- OVE A. VANEBO, advokat og tidligere statssekretær for Fremskrittspartiet
Lørdagens forside på Dagens Næringsliv bar overskriften: «MILLIARDÆRENES SKATTEFRIE PENGEBINGER». På nettsidene til DN, er saken omtalt på denne måten:
«Norges rikeste får rundt 80 milliarder i skattefrie inntekter. I året.» Det vises videre til at: «En lite kjent regel i skatteloven lar de rikeste plassere penger skattefritt i egne holdingselskaper.»
Ordningen er den såkalte fritaksmodellen, som medfører at det ikke betales skatt av gevinst ved salg av f.eks. selskaper dersom midlene overføres til et «holdingselskap». Kort sagt er holdingselskap selskaper som etableres for å eie aksjer i andre aksjeselskap og forvalte avkastningen. DN bruker derimot en mer mistenkeliggjørende ordliste der holdingselskap beskrives på denne måten:
«Brukes som en slags sparebøsse for de rike».
Naturligvis er det interessant når journalister setter fokus på innretninger og regler som skaper uheldige fordelingseffekter eller samfunnsøkonomisk dårlige løsninger. Saken fra Dagens Næringsliv har absolutt enkelte interessante tall og poenger. Samlet sett blir imidlertid innholdet såpass spekulerende og insinuerende at det bør leses med klare forbehold.
For de fleste av oss som enten jobber med næringslivskunder, eller selv har selskap eller driver næringsvirksomhet, var den største overraskelsen at regelen med skattefri overføring er «lite kjent». Hvis det var tilfellet, ville det være rent imponerende at 80 milliarder i året kan tas ut skattefritt uten at et større antall mennesker har hørt om ordningen.
Tvert imot har imidlertid trolig de fleste som tar stilling til selskapsform hørt om ordningen. Innretningen er såpass hemmelig at den er lett tilgjengelig på Altinns nettsider. Min bror, som er snekker, kjenner også godt til muligheten for å overføre penger, og den er nokså vanlig brukt blant håndverkere. Til og med Rødt-politiker Mimir Kristjansson medgir på Twitter at ordningen er langt fra lite kjent.
Likevel sier Arbeiderpartiets Hadia Tajik at «hun er overrasket over DNs avsløringer», og at hun «har ikke en spesielt utviklet kreativitet for skatteplanlegging, slik tilfellene DN har omtalt ser ut til å ha hatt». Ifølge oppslaget «vil [Tajik] kontakte Finansdepartementet for å se hvordan reglene kan endres», og «se hvordan vi kan hindre at noen ordner seg med mer eller mindre evigvarende utsatt skatt».
Også SV og Senterpartiet kaster seg på: Sigbjørn Gjelsvik fra Senterpartiet sier at «vi [sier] at de som har ressurser til å kjøpe de dyreste advokatene klarer å rigge seg for å komme rundt dette». Som advokat selv kan jeg vel si at det fremstår som nokså dumt å bruke store penger på juridisk bistand når regelen er vel kjent og beskrevet på offentlige nettsider.
En annen sak er naturligvis om de nevnte politikerne overhodet har satt seg inn i ordningen eller reflektert over hva konsekvensen av endringer vil være – eller om dagens ordning faktisk fungerer dårlig «når vi nå ser konsekvensene», slik SVs talsmann sier. Bør politikere kaste seg over og uttale seg svært negativt til en ordning bare noen timer etter at den er skrevet om i media?
Denne innretningen i skattesystemet ble enstemmig vedtatt. Dersom politikere kaster seg på et oppslag i avisene, og svelger premissene uten å ta noen ekstra runder først – for deretter å si at de vil endre regelen –, må vi virkelig lure på hva de tenkte da den ble vedtatt.
Og hvordan skal næringslivet forholde seg til politikere som er villige til å snu på skatterettslige prinsipper bare fordi det er et oppslag om at ulikheten kan ha økt pga. regelen? Bør ikke politikere også vurdere eventuelle positive endringer også før de bestemmer seg? Hadde de i det hele tatt satt seg inn i ordningen?
Her spiller det naturligvis også en rolle om DNs dekning er korrekt eller gir det fulle bildet. Teksten kaster fram en rekke tall som har interesse, og det er relevant å se om det er negative utviklingstrekk ved ordningen. Men oppslaget har samtidig også en slagside som i for liten grad belyser grunnlaget for ordningen – og bruker infamerende formuleringer som at ordningen er lukrativ fordi velstående personer «kan jo bare spise og drikke en viss mengde hummer og champagne».
Ordningen ble innført for å sikre at midler brukes til investeringer fremfor privat forbruk. Ved at kapital kan samles opp i selskap istedenfor at selskap tappes gjennom utbytte, vil det formodentlig bli brukt mer midler på næringsvirksomhet. Til gode for innovasjon og sikring av eksisterende arbeidsplasser. Hva som er den positive samfunnseffekten av regelen, fortjener også å komme fram dersom ordningen skal gjennomgås.
Det er også misvisende å si at dette er skattefrie inntekter til «de rikeste»: I Norge er det i aksjeselskapsretten et klart skille mellom eiere og selskapene. De rikeste får i prinsippet inntektene først når det skjer i form av uttak, som da skal beskattes. Det er også mer relevant å oppfatte ordningen som en utsettelse av beskatning, fordi senere utbytte jo vil bli beskattet. Selskapene betaler naturligvis også normal selskapsskatt.
DN-artikkelen inneholder også en rekke insinueringer om at mye av midlene strengt tatt går til privat konsum. Men dersom næringsrelaterte eiendeler i realiteten brukes i privat regi, er det neppe noe som omfattes av skatteunntaket. Her vil de vanlige reglene om skattlegging av fordeler og private disposisjoner gjelde.
Kanskje bør det gjøres noen justeringer i skattesystemet, men det er uforsvarlig å kaste seg på og kreve endringer uten at ordningen er tilstrekkelig gjennomgått. Endringer i skattesystemet bør skje etter grundig gjennomgang og et oversiktlig bilde, ikke minst over premissene for vurderingen.
Næringsaktivitet krever forutsigbarhet og vilje til å se hvordan regler rammer ulike bransjer. At politikere allerede nå sier at de vil endre skatteregelen er ikke bare uheldig – det er direkte bekymringsverdig.
