Kampen om historiene: Når VG gjør Nils Rune Langeland til et offer, og lar ham «snakke ut om den vanskelige tida»

Hvordan tenker egentlig redaksjonen for VG Helg?

Det spørsmålet er jeg sikker på at flere i landet har stilt seg etter helgens intervju med Nils Rune Langeland, professor ved Universitetet i Stavanger (UiS). «Norges første Metoo-offer», som han selv beskriver seg i intervjuet.

Også personer som har stått midt i en mediestorm som gjerningspersoner eller som ansvarlige for å ha opptrådt klanderverdig, upassende eller rentav straffbart har historier og perspektiver som er viktige å ta med seg.

Utfordringen med å intervjue personer som Langeland, som for mange nok assosieres med upassende meldinger til tilfeldige kvinner, er risikoen for å stille for få kritiske spørsmål.

At mediet blir et mikrofonstativ for en historiefortelling som de andre partene ikke nødvendigvis kjenner seg igen i. Eller en fortelling som er selektiv og utelater detaljer som kan synes trivielle, men som setter intervjuobjektet i et bedre lys.

I Universitas intervjues blant annet redaktør for Natt og Dag, Daniel Ramberg. Han sier blant annet at VG «kunne gjort et ordentlig arbeid for å balansere det som for meg blir et veldig Langeland-apologetisk koseintervju».

Redaktør Jane Throndsen i VG Helg svarer på kritikken med at intervjuet har en helt klar kritisk tilnærming. Til Universitas skriver hun at Langeland blir klart og tydelig konfrontert om sin oppførsel, at tydelige motstemmer bringes inn utenfra, at meldingene gjengis og at han dessuten beklager sin oppførsel. «Utover det har mannen krav på å få uttrykke sin egen opplevelse av sin situasjon.»

Det er mange nok spørsmål man kan stille til VGs intervju, og også til redaktørens egen fremstilling og svar på kritikken. Men bare for å ha poengert det:

Problemet med intervjuet er ikke det Nils Rune Langeland svarer når VG spør. Det er hva VG spør om, og viktigere hva de ikke spør om.

Beklagelsen

For å starte med det siste først: Ja, Langeland beklager sin oppførsel. Men selv VGs journalist problematiserer hans mange beklagelser, fordi professoren også sier, blant annet, at han ikke føler han har gjort noe galt.

Når du selv omtaler deg som et offer, som at du er satt i en gapestokk og utsatt for en mediedomstol, og dette også fremheves både som overskrift og ingress, kan man stille spørsmål om hvor reell angeren er.

Intervjuet gir inntrykk av at meldingene er et tilbakelagt kapittel. Men når det i sosiale medier finnes eksempel på at professoren skal ha sendt lignende meldinger også inn i 2018, plukket VG opp dette i sin research?

I januar i år sa Langeland til universitetsavisen På Høyden at «No er eg heilt ute av sosiale medium». Men han er fremdeles på Instagram. Burde ikke dette ha kommet frem før intervjuet?

VG mener selv at intervjuet har en helt klar kritisk tilnærming. Hvorfor blir ikke Langeland spurt om hva han har tenkt å gjøre for å unngå å sende flere slike meldinger, når han selv erkjenner at han har et problem med sosiale medier når han har drukket alkohol?

Motstemmene

VG har hentet inn flere motstemmer: Eivind Trædal, MDG-politiker i bystyret i Oslo og flittig sosiale medier-bruker. Tove Lie, redaktør for avisen Khrono, som dekker universitets- og høyskolesektoren. Og Maria Kjos Fonn, forfatter og en av kvinnene Langeland sendte meldinger til.

Trædal, som redaktør Jane Throndsen trekker frem, introduseres i teksten som «Langelands nemesis på sosiale medier». Av de åtte sidene intervjuet med Langeland er på, er det fem med bilder og tre med tekst. Trædal får tre avsnitt med sitater. Lie likeså, og en setning til Maria Kjos Fonn.

Både Trædal og Lie får mest kommentere den kritikken som Langeland selv retter mot dem. Når Langeland henviser til en novellesamling Kjos Fonn har skrevet om vold og overgrep, og kaller det «erotiske noveller», må forfatteren kontakte VG for å gjøre dem oppmerksom på at det er feil. Det er også en brist.

Inntrykket

Intervjuet åpner med ingressen «Det startet med en Facebook-melding. Det endte med at han mistet jobben. I dag mener professor Nils Rune Langeland (53) at han er et Metoo-offer.»

Inntrykket som skapes gjennom hele intervjuet er at professoren ble avskjediget fra Universitetet i Stavanger på grunn av de meldingene som også siteres i første del av teksten. Det er først på siste side at det antydes at det er flere grunner til at avskjedssaken ble åpnet.

VG går derimot ikke inn på disse, tilsynelatende fordi rektor ved universitetet ikke ønsker å kommentere verken antall advarsler eller hva som utløste dem.

Dette valget gjør at en større kontekst for saken forsvinner. Da UiS innstilte på å avskjedige Langeland, sendte advokat Kjell Brygfjeld en pressemelding der meldingene spiller en begrenset rolle.

Tilsynelatende viktigere for saken var professorens opptreden på jobb, noe også Khrono har dekket tidligere.

Til VG hevder han at det i dag ikke finnes noen konflikter i arbeidsmiljøet på grunn av ham. Han fastholder også at han aldri har trakassert egne studenter. Likevel omtalte Khrono i juli i fjor en av hans studenter, som klagde ham inn til universitetsledelsen over upassende meldinger.

VG stiller ikke oppfølgingsspørsmål til noe av dette, men i stedet spørsmålet «Tror du at universitetet bare ga deg opp?». Inntrykket er: Alt er i orden, dette er et tilbakelagt kapittel.

Krav på å uttrykke egen opplevelse

I sitt svar til Universitas skriver Jane Throndsen at Langeland har krav på å uttrykke sin egen opplevelse av sin situasjon.

Her er fallgropen, for ingen andre enn intervjuobjektet kan bestemme hvordan man skal svare på de spørsmålene som journalisten stiller.

Men det er VG som lager spørsmålene, som gjør researchen. Som setter overskriften, både på nett og papir, der Langeland «snakker ut» og der han siteres på at han er Norges første Metoo-offer.

Når flere relevante spørsmål og innsigelser som burde dukket opp i researchen ikke finner veien inn i teksten. Da gir det ikke et inntrykk av at tilnærmingen er kritisk nok.

Snarere får han fortelle om den vanskelige tiden da universitetet vurderte om det skulle komme en konsekvens for hans oppførsel, og hvordan han selv har blitt urettferdig behandlet av andre.

Eline Lund Fjæren, en av kvinnene som mottok Langelands meldinger, skrev i november i fjor i Morgenbladet at «Når historiene disse mennene forteller seg selv, hvordan de forvalter sine overbevisninger og lyster overfor andre, settes opp mot historiene til kvinnene som har blitt utsatt for dem, blir det klart: Det er en kamp om historiene.»

Det er dette som er portrettintervjuets svakhet i en slik sammenheng. Det blir til enda en kamparena for hvilken av historiene som er sann og hvem som har rett, eller hvem det er mest synd på:

Den som plager eller den som blir plaget.

Her sviktet VG Helg.