NRK, debatten, kritikken og offerrollen

NRKs Debatten 7. januar kom rett i etterkant av angrepet på Capitol Hill i USA og nå skulle norske Trump-supportere diskuteres. NRK velger da å invitere Helge Lurås fra den høyreradikale bloggen Resett.

Etterpå måtte Fredrik Solvang møte kritikk for dette på Twitter. Etter å ha havnet i uheldig ordbruk i diskusjon med en overlevende etter 22.juli, forsvant Solvang fra Twitter. Det som skjedde etterpå et svært kritikkverdig og en maktdemonstrasjon fra en av våre mest kjente politiske journalister.

Etter at Trumps tilhengere den 6. januar tok seg inn i Capitol Hill i Washington, D.C. har det ikke vært mangel på nyhetsdekning og analyser av hva som har skjedd, hvorfor det har skjedd, og hvordan vi kan unngå at noe sånt skjer her.

Kvaliteten på dekningen har som forventet vært varierende, der noen uttrykker sjokk over at noe sånt kunne skje i «demokratiets ledestjerne», mens andre som har fulgt med på ytre høyre i USA og Trumps rabiate rallies de siste årene, så dette komme for lenge siden. Kanskje dette hadde vært aktører det er langt mer fruktbart å snakke med?

At NRK, i etterkant av et reelt angrep på demokratiet fra aktører fra ytre høyre, inviterer folk fra vår egen nasjonale høyreside som om de var samfunnsdebattanter på linje med alle andre, fikk ikke uventet sterk kritikk.

Redaktør Helge Lurås fikk fremsette påstander som ikke stemte, for eksempel at norske medier lyver og at de fleste er enige med ham i det, mens Medietilsynet viser at folk flest stoler på mediene. Han ble heller ikke møtt med kritikk rundt konspirasjonsteorier om at det egentlig var Antifa som hadde infiltrert angrepene i Washington, som var dagens hovedsak på Resett og med det opplagt researchmateriale i forkant av debatten.

Det er forståelig at det kan være krevende å sette seg inn i absolutt alt som blir sagt av noen som ofte leverer og gjengir konspirasjonsteorier, men det bør igjen være et argument for at slike aktører ikke skal inviteres til en seriøs debatt. Argumentet for at vedkommende ble invitert er at det var ønskelig med en debatt om hvorfor så mange i Norge også støtter Trump, og at når denne bloggen har så mange lesere så «kan man ikke overse dem». Det går også an å formidle kunnskap om ytre høyre uten å vise dem på TV i beste sendetid slik at de når ut til et nytt publikum. Man kan invitere forskere, journalister eller fagpersoner som har dette som felt, for å dra nytte av deres ekspertise. Det er jo invitasjonen av Lurås som ligger i bunnen av noe av frustrasjonen etter debatten.

Det er dog ikke første gang redaksjonen i Debatten har fått kritikk for å la høyreradikale få en scene, og det er slett ikke begrenset til NRK. Disse debattene har vi jevnlig i mediefaglig kontekst. Man kan gjerne argumentere for at det er viktig for den offentlige debatten eller av ulike prinsipielle årsaker å tilby plattformer og scener til høyreekstreme eller høyrereaksjonære bevegelser og organisasjoner. Samtidig må man erkjenne at det har en pris og den prisen er blant annet økt toleranse for ekstreme ytringer i samfunnet, økt aksept for vold mot minoriteter og et medfølgende mindre ytringsrom for minoriteter. Vi har nå såpass god kjennskap til dette både historisk og fra nyere forskning at å påstå noe annet vil være virkelighetsfornektelse.

Debatten i etterkant av Debatten torsdag har foregått på sosiale medier, og ikke minst på Twitter der Utøya-overlevende Tore Sinding Bekkedal havnet i diskusjon med programleder for debatten, Fredrik Solvang.

Det ble utvekslet en del skarpe ytringer, Bekkedal uttrykte frustrasjon over at medier legger til rette for at ekstremistisk tankegods blir normalisert og Solvang beskyldte i kampens hete Bekkedal for å «bruke Utøyakortet» på en privat meldingsutveksling mellom de to.

Bekkedal delte de private meldingene, og det skapte et betimelig opprør blant mange. Til slutt slettet Solvang sin Twitter-konto for så å skrive et Facebook-innlegg og et Instagram-innlegg om at han slettet Twitter og hvorfor dette, noe som igjen ble til en sak i Dagbladet og i Nettavisen, hvor han beklaget uttalelsene. Det gjorde han også selv på Facebook.

Solvang har i etterkant fått flere hyllester og lovord på sine private kontoer. Mange av våre fremste og mektigste samfunnsaktører er blant dem. Solvang tilhører eliten, og han får støtte av eliten.

Bekkedal og andre på Twitter er derimot «vanlige folk», langt unna hans makt og posisjon. Er han virkelig bevisst dette? Solvang har også i lang tid vært skarp i tonen på Twitter, og rett som det er kjørt over ukjente kritikere. Dette kan oppleves voldsomt, for han er ikke hvem som helst, men det er motparten. Poenget er maktskjevheten mellom de involverte. Den ene er Norges mest kjente programleder og den andre er en helt vanlig fyr med en vanlig jobb.

Det viktigste i denne kritikken er uansett hvordan enkelte medier, i dette tilfellet NRK, insisterer på å normalisere ytre høyes tankegods ved å gi dem en plattform. Vi har heller aldri tatt det oppgjøret med det som skjedde den 22/7. Terroristens ideologiske forbilde har fått Fritt ord-stipend, Lurås er i studio, nazisympatisør Hans Jørgen Lysglimt Johansen har vært i studio og HRS får fortsatt statsstøtte. At folk reagerer på og kritiserer dette er et sunnhetstegn.

Maktfolka i media, politikk eller næringsliv skal stilles kritiske spørsmål. Det er en god bruk av ytringsfrihet og makta skal alltid utfordres. På en saklig måte, så klart.