Kjære nabo. Jeg tror du forveksler «innovasjon» med effektivisering. Og trenger et lite spark for å digitalisere journalistikken

Kjære redaktør Eirik Hoff Lysholm. Slik startet du ditt brev til kulturminister Linda Hofstad Helleland før helga, og slik får jeg også starte mitt brev til deg.

Jeg kan vinke til deg og resten av Mentor Medier fra motsatt side av Grubbegata i Oslo sentrum.

Jeg skjønner at du er ganske harm på vår felles nabo, Kulturdepartementet.

Men denne harmen gjør dere kanskje også litt blind?

Harmen skyldes altså at regjeringen har foreslått et kutt i pressestøtten på 25,7 millioner kroner. 7 av disse skal riktignok brukes i en ny ordning for innovasjon.

De fleste lokalavisene skal visstnok også skjermes for kuttene, slik at det i all hovedsak vil ramme dem som får mest.

Og det er ikke lite: I år får seks aviser alene hele 178 millioner kroner, mens 152 andre aviser deler på 135 millioner.

Klassekampen får hele 40 millioner kroner i år. Vårt Land 39,2. Og Dagsavisen 35.

Det vil skape mediedød, skal vi tro redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen. «Alle vet hva resultatet blir», hevder han i sin skremselspropaganda.

Og alle vet hva vi kan vente oss av Klassekampen, Vårt Land, Nationen og Dagsavisen de neste ukene: Uproporsjonalt god dekning av mediepolitikk.

Man kan mene mye om kulturpolitikken til denne regjeringen.

Det er også grunn til å spørre om hvor naturlig det er at kuttet kommer før Mediemangfoldutvalgets rapport behandles til våren. Da kunne man fått en helhetlig behandling av mediepolitikken.

Men det er samtidig lett å forstå begrunnelsen:

At de papirtunge mediehusene som håver inn millioner, må tvinges til å gjennomføre en digital omstilling.

Kjære nabo Lysholm. Du mener at Dagsavisen har drevet «innovasjon» fordi dere har etablert en rekke nye sonede papirutgaver. Og fordi produksjonen går langt mer effektivt nå.

Vel: De nye papirutgavene framstår like mye som en måte å holde papiropplaget kunstig oppe, etter at Dagsavisens papiropplag har falt fra nær 40.000 til 20.000 siden årtusenskiftet. Ettersom pressestøtten beregnes av opplagstall, betyr et mindre fall mer pressestøtte.

Innovasjonen består også i endrede produksjonslinjer for papiravisen. Men det er mildt sagt ikke særlig innovativt.

Det er nødvendig omstilling og effektivisering som alle mediehus går gjennom.

Med fare for å gjøre dette til en semantisk diskusjon: Ifølge Store Norske Leksikon så skiller innovasjon seg fra «skalering av eksisterende produksjon og som gjøres løpende av bedrifter».

Innovasjon har knapt vært gjennomført i norsk mediebransje de siste årene. Det pågår imidlertid en viktig evolusjon og omstilling på forretningsmodeller.

Lokale og regionale mediehus i både Amedia, Schibsted og Polaris har langt på vei lykkes i å digitalisere journalistikken og forretningsmodellen. Mange har også begynt å redusere frekvensen.

Når var det mediehusene for alvor begynte å ta betalt for journalistikken?

Da fallet i opplagsinntektene fra papiravisa for alvor akselererte for to-tre år siden.

Alle visste at man skulle dit. Tidspunktet ga seg selv da mange lokalaviser styrte mot 10 prosent fall i opplaget.

Siden har flertallet av landets lokale og regionale mediehus økt opplaget. Noen av dem ganske mye også.

Dagsavisen og Klassekampen har ikke meldt seg på denne digitale jakten på abonnenter.

Sistnevnte virker å være ganske fornøyd med papirabonnentene sine, og all ære til dem for å lage kvalitetsjournalistikk som gir fortsatt vekst. Men det er også paradoksalt hvordan avisa vil tvinge papiret på abonnentene sine. På en måte som gjør det vanselig å velge helt eller delvis digitalt.

Her varsles det imidlertid et nytt digitalt produkt snart, som vi kan vente i spenning på.

Dagsavisen har på sin side skiftet digital kurs flere ganger. De seneste åra har trafikk og volum tilsynelatende vært viktigst.

Det har gitt noe vekst i digitale annonseinntekter, men slike inntekter kan aldri bære journalistikken for en mellomstor avis som Dagsavisen.

Den eneste måten denne trafikken kan gi virkelige penger på, er hvis avisa gjennom journalistikken klarer å konverte disse leserne til abonnenter. Da kan avisa få inntekter som overgår det kulturministeren vil ta fra dem.

Men da må avisa trolig spisse produktet enda mer. Jakten på trafikk har muligens gjort Dagsavisens prosjekt mer utydelig og generelt. Og mindre tydelig som lokalavis for Oslo. Bortsett fra enkelte sterke stemmer framstår merkevaren, særlig digitalt, ikke veldig sterk.

Ja, akkurat nå fins det andre digitale prosjekter i Oslo som er minst like interessante og tydelige:

Lokalavisene Akersposten og Nordre Aker Budstikke, for eksempel. Og ikke minst den enda litt bredere VårtOslo. Alle har det til felles at de leverer mye lokal journalistikk på nett. Uten en krone i pressestøtte.

Spørsmålet er derfor betimelig. Hvorfor skal disse tre få null, mens Dagsavisen får 35 millioner kroner? Forhåpentligvis kan den nye ordningen for innovasjon treffe nettopp slike prosjekter. I så fall er prioriteringen helt riktig. For mediemangfoldet og leserne. 

Og det er kanskje nettopp et kutt i pressestøtten som må til før Dagsavisen gjennomfører faktisk innovasjon av sin forretningsmodell. 

Så til vår kjære felles nabo, kulturminister Linda Hofstad Helleland:

Denne gang håper jeg ikke småpartiene på Stortinget klarer å stoppe alt. Og at dere klarer å sende en nødvendig marsjordre til litt for papirglade aviser som Dagsavisen og Klassekampen.