk kultur i Norge.

Jeg kan ikke påberope meg noen ekspertise på muslimsk kultur, men jeg har den siste tiden lest en del om hva norske «sekulære muslimer» skriver. Det ser ut til å være en todeling i det som vi kan kalle den muslimske kultursfæren.

På den ene siden har vi de religiøst orienterte, konservative miljøene. Dette er miljøer som dominerer rundt moskeene, hvor imamene spiller en viktig rolle som normdanner og fortolker av Koranen.

I disse miljøene praktiseres islamsk religion på en måte som kan minne om hvordan norsk kristen-konservativ religion praktiseres. Man skal kle seg i tråd med visse normer og påbud gitt av religionen.

Vi kjenner det som hijab og annen «ærbar» klesdrakt blant muslimer. I visse kristne miljøer er det eksempelvis også en norm at kvinner skal kle seg på bestemte måter, eksempelvis i skjørt og ha langt hår.

Den andre siden er den liberale, som består av personer som stammer fra en muslimsk kulturbakgrunn, men som bekjenner seg til den muslimske tro på samme måte som de fleste nordmenn betrakter seg som kristne – altså av kristen kulturbakgrunn.

Det vil si, at man benytter moskeen på lignende vis som jeg går i kirka, altså ved viktige seremonier som dåp, bryllup og lignende.

I denne gruppen av personer med muslimsk kulturbakgrunn leser jeg mange som er minst like kritisk til konservativ muslimsk praksis, som sekulære nordmenn er kritisk til konservative kristne miljøer.

I denne gruppen av «sekulære muslimer» er det eksempelvis en sterk kritikk mot bruk av hijab, fordi hijaben betraktes som et plagg for sosial kontroll i hele den muslimske kultursfæren.

Jeg mener det er et ansvar for norske redaktører å løfte fram den liberale gruppen i stedet for den konservative.

Både fordi pressen har et moralsk ansvar for å kjempe for de fornuftsdrevne, liberale stemmer, og mot de religiøse dogmene. Men også fordi den liberale delen av miljøet er svakere organisert enn den religiøse, og derfor trenger pressens støtte som den «svake part».

Det er viktig at norske redaktører (og myndigheter) forstår at muslimske konservative miljøer er bedre organisert enn de liberale miljøene, og tar høyde for dette når de velger hvem som skal representere norske muslimer.

Hvorfor er de konservative bedre organisert enn de liberale?

Dette skyldes religionens behov for effektiv organisering i kirkesamfunn, slik moskeene og diverse islamske trossamfunn er eksempler på i Norge.

Slik kirkelig organisering er effektiv, fordi den er hierarkisk basert med en klar autoritetsstruktur.

Dette gjør at konservative stemmer får taletid i den offentlige samtalen fordi de kan snakke på vegne av et stort antall personer.

De liberale stemmene i muslimsk kultur er svakere organisert, rett og slett fordi deres eget behov for organisering er mindre enn når man har et overordnet mål om å skape felles tro på en felles gud. Det er få, kanskje ingen, sekulære og sivile organisasjoner som kan snakke med troverdighet på vegne av et stort antall muslimer.

LIM-nettverket for likestilling, integrering og mangfold er en slik organisasjon, men de peker på sine nettsider nettopp på hovedpoenget: At verken de, eller noen andre, kan snakke på vegne av norske muslimer, fordi gruppen er så sammensatt.

Islamsk Råd er en annen viktig organisasjon, men de er som vi vet kolonisert av den konservative siden.

Innvendingen mot sterke, viktige og liberale samfunnsstemmer med muslimsk kulturbakgrunn, som Walid al-Kubaisi, Mahmoud Farahmand og Mina Bai, er at de ikke representerer noen andre enn seg selv. Dermed kan de angripes fra den konservative fløyen som frafalne, enslige stemmer, som ikke snakker på vegne av «ekte» (altså konservative) muslimer.

Mens de i realiteten snakker på vegne av en større, men løsere organisert muslimsk gruppe.

Jeg mener det er viktig å forstå at den muslimske minoriteten i Norge er like nyansert som den norske majoriteten.

Men det bildet vi lett får fra pressen, herunder NRK, er at muslimer er ortodokse, konservative og trives i hijab.

Hvis man skal velge blant alle landets muslimer som case til det norske valget, hvorfor skal man velge en som føler det som sin religiøse plikt å bære hijab?

Er det en god måte å vise fram for den norske befolkningen at muslimer er en liberal og uensartet gruppe?

Nei, det er en måte å sementere inntrykket om at muslimer er styrt av dogmer og ortodoksi.

Dersom pressen skal bidra til integrering, er det viktig at norske redaktører tar en intern debatt om hvilken del av muslimsk kultur som bør løftes fram.

Er det den konservative grenen – visuelt illustrert med de hijabkledde, unge kvinner – eller er det de liberale stemmer, som trenger støtte fra majoritetssamfunnet for å bidra til den nødvendige, indre kulturendringen det er behov for i muslimsk kultur?

Jeg mener det viktigste bidraget som kan gjøres for integrering, er å støtte de liberale kreftene i muslimsk kultur så sterkt vi bare kan, fordi en endring av det muslimske patriarket må skje innenfra, innad i den muslimske kultursfæren.

Derfor håper jeg kringkastingssjefen og andre redaktører fortsetter å gi sendetid og spalteplass til norske muslimer.

Men velg ut de liberale, sekulære stemmene, i stedet for gi de konservative økt legitimitet.