- «DOREMUS SCHAFER», pseudonym
Les mer om Schafer på hans egen blogg, hvor denne teksten også er publisert.
Medier24 kjenner ikke identiteten til Schafer, men har under omstendighetene likevel valgt å trykke innlegget, som et tilsvar til en kommentar fra Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum.
Etter at jeg på tirsdag kritiserte Gunnar Stavrums analyse av VGs «Årets Navn»-kåring, svarte Stavrum dagen etter med et motangrep på egen blogg (og på Medier24.com).
Stavrums bannbulle handler vel så mye om min pseudonymitet som om substansen i min kritikk, og ettersom Erik Iversen var lynraskt ute med en utmerket gjennomgang av sistnevnte på egen blogg, skal jeg være kortfattet i den delen av mitt svar.
Stavrum beskylder meg for å være «selektivt kritisk til nettavstemninger, [men] tilgivende overfor TNS Gallup«, men underkommuniserer at jeg har sagt tydelig at «Det er absolutt grunn til å kritisere VG og/eller TNS Gallup for slett håndverk i utformingen av spørsmålet«. Jeg har også sagt meg enig i at gitt disse svakhetene, så ville det vært ønskelig om VG kunne offentliggjøre mer detaljer, slik at vi har et bedre grunnlag for å mene noe om hvorvidt skjevhetene var utslagsgivende for det endelige utfallet eller ikke.
Men samtidig har jeg gjort det klart at jeg finner det lite tillitvekkende at denne målingen, med sine svakheter, sammenlignes opp mot en nettavstemning som på absolutt alle plan er beheftet med enda større svakheter – uten noen av disse svakhetene nevnes med ett ord. Jeg har listet opp et antall formuleringer og utelatelser som gir et høyst ubalansert inntrykk av de to målingenes respektive troverdighet, men disse punktene forblir i all hovedsak ukommentert i Stavrums siste innlegg.
Istedenfor bruker han brorparten av sin tekst til å angripe meg for min pseudonymitet, som jeg etter sigende utnytter til å komme med personangrep i form av å «[fyre] løs mot enkeltpersoner, [tillegge] dem synspunkter og [mistenkeliggjøre] deres personlige motiver.»
Det er imidlertid adskillig mer uklart hva denne «mistenkeliggjøringen» og «personangrepene» konkret består av, ettersom Stavrum ikke gir noen konkrete eksempler i form av sitater fra min tekst. (At han beskylder meg for «ad hominem-argument» for å «[mene] at kritikken ikke er relevant fordi Nettavisen ofte har nettavstemninger«, er både en merkelig definisjon av ad hominem og en total misforståelse av min argumentasjon.)
Kritisk omtale av konkrete uttalelser er ikke personangrep
Det eneste jeg klarer å finne i min tekst som grenser opp mot personkarakteristikk av Stavrum, eller uttalelse om hans motiver, er når jeg skriver at konkrete, påtagelige skjevheter i teksten «ikke akkurat [vitner] om en prinsipiell tilnærming til saken«, eller «ikke [er] helt overbevisende«. Andre mangler har jeg omtalt som «underlig«, «påfallende«, «besynderlig«, «forbausende«,, «selektiv» eller at det «ikke gir så mye mening«. Det er tydeligvis disse formuleringene som Stavrum reagerer på når han skriver at «Underteksten i «Doremus Schafers» blogg er at jeg er kritisk til VGs metodebruk fordi jeg egentlig ønsket Hege Storhaug som årets navn«.
Det hadde sikkert vært overkommelig å formulere enkelte setninger annerledes, men jeg har vanskelig for å skjønne annet enn at dette må være langt innenfor akseptable rammer for å fremføre kritikk mot en tekst. Det blir et meget underlig debattklima dersom denne typen karakteristikker – rettet mot og begrunnet ut fra konkrete elementer i én konkret tekst – skal anses som et uholdbart personangrep på artikkelforfatteren.
Hvis to prinsipielt like saker behandles radikalt forskjellig, burde det være mulig å beskrive dette som en mangel på prinsipiell tilnærming – uten at det skal oppfattes som noe generelt angrep. (Du kan bla gjennom avisenes debattsider hver eneste dag og finne innlegg som går adskillig lengre enn dette i å kritisere motpartens argumentasjon, uten at noen leer et øyelokk.) Og jeg opplever det ikke som spesielt avklart hvordan Stavrum ser for seg at en mediekritiker skal fremføre tydelig kritikk mot en villedende artikkel uten å tråkke over hans grenser for sømmelig adferd.
Det er selvsagt leit hvis Stavrum opplever at jeg har kommet med bevisste insinuasjoner om hans motiver, men jeg synes ikke egentlig at jeg skal være å klandre for en slik feiltolkning. Jeg er helt enig i at det er svært lite konstruktivt å spekulere om alskens vikarierende motiver hos motparten, og forsøker derfor etter beste evne å holde meg til å påpeke de faktafeil jeg finner. Det vil noen ganger naturlig innebære å karakterisere argumentasjonen eller utvalget av fakta som presenteres, men utover det forsøker jeg så godt jeg kan å overlate eventuelle tolkninger av bakenforliggende motiver til leseren.
Jeg kan gjerne stadfeste at jeg ikke har noe grunnlag for å si at Stavrums analyse springer ut av at han «egentlig ønsket Hege Storhaug som årets navn» – dét er én mulig forklaring på hans analyser, men det fins åpenbart en rekke andre forklaringer som er minst like plausible, og jeg (i motsetning til en del andre) har aldri hatt til hensikt å komme med slike anklager.
Stavrum på sin side gir uttrykkelig til kjenne at man godt kan mistenke meg for å innta en såkalt «ukritisk og tilgivende holdning» fordi jeg ønsket at Storhaug ikke skulle vinne. (Tilsynelatende er det altså uproblematisk å fremsette denne typen mistenkeliggjøring av motpartens motiver så lenge det gjøres under fullt navn.)
Jeg har ingen problemer med å ‘innrømme’ at jeg mener Storhaug ville vært et svært dårlig valg som «Årets Navn», og at jeg syntes det var gledelig at den gikk til en annen (og dobbelt gledelig at det ble en så fortjent vinner som Robin Schaefer). Men jeg sliter med å se hvorfor dette standpunktet skulle være til hinder for at jeg kan delta i debatten med faktabaserte argumenter for at VGs overordnede framgangsmåte (altså med unntak av de konkrete personbeskrivelsene) var uproblematisk, eller for at Stavrums analyse blir forfeilet og villedende.
Jeg vet heller ikke hvilke hypotetiske «dobbeltroller» som Stavrum egentlig frykter at kan utgjøre et problem for denne type artikkel. Om jeg faktisk agerte i offentligheten under fullt navn, og på den måten bedrev et «dobbelt bokholderi», kunne det vært problematisk. Men de andre aktørene som kjenner min faktiske identitet (både Fritt Ord og redaksjoner) har selvsagt gjort sine Google- og Retriever-søk for å kontrollere at jeg snakker sant når jeg forteller at jeg ikke har noen offentlig rolle overhodet (annet enn som «Doremus»).
Man kan selvsagt mistenke at det ligger noen skjulte bindinger som de ikke har avdekket – men slike bindinger ville åpenbart risikert å forbli skjulte også dersom Stavrum kjente mitt navn. Og enda mindre ville fullt navn vært noe trylleformular som gir leseren sikker kunnskap om avsenderens indre tanker og motivasjoner (hvilket Stavrum jo illustrerer når han ganske riktig påpeker at vi ikke kan si noe om hans beveggrunner).
Fritt frem for å stille meg til ansvar – innenfor legitime rammer
Ellers føyer Stavrum seg inn i den etterhvert ganske lange rekken av debattanter (som han også siterer) som bruker adskillig spalteplass på å komme med kraftige angrep på meg – hovedsaklig begrunnet med at jeg angivelig er beskyttet mot å bli angrepet. Samtidig klarer ingen av disse å peke på noe konkret eksempel på et rettmessig «ansvar» eller «konsekvens» som jeg unnslipper pga. inin pseudonymitet.
Med sitt blogginnlegg demonstrerer jo Stavrum til fulle at det er fullt mulig å gå til «motangrep» mot meg, akkurat som mot enhver annen spaltist eller blogger som skriver under fullt navn. Man kan kritisere analysen min eller dokumentere eventuelle faktafeil på nøyaktig samme måte som man ville gjort mot Bjørn Stærk eller Andreas Halse. Man kan også velge å hoppe bukk over det jeg faktisk har skrevet og isteden beskylde meg for partiskhet eller fremsette ymse teorier om mine vikarierende motiver.
Man kan komme med diverse karakteristikker om min person, som enhver leser vil kunne knytte direkte til spaltisten «Doremus Schafer», akkurat slik vi alle knytter andre beskrivelser til personer som vi kjenner utelukkende fra avisspaltene. Stavrums tekst (der han altså indigneres over mine angivelige personangrep og at jeg er «vernet» mot tilsvarende) karakteriserer meg som «ynkelig«, «et nettroll«, at jeg mangler «aktverdige grunner» for min pseudonymitet (hvilket har en tydelig «undertekst» om at både jeg og mine redaktører er løgnere), en «retorisk snikskytter som er vernet mot motangrep» og som mangler mot.
Det føles også nokså surrealistisk når Stavrum gjentatte ganger beskriver meg som en «retorisk snikskytter» som skaper ubalansert debatt fordi det er umulig for motparten å tillegge meg synspunkter og mistenkeliggjøre mine motiver – samtidig som han med stor iver tillegger meg diverse synspunkter og motiver.
Og om man ikke ønsker å komme med saks- eller personrettet kritikk i offentligheten, kan man skrive de samme tingene i mail direkte til meg, eller man kan henvende seg direkte til mine redaktører og fremføre sin uenighet eller indignasjon overfor dem. I ytterste konsekvens (slik opptil flere har gjort, foreløpig uten resultat) kan man bruke sin posisjon til å offentlig ta til orde for at alle slike aktører bør bryte sine bånd til meg og nekte meg enhver publisering eller pengestøtte (en reaksjonsform som normalt er forbeholdt de personer som har tatt indirekte til orde for etnisk rensing av Europa).
Dersom jeg utsettes for treffende kritikk eller på annen måte blamerer meg selv, vil dette åpenbart kunne ha konsekvenser – både økonomisk hvis jeg mister mine avtaler, offentlig med at jeg mister troverdighet hos publikum, og sosialt ved reaksjoner fra de ca. 30 personene som kjenner min faktiske identitet.
Stavrum siterer diverse tidligere kritikere som anklager meg for å unndra meg de rettmessige konsekvensene av mine ytringer – men i likhet med de andre er han tydeligvis ute av stand til å forklare hvilke legitime «konsekvenser» som jeg unnslipper. Dersom jeg ved siden av å være spaltist også er bussjåfør, eller barneskolelærer, eller ekspeditør i klesbutikk, eller saksbehandler i Statens Kartverk, mener Stavrum at min spaltistvirksomhet burde få konsekvenser for mitt arbeidsforhold? Formodentlig ikke, ettersom den siste høstens ytringsfrihetsdebatt opptil flere ganger har fokusert på at det skal være ekstremt høy terskel for at ytringer på fritiden skal påvirke et arbeidsforhold. Jeg antar at man heller ikke anser det som prinsipielt viktig at kassadamen i butikken kan ha anledning til å gjenkjenne kunden og si sin mening om hans siste artikkel over disken.
Det finnes selvsagt usaklige og urimelige konsekvenser som min pseudonymitet beskytter meg mot – det er jo hele årsaken til at jeg skriver under pseudonym til å begynne med. Men jeg sliter med å se at et vern mot slike illegitime represalier skal være uakseptabelt, når jeg samtidig stiller åpent for (bortimot) alle legitime former for motangrep og andre konsekvenser.
En pseudonym identitet er også en identitet
Det finnes selvsagt legitime poenger om hvorfor pseudonymitet har uheldige sider ved seg, men ganske mye av kritikken mot meg bygger på en grunnleggende tankefeil om at det er umulig å knytte egenskaper eller vurderinger til en pseudonym person. Når Stavrum ufortrødent gir sine vurderinger av både mine tekster («lange og litt ufokuserte») og mitt politiske ståsted («på venstresiden»), demonstrerer han det nokså innlysende faktum at det er fullt mulig å danne seg et bilde av en spaltist som opererer under et fast, etablert pseudonym – akkurat på samme måte som man forholder seg til andre spaltister som skriver under fullt navn men som ikke har noen annen offentlig rolle. (At Stavrum tydeligvis ikke har fått med seg noen av disse 11 artiklene der mine påpekninger er til fordel for høyresiden eller til ulempe for venstresiden, er en annen sak.)
Det er også tydeligvis nødvendig å gjenta at fullt navn slett ikke er en så absolutt regel i offentligheten som Stavrum og hans meningsfeller vil ha det til. Opptil flere aviser opererer stadig med anonyme restaurantanmeldere, og samtlige benytter seg av usignerte NTB-meldinger (og ofte også korte, usignerte notiser fra avisens egne medarbeidere). Stavrums egen avis er blant de som fortsatt tillater anonymitet i kommentarfeltet (kanskje fordi de innser at et krav om fullt navn ikke utretter annet enn at de anonyme må lage seg et navn som ser ekte ut). Bloggere som Vampus, Magnhild Antiblogger, og Frog in the Fjord fikk alle slippe til i ulike medier mens de fortsatt skjulte sin virkelige identitet, uten at det skapte denne typen baluba og moralsk indignasjon.
Det er vanskelig å se at en støtte på 50.000 kroner fra Fritt Ord (ikke «offentlig støtte» som Stavrum opprinnelig skrev) skulle gjøre noen prinsipiell vesensforskjell som gir grunnlag for å utpeke én skarve pseudonym mediekritiker som et tilbakeskritt for norsk offentlig debatt. Jeg hadde heller håpet at når både Fritt Ord og opptil flere redaksjoner har konkludert (etter detaljert innsyn) at min identitet og min personlige situasjon gjør det legitimt og nødvendig for meg å bruke pseudonym for å verne meg mot usaklige represalier, så ville man sett det som en indikasjon på at det mest sannsynlig faktisk ligger legitime grunner bak.
Stavrum «ser ingen aktverdige grunner for at en rikssynser som «Doremus Schafer» skal være anonym«, men det er uklart om han avviser at det fins noen som trenger vern selv for å skrive mediekritikk, eller om han bare utelukker at jeg kan være en av disse. I førstnevnte tilfelle henviser jeg til min egen og Anine Kierulfs oppstillinger av mulige slike scenarier – i sistnevnte tilfelle undrer jeg meg over hvordan han mener å kunne utelukke at min situasjon er blant de få som kvalifiserer.
Vrangforestillinger om «bekvemmelighet»
Jeg må tilstå at jeg undrer på hvor mange prominente mediepersonligheter som må skrive artikler om meg (i spennet fra «skarp kritikk» til «karakterdrap») før man innser at min såkalt «bekvemmelige pseudonymitet» aldeles ikke er bekvemmelig i det hele tatt. I tillegg til denne typen angrep, resulterer det også i regelmessige avfeiinger av typen «Jeg diskuterer ikke med pseudonyme», eller andre ubeleiligheter (f.eks. at jeg for øyeblikket nektes å kunne svare på kritikk i samme avis (Nettavisen) som angrep meg, ettersom Stavrum krever at et slikt tilsvar må gjøres under fullt navn). Og også som de ikke reagerer fullt så negativt vil naturlig ha større skepsis til tekster fra en pseudonym person, som ikke har noen annen troverdighet å trekke veksler på enn den som springer ut av selve tekstene.
Mye av dette er ting som man må forvente eller akseptere når man skriver under pseudonym, og som vil være en naturlig del av de avveiningene som ligger bak et slikt valg. Men det kunne vært lov å håpe at litt flere etterhvert ville innse at når noen velger å pådra seg såpass mange ulemper – uten at det følger med noen synlige gevinster av betydning – så taler det i retning av at det faktisk eksisterer en risiko som er så reell og påtrengende at personen ser seg tvunget til å bruke pseudonym, selv med alle dets ulemper.
Råd for fremtiden
Og for å avslutte med et velment råd til Stavrum og andre som finner det vanskelig å svare en pseudonym kritiker: Neste gang du irriteres eller provoseres av en tekst fra min hånd, prøv å skrive et tilsvar der du tenker deg at teksten er forfattet av en mediekritisk spaltist som heter Andreas Olsen og som skriver under fullt navn. Om det er relevant, kan du også tenke deg at Andreas Olsen har skrevet alle de samme tidligere artiklene som «Doremus Schafer» har, men under fullt navn.
Og når du så har skrevet ferdig ditt tilsvar til den hypotetiske Andreas Olsen, vurdér om ikke nøyaktig den samme teksten akkurat like gjerne kan brukes som tilsvar til «Doremus Schafer». Det er selvsagt en del masse ting du da ikke vil vite om din motdebattant – men stort sett vil dette være ting som du heller ikke ville visst om Andreas Olsen, eller som er totalt irrelevant for et saksorientert tilsvar.
Og hvis du kommer til et punkt hvor du mener det er genuint nødvendig for ditt tilsvar at du vet noe om meg som du ikke vet (men som du ville visst om Andreas Olsen), så kan du påpeke disse hullene og hvorfor de skaper et problem, og vi kan ha en konstruktiv og interessant debatt om en konkret problemstilling. Men regelmessige tirader om at min pseudonymitet gir meg et eller annet uspesifisert og udefinert «vern» mot legitime motangrep, er neppe noe «fremskritt for norsk debatt», det heller.
