«Kjerneverdien i journalistikken er ikke 10 prosent overskudd», skrev Dagsavisen-sjef Eirik Hoff Lysholm nylig på Medier24.
Han har dessverre rett – og det til tross for at det å se bort fra 10 prosent overskudd, er ensbetydende med å ønske seg strammere betingelser for journalistikken.
Så forenklet at det er på grensen til å være feil er det nemlig egentlig så enkelt som dette:
Fra et eierperspektiv ligner overskudd på innskuddsrenter. Går en virksomhet med lavt eller ikke noe overskudd, gjør helt ordinær inflasjon at eierens investerte penger år for år blir mindre og mindre verdt.
Med noen få unntak er dette situasjonen for mediebransjen i et nøtteskall.
Nyhetsmedier er sånn sett den verste investeringen man kan gjøre; en sikrere måte å kaste penger ut vinduet på, enn å sette dem i medieaksjer, finnes knapt.
(Greier man å se på investeringen som veldedighet, derimot, kan det jo hende man får avkastning i form av en god følelse)
Fra mediebedriftens eget interne perspektiv, er det også slik at et manglende eller lavt overskudd er en ulempe. For penger som ikke forrenter seg, forhindrer mediebedriftene fra å ha krefter til journalistiske satsninger og investering i innovasjon.
Samtidig krymper realverdien man har å lage journalistikk for – år etter år. Det er et scenario ingen egentlig ønsker, minst av alt journalistene selv – om de tenker seg om.
Kort sagt har journalistikkens problem så lenge jeg har vært tilknyttet mediebransjen, vært at den i alt for stor grad ikke har hatt 10 prosent overskudd som kjerneverdi.
I mine øyne er journalistikk best når den er fri.
Svært få snakker om at journalistikk uten overskudd, på kontinuerlig tiggertokt blant støtteordninger og fond, på sett og vis også er en ufri journalistikk.
Dette diskuteres alt for lite. Tvert om har et utall andre lignende utsagn – noen langt verre også – falt de siste årene.
Totalt sett har disse fremstilt medievirksomhet som en annerledes industri enn alle andre: En industri med et oppdrag så hellig, at den er frikjent fra de normale økonomiske tyngdelovene.
Sånn er det selvsagt ikke. Men det er lov å lure seg selv, om man synes det er best.
Og ingen har lurt seg selv bedre enn NJ-leder Thomas Spence, da han i fjor kom med følgende utsagn på Kampanje:
«Det er en moralsk og økonomisk avgrunn mellom journalistene som utfører samfunnsoppdraget og medieeierne.»
I mine øynene er utsagnet ikke bare ukonstruktivt, det er noe enda verre:
Det er følelsesstyrt og særdeles lite faktabasert. For selv en tillitsvalgt i Norsk Journalistlag burde ha visst at uttalelser som dette er sludder og pølsevev fra første bokstav til siste punktum.
Norsk mediebransje har tvert om vært velsignet med usedvanlig tålmodige eiere. Hadde bransjen hatt rasjonelle investorer, ville de puttet pengene sine omtrent i en hvilken som helst annen industri enn vår.
Det kan rett og slett ikke kalles grådighet at man med åpne øyne velger å sette pengene sine på en sparekonto som krymper av seg selv.
Eierne står kort og greit på bunnsolid moralsk fjellgrunn.
Så da er kanskje problemet medienes ledere?
Skal vi tro min tidligere kollega Frithjof Jacobsen i VG, er det slik. For i fjor skrev han dette i VG:
Samtidig er det mange steder slik at det leddet som ikke virker, det som ikke klarer den viktige jobben med å tjene penger, blir belønnet med fete tillegg og god betaling. Det leddet som virker, redaksjonene, blir straffet med oppsigelser og kutt. Krisen i mediebransjen er ikke en journalistisk krise, det er en ledelseskrise.
Jacobsen, som i denne sammenheng unngikk å nevne at han selv har en lederstilling i nevnte avis, utviste sånn sett en rørende evne til selvransakelse.
Men siden de siterte setningene var kommentarens siste avsnitt, unngikk han først og fremst det som kunne vært den virkelig interessante fortsettelsen av tankerekken.
For hvis det er som han sier – at aviser i dag består av to ledd, et som fungerer og et som ikke gjør det – burde det da ikke også være det fungerende leddets fordømte plikt å bidra til at det kommer noen penger inn i kassa; at det fungerende leddet burde operere forretningsutviklende mer enn konserverende?
Jeg mener det. For nøkkelen til fremgang også når det gjelder det økonomiske, ligger i redaksjonene. De er medienes sjel. De er medienes stemmer.
Men nettopp derfor er også deres vilje eller uvilje helt avgjørende for om en endring kan finne sted eller ikke.
Inntil videre virker det dessverre som om selvransakelsen i den delen av bransjen som har stemmer og kommentarplass, først og fremst har handlet om å peke på andres feil mer enn å peke på hva en selv kan gjøre.
Å henge med hodet på den måten gjør at man ikke lenger ser horisonten for bare tær.
Derfor: Den første som skriver en kommentar fra redaksjonelt perspektiv, med fokus på løsninger og hva man kan foreta seg, har skrevet en kommentar jeg skulle likt å lese.
Vi trenger i alle fall ikke bruke mer tid på å fremstille mediebransjen som noe annet enn alle andre. Det er en retorisk selvmordslinje fra journalister.
For også mediebransjen handler om å drive butikk.
At det er, forblir og blir enda mer slik, er i journalistikkens egeninteresse.
