Når det kommer til Subjekts økonomi, er Natt og dag, 730.no, Gaffa og lignende kulturmedier våre nærmeste sammenlignbare konkurrenter. Vi er yngst og minst i flokken, men likevel betaler vi et sted mellom like bra og tregangeren.
Når det kommer til det redaksjonelle dekningsområdet vårt, er det likevel Klassekampen og Aftenposten vi anser som våre virkelige konkurrenter.
I skyggen av denne redaksjonelle profesjonaliteten, og det faktum at en kultur-artikkel i Subjekt gjerne leses like mye som i de aller største riksmediene, skjuler det seg en «hemmelighet» som egentlig ikke bør overraske noen: At den totale omsetningen i Subjekts utgiverselskap, Perfektum Partisipp AS, går 53 ganger opp i Klassekampen sin. At inntekten vår er 428 ganger mindre enn Aftenposten sin.
Litt av en forestilling
Norsk journalistlag og Norsk kritikerlag har eksistert i henholdsvis 74 og 22 år for å resonnere seg frem til at dette ikke skal ha innvirkning på honorarnivået.
Ja vel, men Subjekt opererer ikke i interesseorganisasjonenes behagelige utopi, tvert imot i en markedsliberal verdensøkonomi hvor Facebook og Google spiser av det samme annonsemarkedet som oss.
Klart vi ikke kan betale som Aftenposten, Klassekampen og andre riksmedier, som vel honorerer mellom 3.000 og 6.000 i de lønnsledende avisene for en «standard kritikk».
I Subjekt betaler vi 1.500 kroner flatt per artikkel, uavhengig av hvem du er. Ikke «så sant du er en erfaren kritiker», slik styreleder i Norsk kritikerlag, Heidi Bale Amundsen, skriver. Her fremlegger hun en løgnaktig påstand som et hovedargument for å kalle undertegnede for en som driver «grov utnyttelse av profesjonelle kritikere».
En stråmannsfiende
Visste du at de aller, aller færreste norske medier betaler etter Norsk kritikerlag og Norsk journalistlag sine veiledende satser? Sistnevnte mener at 6.250 kroner er riktig honorarnivå for en artikkel. Aller helst så skulle vi gjerne betalt så mye, men i vårt tilfelle ville de veiledende satsene villedet oss til konkurs.
Norsk journalistlag og kritikerlag kimser gjerne av nyetableringene for ikke å kunne nå opp til sine trygge fagforeningsbetingelser. Det kommer med et demokratisk problem, fordi de forutsetter at nye medier skal kunne betale som de etablerte, noe som vil avlive nyetableringene ved fødselen, så de største mediene vil regjere for alltid. Samtidig overser de også hvilke verdier disse nyetableringene kommer med. At vi sysselsetter og utvikler nye stemmer i offentligheten, samt utfordrer de etablerte mediene og bidrar til nyvinning og innovasjon i journalistikken, for eksempel.
Subjekt har siden oppstarten hatt en ambisjon om å være springbrett og arena for nye skribenter. Vi tar denne jobben på fulleste alvor, og kan vise til en redaksjon hvor den klare majoriteten har publisert sin første kunstkritikk, nyhet eller meningsinnlegg i nettopp Subjekt, øvd seg i Subjekt, fått lønnsøkning i Subjekt og blitt profesjonelle kritikere gjennom Subjekt. Å avvise verdiskapningen som har foregått her med at Subjekt mottar Kulturrådet-støtte, er i beste fall gjerrig.
Bale Amundsen skriver at Subjekts kritikere gjerne har en universitetsgrad i bagasjen, men tar temmelig feil når hun peker på Subjekt som grunnen til at humaniora-studenter ikke får seg jobb. Mot strømmen, er vi blant de få som vektlegger en slik utdanning, og som gjennom vårt daglige virke formidler hvorfor kunst og kultur, som jeg ofte kaller for samfunnets samvittighet, eller som Bale Amundsen kaller for å sette verk og oppsetninger i historisk og politisk kontekst, er viktig.
Null komma niks i pressestøtte
Mange vil ha det til at Subjekt mottar «masse pressestøtte» og at vi dermed bør betale våre ansatte og frilanstilknyttede journalister godt. Det er så galt som det får blitt. Subjekt mottar nemlig null kroner i pressestøtte, der medier som Klassekampen mottar titalls millioner.
Men de mente kanskje prosjektstøtte?
I 2019 fikk vi for første gang prosjektstøtte fra Kulturrådet – en fjerdedel av hva vi søkte om – pålydende 150.000 kroner. Det er fire (!) prosent av omsetningen vår i 2019, og verken drivkraften eller musklene i Subjekt. I fjor gikk vi i null, eller som Medier24 kaller for et overskudd (på 5.800 kroner), som vil si at Kulturrådet-støtten er viktig for at vi ikke skal gå 150.000 kroner i minus, men på langt nær nok til å innfri på de skyhøye kravene enkelte forventer at Subjekt skal utbetale i frilanshonorarer.
Til sammenligning mottar Kunstkritikk.no to millioner kroner fra den samme ordningen – over 13 ganger så mye som oss (forstå det den som kan) – noe som naturligvis vil komme med større og berettigede overredaksjonelle krav om anstendige honorarer, all den tid de ikke trenger å fokusere på den kommersielle siden av bedriften sin.
Kunstavisen.no, som også er en ny konkurrent på markedet, er derimot utgitt og heleid av Eckbos Legat, en pengemaskin, som også betyr at de ikke er like uavhengige som oss. Ikke sammenlignbar.
Subjekt er ikke født ut av et mediekonsern som en nysatsing med penger i ryggen. Vi må omsette før vi kan utbetale, og oppjusterer derfor honorarene løpende. Vi overlever først og fremst på kommersielt teft, og det til tross for at vi dekker et smalt og ukommersielt felt.
En ikke-sak
Den kritiske Medier24-nyheten har ført til en storm rundt Subjekts økonomi de siste dagene. Men i ettertid, håper jeg de ser hvilken overdrivelse dette fokuset har vært.
Hadde det bare vært slik at Subjekt ikke betalte frilanserne sine på det tiende året. Subjekt er så langt ifra en slik historie som det får blitt. Selskapet har eksistert i knapt tre år, lønnen har vokst med 250 prosent og frilanshonorarene med 300 prosent. I dag honoreres det som er tilsvarende Ida Madsen Hestmans stilling på nivå med startlønnen i NRK.
Subjekt står ikke i en økonomisk situasjon verdt dette oppslaget. Vi takker for oppmerksomheten, og for forventningene om at Subjekt skal være bransjeledende i lønnsvilkår, da dette i beste fall sier noe om utstrålingen vår.
Jeg elsker Medier24, men akkurat den nyheten er i det hele tatt søkt og tendensiøs, og balanserer hårfint på en vinkling som altfor enkelt periodiserer kalenderåret 2019 flatt, som om en oppstartsbedrift fra 2017 med tidoblet omsetning siden den gang ikke har bratt vekst.
Madsen Hestman ble sagt opp i februar 2019, den andre måneden inn i regnskapsåret det snakkes om, etter et dundrende underskudd fra 2018. Men det var etter at Ida Madsen Hestman sluttet at det begynte å gå bra, og det har lønns- og honorarveksten speilet.
Når det kommer til min egen lønn, så er denne spesielt høy i 2019 som følge av at jeg tok ut totalt 75.000 kroner i lønn i 2017. Min snittlønn i årene 2017-2019 er på 550.000 kroner. En ikke-sak.
En kanskje-sak, derimot: At min lønn i 2017 var på 75.000 kroner. Det førte til en økonomisk situasjon hvor jeg enten ble nødt til å bytte jobb (som ikke er helt enkelt for gründere, det blir i så fall med overhengende forpliktelsene om å lande det gründede selskapet), eller å ta opp et forbrukslån. Å dekke privat gjeld på 300.000 med 20% i renter krever brutto lønnsutbetaling pålydende 500.000, fordi skatteprosenten stiger parallelt med utbetalingen. Det utgjør en halv millionlønn, og derfor ser lønnen min i 2019 spesielt høy ut.
Subjekt er med andre ord tuftet på en enorm risikovillighet. Hadde Subjekt konka ved inngangen til 2019, som vi nesten gjorde, hadde jeg sittet igjen med en privat gjeld på vegne av selskapet. Den ville det tatt 20 år å nedbetale.
Dette forklarer jeg også i den opprinnelige Medier24-artikkelen, hvor frilanslederen i Norsk journalistlag, Lisbeth Jære, svarer at hun synes det høres «fryktelig rart ut», og at hun ikke skjønner hva forbrukslånet har med inntekt å gjøre.
Hun innrømmer rett og slett å ikke forstå den helt oppriktige forklaringen på hvorfor lønnen min i 2019 ser høyere ut enn den er. Og så går hun til angrep.
Vet hvordan det er
Madsen Hestman evner å få offentlig ettertids-sjokk av en lønn hun velvillig godtok i 2018. Ja, den var lav, men det var helt andre tider i Subjekt. Sannheten er at vi ikke kunne honorere bedre.
At jeg i det hele tatt kunne stå for en slik lønnspolitikk, kan, i tillegg til at vi regelrett måtte ha lave honorarer i starten, ha noe å gjøre med at jeg selv kommer fra årevis med frivillig arbeid for diverse aviser.
Her jeg sitter, søndag kveld på kontoret, mimrer jeg tilbake til min tid i blant annet Natt og dag og Dagbladet. I 2013 jobbet jeg så og si frivillig som nettredaktør i Natt og dag. I 2016 ble jeg spaltist i Dagbladet, hvor jeg fikk betalt 500 kroner per artikkel.
Dette er ikke lønn å leve av, og begge disse mediehusene hadde eksistert i henholdsvis 25 og 147 år. Likevel ser jeg tilbake til tiden min i Natt og dag og Dagbladet med stor takknemlighet over at de valgte å satse på nye skribenter. Det er faktisk også en måte å se tilbake på tidligere arbeidsforhold i selskaper som åpenbart sliter i en vanskeligstilt medieøkonomi.
