Noen som husker da Eivind Trædal gikk amok på Dagsnytt 18, sittende ved siden av Helge Lurås og Hans Rustad? Han forklarte etterpå at han ble frustrert over at «de mest ekstreme stemmene i norsk alternativ-høyre (…) blir behandlet som nøytrale «eksperter»» av NRK, «uten at noen får vite hva slags hatefulle aktører de er i norsk offentlighet».
Men er redaktørene av Resett og Document virkelig de mest «ekstreme stemmene» på ytre høyresiden? Nei. Ble de behandlet som nøytrale eksperter? Nei. De var satt opp som vanlige debattanter, mot to taleføre opponenter, Trædal (bystyremedlem for MDG, forfatter og debattant) og Rune Berglund Steen (leder i Antirasistisk Senter), hvorpå førstnevnte mistet besinnelsen.
Men i dagens utgave av Dagsavisen – dagen etter 22. juli – blir to aktører fra den antirasistiske venstresiden faktisk behandlet som nøytrale eksperter, av en avis som burde vite bedre, for lesere som fortjener bedre: Trædal selv og Cora Alexa Døving. Slik lyder ingressen: «Ytre høyre vinner terreng i debatten på internett. To eksperter forklarer hvorfor.»
Trædal presenteres som «politiker og forfatter av boka «Hvorfor ytre høyre vinner debatten og hvordan vi kan stoppe dem»». Men han blir ikke behandlet som en politiker. Han argumenter ikke, ifølge Dagsavisen. Han «forklarer» ting. Og – for å parafrasere han selv – ingen får heller vite hva slags destruktiv og polariserende aktør han selv er på internett.
«Trollene som ikke sprakk i sola», lyder tittelen til Dagsavisen. Og apropos: Alle som har prøvd å debattere med Trædal på sosiale medier, vet at han opptrer som et «troll», i internettalderens forstand, en som ifølge Wikipedia «lokker andre inn i meningsløse og endeløse diskusjoner [som ikke handler om temaet og sløser bort tid].» Og dertil et troll som har gjort det til sin metode å vranglese meningsmotstandere og stemple dem rasister, fascister, kort sagt onde mennesker – gjerne med indirekte tips til arbeidsgiver.
Og i Dagsavisen i dag følger Trædal sin vante oppskrift: Å lage saus av likt og ulikt han han ikke liker, og sette gift-advarsel på bøtta. Saklig religions- og kulturkritikk skal ikke skilles fra rene konspirasjonsteorier og hatideologi. Tvert imot er Trædals poeng at hat er blitt normalisert og renvasket som «islamkritikk» eller «innvandringskritikk». Ideer som før ble ansett som gale eller farlige, er nå blitt verdt å ta på alvor og diskutere.
Som eksempel nevner han ordet «snikislamifisiering». Et fenomen han avviser på linje med «ideer om at Erna Solberg er en øgle, at jorda er flat eller at vaksiner gir autisme».
Selv om det finnes utallige eksempler på at islamister har infiltrert partier og organisasjoner, ikke minst i Sverige.
Selv om Norge har hatt besøk av en rekke hatpredikanter som skal berike muslimsk ungdom på «fredskonferanser».
Selv om mange moskeer i Norge, Skandinavia og Europa er finansiert av oljepenger fra Saudi-Arabia, med mål om å spre radikal islam.
Og så videre. Alt dette vet Trædal. Men så lenge slike saker får mest omtale av folk som Hege Storhaug, så er det hatprat og høyreradikalisme.
En ting er at Dagsavisen gjør en venstrepopulistisk amatør og moralist til ekspert. En annen ting er å ikke erkjenne at også forskere i gode stillinger kan ha politisk slagside, og ikke bør snakke uimotsagt.
Cora Alexa Døving er seniorforsker ved Holocaustsenteret og tidvis tilknyttet C-REX - Senter for ekstremismeforskning ved UiO. Alene eller sammen med sin makker Sindre Bangstad har hun i flere år fremmet en antirasistisk agenda som ikke lar seg skille fra agitasjonen fra for eksempel Antirasistisk senter. Hun har fremmet et meget vidt og tendensiøst rasisme-begrep. Hun mener at «historikere, samfunnsdebattanter kjente journalister og anerkjente forlag har spilt en vesentlig rolle i utviklingen av islamofobi». Hun har avvist Sylvi Listhaugs beskrivelser av «svenske tilstander» (i Sverige, vel å merke!) som «frykt og konspirasjonssnakk», uten å påvise noen feil.
I intervjuet med Dagsavisen går Døving enda lengre. Nå må vi alle passe oss for hvordan vi snakker, og hva det kan føre til: «I forskningen [sic] har hun funnet det de [sic] kaller «konspirasjonssnakk», nærmest koselig facebookprat som skjuler dype innvandringsfiendtlige og konspiratoriske holdninger.»
Som eksempel nevner Døving formuleringer som «Jeg savner det gode, gamle Norge» og «Står den tradisjonelle julefeiringen i skolen i fare?».
Vart du skremt no? Sannsynligvis ikke. Men snakker man slik, er vold neste skritt, ifølge seniorforskeren. Tuller jeg? Nei. Her er to påfølgende sitater fra Døving. Les dem. Sakte:
« - 22. juli representer kvintessensen av det verste som kan skje dersom man ikke går imot disse tankeuniversene. De små samtalene som hinter «Det er skremmende mange med hijab på apoteket» virker kanskje ufarlige, men de fyrer opp under tanken om at noe må gjøres. Det bygges opp et mistillitsfellesskap til samfunnet, og det trengs bare én voldelig aktør for å utføre noe grusomt.»
Og videre:
«- 22. juli minner oss på hvor farlige disse tankene er. Dersom man bidrar til disse samtalene, som veldig sjeldent fører til vold, er man allikevel med på å bidra til å legitimere handlingene for denne ene personen.»
Les: Du rettferdiggjør massedrap hvis du bekymrer deg for utbredelsen av hijab i Norge. Eller skjebnen til den tradisjonelle julefeiringen. Bare du så mye som deltar i samtaler om den minste bekymring for trekk i «det nye Norge», kan du bli medansvarlig for handlinger på linje med den verste ugjerningen begått på norsk jord i fredstid.
Med denne uhyrlige – og fullstendig uvitenskapelige påstanden - har Cora Alexa Døving avskiltet seg selv som ekspert på ekstremisme.
Men Dagsavisens to journalister – Kristoffer Solberg og Ina Pettersen Jevne – lar utsagnet falle, uten å reagere eller følge opp. Det faller dem ikke inn å kontakte en eneste ekspert med andre perspektiver og synspunkter enn det samkjørte, politiserte tospannet Trædal/Døving. Heller ikke å stille et eneste kritisk spørsmål til «ekspertene».
Det som gjør denne saken graverende, er ikke at the usual suspects blant antirasister sier enda drøyere ting enn de har sagt før. Heller ikke at Dagsavisens medarbeidere sover i timen når de hører noe de selv sympatiserer med. Det bekymringsfulle er utviklingen av et debattklima der noen med stadig større selvfølge opphøyer seg til tanke- og språkpoliti. Og der venstresiden ikke lenger fremmer eller støtter kritikk av undertrykkende religion og kultur, men mistenkeliggjør og demoniserer den.
Det finnes utvilsomt både muslimfiendtlighet, konspirasjonsteorier og irrasjonell mistro til eliten i mediene og politikken, som har blitt mer stuerent med alternative medier som Resett, Document og Rights. Men skal man bekjempe disse tankene, må man være konkret og presis, med tydelig avgrensning fra nødvendig og viktig islam- og innvandringskritikk på rasjonelt, liberalt og demokratisk grunnlag.
Man kan heller ikke stemple samtaler om Norges «sjel» og framtid som gale og skadelige, uansett hvor uinformerte de måtte være. Og det å knytte slike samtaler til groteske voldshandinger, er i seg selv et argumentativt overgrep som slår tilbake.
Det virker som noen ikke er stand til å lære av leksen fra Europa og USA de siste årene: Folk som kun blir sett og hørt som «deplorables» når de uttrykker sine bekymringer, kan risikere å bli sinte. Eller omvendt: De som maser mest om å bekjempe hatet, kan bidra til å forsterke det.
Som selverklært "vulgærhumanist, menneskekjær misantrop og AP-kamerat" Trond Brækhus skrev på Facebook i anledning Dagsavisen-artikkelen:
«Eg trur at det å forsøke å nekte folk å seie dumme ting og tenke dumme tankar er oppskrifta på vold. Ikkje det motsatte. Men eg er sikkert berre for lite autoritært anlagt.»
