- MARGRETE LØBBEN HANSSEN, redaktør i onsdagsdebatten v/Kulturutvalget, Det Norske Studentersamfund
For noen uker siden var jeg på Dagsnytt Attens jubileumssending på Rockefeller. En av kveldens debatter omhandlet programmets kjønnsbalanse, hvor menn i stor grad utgjør flertallet.
I debatten langet Arbeiderpartiets Astrid Huitfeldt (politisk rådgiver til Jonas Gahr Støre) ut mot NRKs debattredaktør, Kyrre Nakkim, fordi radioprogrammet har en kvinneandel på litt under 40 prosent blant gjestene sine.
- Det er ikke bra nok og NRK gjør ikke jobben sin!, tordnet Huitfeldt.
Nakkim svarte så at de gjerne skulle ønsket at den var større, men at det ikke er like enkelt å få med kvinnene.
Ifølge han selv krever det ekstra ressurser. Gjerne tre telefoner per kvinnelige debattant, for å forklare hvorfor akkurat de vil at hun skal stille. De mannlige debattantene er sjeldent mer enn én telefon unna.
Det er ingen tvil om at Huitfeldt reiser en viktig problemstilling, og jeg tror de aller fleste er enige i at kvinneandelen til et av landets største debattprogrammer er for dårlig.
Og som allmennkringkaster har NRK et spesielt ansvar.
Men sjeldent har jeg kjent meg så igjen som i Nakkims forklaringer denne kvelden.
For, Huitfeldt:
Det ER vanskeligere å få kvinner til å stille til debatt. Når skal vi kunne si at det er opp til oss selv?
[caption width="650" id="attachment_14174" align="alignnone"]
ASTRID HUITFELDT, til høyre, i debatt under Dagsnytt 18s jubileumsfest for noen uker siden. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)[/caption]
Liker ikke debattstilen?
Huitfeldt sier det ikke er godt nok at NRK klager på at kvinner selv ikke vil stille. I debatten hevdet hun at Arbeiderpartiet har flere kvinner som har takket ja til å stille i Dagsnytt Atten, men at de ikke ble tatt med i programmet fordi debattstilen deres visstnok ikke er godt likt.
Denne påstanden skapte en diskusjon på Twitter, der en rekke politikere hevdet å ha hørt om kvinner i partiene som ikke fikk stille da førstevalgene av menn trakk seg.
Om dette er tilfelle er det i så fall kritikkverdig, og mulig NRK må gå i seg selv for å se på hvordan de møter nye paneldeltagere.
Men det synes å være tvilsomt at Huitfeldt forstår bakteppet i kulissene og utfordringene som mange av landets redaktører har for å få kvinner til å stille i det offentlige rom.
Samme utfordring på Chateau Neuf
Jeg skal ikke legge skjul på at vi møter samme utfordringer i Kulturutvalget på Det Norske Studentersamfund (DNS).
Vi arrangerer jevnlig debatter på Chateau Neuf, og dessverre har vi en like stor skjevfordeling av menn og kvinner i panelene våre. Det er ikke bra nok at stort sett alle debattene våre denne høsten har gått med tre menn og én kvinne.
Nå kan man jo ikke akkurat sammenligne en frivillig arrangementsforening på DNS med allmennkringkasteren selv, men jeg er nokså sikker på at Nakkim & NRK gjør sitt ytterste for å sikre bedre kvinnerepresentasjon.
Selv måtte vi i forkant av dette semesterets debatter gå to runder med tre av våre kvinnelige debattanter for å få dem til å stille. Alle mennene som stilte takket ja på flekken.
Vi har også fått kritikk for å mangle etnisk mangfold i panelene våre. Det er også noe vi kan bli flinkere på, ved å ikke lete etter de mest opplagte kandidatene i samfunnsdebatten.
Alle vi som jobber med å forvalte samfunnsdebatten vet at vi kan bli bedre til å løfte blikket og se oss om etter nye stemmer. Studentforeninger er att på til et ideelt sted å begynne for det.
Men så er det personens kompetanse som først og fremst skal være det avgjørende når vi inviterer noen.
Få kvinnelige kilder i mediene
Også som journalist har jeg også kjent på utfordringen av å få kvinnelige kilder i tale. Uten noen konkrete data, kan jeg si av erfaring at kvinner sjeldnere enn menn vil stille opp i intervjuer og uttale seg på ekspertområder.
Ofte må jeg bruke litt ekstra tid på å forklare hvorfor hun og hun er så dyktig at jeg ønsker nettopp henne til å uttale seg om en sak.
Flere undersøkelser har vist at om lag to av tre kilder i norske aviser gjennomsnittlig er menn, så her har vi en vei å gå.
Å finne nye, frittalende kvinnestemmer kan være krevende, men burde ikke bli vanskeligere i årene som kommer.
Stadig ser vi flere kvinner i ledende toppstillinger – nylig fikk Oslos nye byregjering for første gang i historien flere kvinnelige byråder enn mannlige (5 mot 3).
Halvparten av landets statsråder er kvinner, dog kan ikke sies om regjeringens statssekretærer, hvor menn utgjør et klart flertall.
Det samme gjelder i advokatbransjen og det private næringslivet. Norske valgforskere. På disse feltene vil menn dominere i samfunnsdebatten mer enn kvinner.
Kvinner og netthets
Tilbake på Dagsnytt Atten-jubileet påpekte Dagbladets debattleder og kommentator, Martine Aurdal, at det kan være vanskeligere for kvinner å stille fordi de er mer utsatt for hets på bakgrunn av kjønn, og ikke sak.
Det er et godt poeng, og all ære til Aurdal og gjengen som fortsetter i samfunnsdebatten til tross for nettroll hengende over seg.
Likestillingsarbeidet som våre formødre har kjempet for det siste århundret har bidratt til flere høyt utdannede og kompetente kvinner innen akademia og yrkeslivet.
Samfunnsdebatten har i stor grad vært og domineres av menn, men det tror jeg er i ferd med å endre seg. Spørsmålet er da hvordan?
Vi må gi av oss selv
Landets debatt- og avisredaksjoner bør alltid ha i bakhode at det burde være en selvfølge at like mange kvinner som menn blir forespurt om å stille opp like mye som menn. Vi utgjør tross alt halvparten av befolkningen.
Men jeg synes vi må tørre å si at desto flere kvinner som når toppen, jo mer må vi skylde på oss selv for at vi ikke er mer synlige i samfunnsdebatten om vi ikke gir av oss selv også.
Som landets debattredaksjoner vil jeg fortsette arbeidet med å sikre en jevn kjønnsbalanse i panelene våre også neste semester.
Men om vi ikke alltid greier det, blir det for banalt å beskylde oss for å ikke gjøre jobben godt nok.
Og for å skryte litt på tampen: På vår siste debatt i Kulturutvalget for året var tre av fire panelister kvinner, som debatterte bevæpning av politiet. Tøffe damer fra politikken, akademia og politiet.
Så til alle kvinner: vi kan og vi vil – innerst inne.
Men da må kvinner tørre å delta i debatten uten at landets debattredaksjoner ofte må overtale dem til å stille.
