Den representerer alt som er galt mediehusenes digitale satsing. Måtte fanden ta PDF-avisen!
KOMMENTAR: Et spøkelse fra fortiden, mener Marius Karlsen.
Innsendt
PublisertSist oppdatert
Denne artikkelen er over to år gammel.
MARIUS KARLSEN, konseptutvikler for iNord og blogger på helt.digital
Dette innlegget er opprinnelig publisert på Karlsens blogg, og gjengitt etter avtale.
PDF-avisen. Jeg forakter den. Jeg blir irritert bare av å vite at den eksisterer.
Et spøkelse fra fortiden, som fortsatt er spydspissen i det digitale tilbudet til abonnentene i de fleste mediehusene. Ja, sammen med låste pluss-saker. I 2016.
De stakkars, trofaste abonnentene våre betaler oss flere tusen kroner i året, og hva tilbyr vi dem digitalt? Jo:
Papirsaker publisert på nett bak en plussmur, og en papiravis i PDF-format.
«HVORFOR SKANNER DERE PAPIRAVISEN?!»
Den rappkjefta taxisjåføren ser på meg i bakspeilet.
«Og så driver dere og skanner papiravisen inn på nett?!».
Han rister på hodet.
«Det er jo helt uleselig! Hvorfor gjør dere ikke som VG? De får det jo til? Men det er kanskje dyrere enn å skanne sidene inn?».
Taxisjåføren ler. Jeg gråter. Inni meg.
Nei, vi skanner ikke. Men han har et poeng. Det handler om vilje. Eller uvilje.
PDF-avisen skulle være en midlertidig mellomfase i den digitale omstillingen av mediehusene. Vi skulle lose papirleserne over i et digitalt farvann.
Overgangen skulle være så liten som mulig. «Se! Du får avisen akkurat som du kjenner den – også digitalt». Men det funker ikke.
GODT INNHOLD – PÅ SMÅ SKJERMER
Som taxisjåføren helt riktig poengterte, er PDF-avisen uleselig. Og på mobil fungerer det enda dårligere. PDF-avisen er et symbol på alt som er galt med den digitale satsingen til mediebransjen.
Vi publiserer papir på nett, og håper det fungerer. Det gjør det ikke. Vi evner ikke å lage gode leseopplevelser digitalt. Vi bruker ikke de digitale verktøyene for å lage gripende historier.
Ja, noen greier det. Noen få. Andre øker det digitale tilbudet med å digitalisere avisarkivet – altså mer PDF. I 2016.
Tiden er inne for å slutte å seile mot vinden: Digital historiefortelling er langt fra så vanskelig som det høres ut.
Det finnes gode verktøy som kan hjelpe selv den mest papirtro journalist til å bli en digital mester.
Men når du ikke har tilgang til verktøyene, ikke kompetanse til å bruke dem, og samtidig har ledere som holder opp papiravisen som ledestjernen – blir det vanskelig å levere det de digitale leserne vil ha:
God journalistikk som er lett å konsumere – også på små skjermer.
La oss håpe 2016 blir året hvor norske mediehus setter brukeren i sentrum, og enda mer journalistikk kan slippes ut av papirets trange bur.
