– Å ikke svare ordentlig på godt begrunnede spørsmål, svekker tilliten over tid, sa Flydal under debatten med departementene

Tirsdag møttes pressen og departementene til debatt om åpenhet og relasjonen mellom journalister og departementer.

I panelet satt Therese Manus i Kommunikasjonsforeningen, Ole Berthelsen, kommunikasjonssjef i Olje- og energidepartementet, Tone Tveøy Strøm-Gundersen i Aftenposten og Eiliv Frich Flydal, journalist i Dagbladet. 

Siri Gedde-Dahl, leder i Pressens offentlighetsutvalg, åpnet ballet.

– En av utfordringene er at det er færre som får lov til å uttale seg, og det er færre som får snakke direkte med journalister, sa hun. 

Se hele debatten her:

– Handler om mer enn statsrådens tid

Hun mener at dette er et komplekst spørsmål, men at man ikke kan lene seg på argumentet om at statsrådene også bare har 24 timer i døgnet. 

– Dette handler om mye mer enn statsrådens tid. Det handler om en tilgjengelighet som ikke er bra, og en måte å svare på spørsmål som ikke er bra, sa hun. 

Hun kom med en klar utfordring til alle som jobber med kommunikasjon i et departement: 

– Min utfordring til kommunikasjonsfolk i departementene er at den faglige integriteten må gå mer på kampen for reell åpenhet, enn den må gå på å polere budskap, sa hun. 

– Vi sitter i samme båt

Eiliv Frich Flydal var opptatt av å nyansere forskjellene mellom de ulike departementene, samtidig som hovedkritikken var klar: 

– Utfordringen kan være at man først avslår intervjuforespørsel, for så å kreve skriftlighet i form av spørsmål epost, for så å ikke svare på de spørsmålene som blir stilt, sa Flydal. 

Kommunikasjonssjefen i Olje- og energidepartementet mente at journalister og kommunikasjonsfolk i bunn og grunn sitter i samme båt, ved at vi begge ønsker å belyse departementets politikk. 

– Det er viktig å si at hovedgrunnen til at jeg synes dette er en god debatt, tross all kritikken, det er at vi egentlig sitter i samme båt, altså vi i departementene generelt og kommunikasjonsavdelingene spesielt og journalistene, sa Berthelsen.

Han understreket at han mente at kommunikasjonsavdelingene langt på vei er «journalistenes beste venn» i departementene, og at de 

– De som jobber i kommunikasjonsenhetene jobber først og fremst for å få ut informasjon så fort som mulig, og hvis dere tror noe annet skal jeg invitere dere på besøk. Og det er vi som står i klemma når det er svar som ikke kommer, sa han. 

– Vi sitter ikke i samme båt

– Opplever du kommunikasjonsavdelingene som portvoktere eller døråpnere? spør ordstyrer Waatland rettet mot Flydal.

– Man er begge deler, og det skal kommunikasjonsenhetene også være.  Problemet er at det er ikke mer proft å få snakke med en kommunikasjonsrådgiver om utvinningstempoet på norsk sokkel enn å å snakke med en fagansvarlig om det samme temaet, sa Flydal og siktet til at det er færre som får lov til å uttale seg i mediene. 

– Vi sitter ikke i samme båt, og det kommer vi aldri til å gjøre heller, sa han og viste til blant annet til kommunikasjonsplattformen til Olje- og energidepartementet og Dagbladets formålsdokument. 

– Rolleforståelsen om at vi er i samme båt stemmer ikke, verken om journalister tenker det eller om kommunikasjonsfolk tenker det, sa Flydal.

Han viste blant annet til kronikken fra Lars Taraldsen, hvor et av hovedproblemene som trekkes opp er manglende svar fra departementet som et gjentagende problem. 

– Problemet er at vi har lyst på gode svar. Og ikke-svar er ikke gode svar, sa Flydal. 

– Nedlatende

Berthelsen svarte Flydal at det ikke nødvendigvis er like enkelt å svare hver gang, og at han siktet til den store samfunnsbåten - ikke at man har en lik rolle. 

– Innimellom ønsker journalistene seg svar på ting de ikke nødvendigvis kan få svar på, eller akkurat de svarene de selv ønsker. Det er viktig å huske på at vi ikke har interesse av dårlig omdømme eller å miste tillit hos journalister eller offentligheten forøvrig. Vi har ingen interesse av å fremstå dårligere enn vi er, sa han. 

Videre ble det vist til at Berthelsen faktisk svarte Taraldsen på kronikken som er utgangspunktet for debatten. Flydal roste Berthelsen for å svare, men var likevel misfornøyd med innholdet i svaret Berthelsen ga til Taraldsen. 

– Når du skriver «det er synd at journalistene er misfornøyd med svarene de får» synes jeg det er hovmodig og nedlatende. Det er fire gyldige svar på et slik spørsmål som Taraldsen har: Ja, nei, «kan ikke svare» eller «vet ikke». Og dette skjer i departement etter departement. Vi sender fire-fem spørsmål, får svar på ett eller to, og det er mer alvorlig enn at jeg er irritert på det, sa Flydal. 

Han mener at det på sikt svekker tilliten i samfunnet, og ikke minst tilliten mellom offentligheten og departementene. 

– Å ikke svare ordentlig på godt begrunnede spørsmål, svekker tillitskapitalen til staten over tid. Det holder ikke. De som over tid leser at dere ikke engang vil forholde dere til spørsmål, får mindre tillit, sa Flydal. 

Han oppfordret norske journalister til å bli flinkere til å vise det fram i sakene sine, hver gang et departement unngår å svare på et av flere skriftlige spørsmål. 

– Vi har som journalister ikke synliggjort dette systematisk, fordi vi ikke vet hvordan vi skal forholde oss til det, men det tror jeg vi kommer til å begynne å gjøre, sa Flydal. 

– Mister muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål

Flydal fikk støtte fra nyhetsredaktør i Aftenposten, Tone Tveøy Strøm-Gundersen når det kommer til utfordringene med skriftlige spørsmål. 

– Når vi får skriftlige svar, fratar det journalistene muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål, sa hun. 

– Hvorfor aksepterer dere det, spurte debattleder Waatland. 

– Det er en utvikling som har blitt til mens vi går, tror jeg. Jeg tror det delvis handler om tempoet, men også flere andre aspekter, sa hun. 

Videre la hun til at skriftlige svar fra departementene har vært tema for debatt internt i Aftenposten. 

– Vi har diskutert det internt i Aftenposten om hvordan vi skal forholde oss til den typen skriftlige svar. Hvis vi hele tiden godtar det litt, er det enklere for departementene å fortsette den praksisen, sa Strøm-Gundersen. 

Hun understreket at åpenhet og offentlighet er svært viktig, ikke bare for å finne gode saker, men også for å gjøre grundig research. 

– Vi bruker postlistene som et viktig researchmiddel i mye av journalistikken vår. Ikke bare for å finne gode saker, men som en del av research rundt et større sakskompleks. Om vi mistenker at noen gir oss bare en side av saken, så er det en stor utfordring for oss, sa hun. 

Skisserte mulige løsninger

Therese Manus i Kommunikasjonsforeningen viste til nyere forskning fra OsloMet.

– Byråkrater, ikke bare kommunikasjonsfolk, opplever at journalistikken har blitt veldig sensasjonspreget, med for eksempel veldig personifiserte historier. Mens journalistene som har svart viser en forståelse for arbeidet mange kommunikasjonsfolk gjør, sa hun. 

Hun tror en av løsningene her kan være at journalistene er mer presise i sine forespørsler til departementene. 

– Hvis mediene var flinkere til å be om intervjuavtaler med andre fagpersoner enn statsråden, tror jeg kanskje det hadde vært enklere å få svar, sa Manus.