Elin Sofie Lorvik er digitalredaktør i Trønder-Avisa, og var blant gjestene på LLAs landsmøte i Trondheim denne helga, og satt i juryen for «LLAs journalistpris».
Kommentaren er tidligere publisert på bloggen til NONA, Norwegian Online News Association. Les denne og flere interessante innlegg på Netthoder.no!
Landslaget for lokalaviser hadde landsmøte i Trondheim denne helgen. Det er grunn til å spørre om de vet hvilket år det er. I 2015 ble det trampeklapp for dem som IKKE er på nett – opptil flere ganger. Det syns jeg rett og slett er provoserende.
Det er greit og kollegialt jovialt med en klapp på skulderen for at man leverer godt på papir. Vi har mange flinke lokalaviser i Norge, mange har også en soleklar nummer én posisjon i nedslagsfeltet sitt. De tjener penger på produktet sitt, leserne er fornøyde, annonsekronene strømmer inn som tidligere og man har tid til å ut å møte mennesker for å lage den gode journalistikken.
Det er bare ett stort troll som skremmer dem, og det er internett.
Vi har ikke tid, sier de, lokalavisredaktørene. Hvordan tør de å ikke ha tid, undrer jeg. På spørsmål om de har kjøpt domenenavnet sitt på internett, slik at de en dag kan ta den posisjonen de skal ha lokalt, svarer de med spørsmål om hva et domene er.
Håndsopprekkingen om hvor mange som er på Facebook og Twitter, ga få hender i lufta. Det er grunn til bekymring.
Ikke for journalistikken, men for mangelen på plattformer å presentere den på.
Det handler om å være der leseren og brukeren er. I vår hverdag har mobilen fått stor plass, men hvorfor skal ikke lokalavisa være en aktør inne på den skjermen? Selv om de ikke ser for seg at en annen lokal aktør kan stikke av med både nyhetsstrømmen og annonsekronene, så har vi eksempler på at det kan skje.
Tore Strømøy startet opp froya.no som ble oppfattet som en direkte konkurrent til Hitra-Frøya. Ulike retningslinjer for et nettsted med nyhetsinnhold og annonser der utseendet lignet på lokalavisen ble debattert på Hellkonferansen for et par år tilbake. Det ble hett.
Kritikken gikk blant annet på at det ble lagt ut ubehandlede pressemeldinger tett opp imot annonser fra samme aktør. Den redaksjonelt redigerte virkeligheten som vi avisfolk er så glade i, og mener er vår styrke, kan lett bli utfordret på nett. Det må også små lokalaviser ta inn over seg.
Jeg er ikke redd for journalistikken, jeg er redd for lokalavisas posisjon. Også når det gjelder pengene: Det er ikke enkelt å selge digitale annonser på en plattform som ikke finnes.
Og så er det slik at det er liten forskjell på å starte nettavis og andre læreprosesser, det tar tid i starten, men om ikke lenge går pedalene mer av seg selv.
Så gjelder det å legge lista til et fornuftig nivå, publisering 24/7 er trolig ikke et godt utgangspunkt for små redaksjoner.
Hva med å spørre leserne om hvilke forventninger de har og hvordan de ser for seg å bidra?
Det kan tidvis være ensomt å drive lokalavis, og da er det godt med en klapp på skuldra for det gode papirproduktet man leverer.
Men neste år håper jeg det finnes rom også for en digital klem. En stor en.
