- KRISTINE KOTTE-ERIKSEN, deskleder i enerWE.no
Kommentaren er opprinnelig publisert på enerWE.no
Som deskleder i en nettavis for olje- og energibransjen er jeg i kontakt med mange mennesker hver dag.
Aller flest menn.
Menn er toppsjefer, menn er avbildet, menn skriver kronikker og menn deltar aktivt i samfunnsdebatten.
Kvinner er ikke å oppdrive
enerWE.no har gjort et forsøk på å lage en intervjuserie om kvinner i olja, dessverre uten særlig hell.
Forrige uke var jeg på Female Future-konferanse i regi av NHO. Der etterlyste kommunikasjonsdirektøren i NHO (en mann) flere kvinnelige stemmer i den offentlige debatten.
Det første som skjer er at en deltaker rekker opp hånden og sier at:
- Vi kan jo ikke bare sitte og mene noe om alle saker i media.
Dette syns jeg er et glimrende eksempel på en litt defensiv holdning som jeg mener mange av oss har. Jeg fortalte den fullsatte konferansesalen at vi har hatt store problemer med å få tak i kvinnelige ingeniører og mellomledere i oljebransjen, og at vi også lurer på hvorfor det er så få kvinner som deltar i debatten på eget initiativ.
Vi vet jo at det er drøssevis av dyktige kvinner i industrien, men hvorfor stikker de seg ikke mer frem når menn åpenbart gjør det?
Menn blåser i konservativ bedriftskultur
De fleste selskaper i oljebransjen jobber internasjonalt, og i mange tilfeller styres all eksternkommunikasjon fra toppen. Det kan gi lite rom for ansatte til å ytre seg offentlig, og kanskje skremmer det spesielt bort kvinner.
Menn gjør mer på eget initiativ.
Andreas Helgesen i FMC skrev tidligere i høst en kommentar om at norsk oljebransje må slutte med ”belte og bukseseler”-tankegang innenfor HMS. Han fikk en del pepper for å si noe som mange mener, men som mange ikke tør å si høyt.
Ståle Kyllingstad kritiserer høylytt og uten filter en av sine største kunder for å ha for mye makt på norsk sokkel.
Det er få tilsvarende kommentarartikler fra kvinner. Er det vanskelig å si ting høyt i en mannsdominert bransje?
Vi trenger mangfold. Og menn kan ikke gjøre det for oss
Jeg tror mange kvinner mener at de ikke har noe behov for å være synlige. Men jeg tror det handler mye om at vi ikke tør.
Fra utsiden kan hele oljebransjen se ut som en haug med 50 år gamle menn i dress, og debatten kan dermed bære preg av at ”like barn leker best”.
Vi trenger større offentlig meningsmangfold, og det er vårt ansvar å melde oss på.
Statoils realfagskampanje for jenter peker på denne problemstillingen. Jenter har ikke så enkelt for å tro på seg selv som gutter har.
Hvordan kan vi helhjertet oppfordre de yngre generasjonene til å stå opp for seg selv og til å ta sin plass, hvis vi ikke gjør det selv?
Speil, speil på veggen der
Jeg sitter tett på problemstillingen selv. Min (mannlige) leder er mye flinkere til å stikke seg frem enn meg.
Selv om jeg har blitt oppfordret til å gjøre det samme, har jeg ikke prioritert det, men heller gjemt meg bak at jeg ikke har så stor ”oljepondus”.
Unnskyldninger er vi gode på, og det må vi slutte med.
Likestilling 2.0
Da Female Future-foredraget til kommunikasjonssjefen i NHO var ferdig smalt det fire visittkort i bordet mitt.
Fire kvinner i toneangivende firmaer ønsket kontakt etter det jeg hadde sagt. Nå har jeg gjort min første avtale.
Hvis vi ønsker å se en forandring i arbeidslivet for oss selv og for de som kommer etter oss – selv i en mannsdominert bransje – så må vi gjøre noe med det.
Det er på tide at likestilling 2.0 inntar bedriftene.
Kvinner fikk ikke stemmerett av å vente på at den kom av seg selv.
Til sammen finnes det tre spørsmål i dette innlegget. Vi vil vite hvor skoen trykker, og vi vil høre det fra deg.
Thina Saltvedt kan ikke dra lasset alene i all evighet.
