Når TV 2 lar Johnsrud Sundby bestemme, fremstår de som en ryggradsløs og feig representant for norske medier

Rune Robertsen, sportsredaktør i Mediehuset iTromsø. Opprinnelig publisert på iTromso.no og gjengitt etter avtale.

Martin Johnsrud Sundby fikk i helga bestemme at TV 2s reporter Ernst A. Lersveen ikke skulle få intervjue skistjernen.

Et av Norges største og mektigste mediehus godtok dermed å gi bort deler av redaktøransvaret fra seg selv – og til en av landets største idrettsstjerner.

Fredag, lørdag og søndag var Lersveen på jobb for kanalen i finske Kuusamo der langrennseliten gikk verdenscup.

Blant disse var Sundby, som i 2014/15-sesongen vant både den nevnte verdenscupen, og Tour de Ski, før han mistet begge etter den velkjente dopingdommen tidligere i år.

Gjennom helga ønsket ikke Sundby å la seg intervjue av TV 2s utsendte mann, uten at det stoppet TV 2 fra å intervjue langrennsstjernen. I stedet for Lersveen lot de heller kameramannen (!) snakke med Sundby, som ble nummer tre på 15 kilometer klassisk søndag.

Sundbys begrunnelse for boikotten var at «Lersveen har latt sterke personlige meninger prege en ensidig og forutinntatt journalistikk».

At en idrettsutøver ikke liker spørsmålene han får har skjedd før – og det vil skje igjen. Jeg har ingen formening om Lersveens journalistikk, eller måten han bedriver den på, men han er uansett en tiltrodd mann for TV 2-sporten i over 20 år, og jobbet før det i flere år for NRK Sport. Vi snakker ikke om hvem som helst.

Takhøyden for kritisk journalistikk skal være ekstrem høy i norsk idrett, og det gjelder i særdeleshet for langrenn, en paradeidrett som stort sett har blitt båret på gullstol og vært berørt med silkehansker av media. Journalister er ikke på plass bare for å ta en del i jubelbruset og stryke de berørte med hårene. Det siste årets turbulens, med dopingskandaler på våre mest profilerte utøvere, har med all tydelighet demonstrert dette. Klimaet for å drive journalistikk, stille vanskelige spørsmål og skaffe informasjon er tøffere enn noen gang.

Derfor er det skuffende å se hvordan TV 2 har håndtert denne saken, både på vegne av det norske folk og på vegne av oss som jobber i pressen.

Tirsdag formiddag uttalte TV 2-redaktør Vegard Jansen Hagen seg støttende til Lersveen, noe som isolert sett er prisverdig. Men hvorfor TV 2 ikke valgte å støtte Lersveen utad i helga er derimot vanskeligere å skjønne.

Nyheten om at Sundby boikottet Lersveen ble brakt til offentligheten av konkurrenten VG mandag morgen. Både mandag og tirsdag har saken vært en skikkelig snakkis, og ble også forsidesak i VGs papirutgave tirsdag.

Det forteller litt om nyhetsverdien.

TV 2 burde senest fredag latt offentligheten få vite om boikotten gjennom å selv la være å intervjue Sundby, og opplyst seere og lesere om det.

I stedet fikk Sundby lov å diktere TV 2 – som ellers hadde stått på sidelinja – uten intervjuer med skiprofilen. En utøver, selv av Sundbys kaliber, skal ikke få lov å bestemme hvem som skal intervjue han, noe også offentlighetsekspert Gunnar Bodahl Johansen var inne på i et intervju med nettstedet Kampanje mandag.

Konsekvensen er fort andre idrettsutøvere etter Sundby, og norsk journalistikk havner lett på ville veier.

Sundby og skiforbundet har heller ingenting å vinne på en boikott. Det skaper bare nok en sak med negativ utenomsportslig publisitet.

Når TV 2 åpner for at Sundby i praksis får deler av redaktøransvaret, støtter de på ingen måte sin egen journalist – uansett hvor omstridt Lersveen måtte være. De vanskeliggjør arbeidsforholdene ikke bare for seg selv, men undergraver samtidig sin egen og resten av medias troverdighet.

Dialog har løst lignende boikotter jeg har opplevd i Tromsø, men uten at intervjuobjektet har fått bestemme hvem som skal dekke hva. For det er ikke idrettsutøverens valg, men den frie pressen.

Hvis Martin Johnsrud Sundby og Norges Skiforbund har et problem med Ernst A. Lersveen, får de ta det med ledelsen i TV 2. Så får TV 2 internt ta sine vurderinger.

Til da får de stå opp for egen reporter.

Nå fremstår de i stedet ryggradsløse, og som feige representanter for norske medier.