Manne bak «Husmor (73)» er tilbake med ny bok: Nå spør Lars Backe Madsen om langrennssporten har solgt sjelen sin

Lars Backe Madsen mener det er grunn til å spørre om langrennssporten har solgt sjelen sin, men at det ikke er noen grunn til å skrive dens nekrolog.

48-åringen, som til daglig jobber som journalist i Dagens Næringsliv og er tidligere Skup-vinner, har skrevet boka «Gullracet». Senest i fjor kom han med forrige bok; «Husmor (73)», en satire over kommentarfeltets vestkantnordmenn. 

Men nå er det altså langrenn i sentrum. Med undertittelen medaljer, makt og mysterier tar boka for seg historien i norsk langrenn fra OL i Calgary i 1988 og fram til i dag.

Forfatteren sier at boka er skrevet med et kritisk blikk og et varmt hjerte.

I boka stilles en rekke interessante spørsmål som i og for seg har vært hyppig tatt opp i mediebildet i de senere årene:

– Hvorfor ble Norge så gode i langrenn i løpet i løpet av de siste 30 årene? Har sporten solgt sjelen sin på veien mot dominansen? Ble viljen til å bli best for sterk?

Forfatteren tar opp temaet Olympiatoppen versus «Nikkersadelen». Madsen skriver om en utvikling som på mange måter kan oppsummeres i setningen «fra smørebod til smørebuss til smøretrailer», og han skriver om det han på mange måter oppfatter som et lukket landslagsmiljø.

Vil skape debatt

– Er det slik at langrennssporten solgte litt av sjelen sin fra 1988 og fram til i dag?

– Jeg vil i hvert fall si at det er grunn til å stille det spørsmålet. Langrenn er blitt en sport som er fullstendig dominert av et bitte lite land, og det kan dokumenteres at dette landet har brukt svært mye penger på å bli best, og kanskje har det ofte også operert i gråsoner hva gjelder medisinering og det som av andre nasjoners representanter og medier gjerne blir sammenlignet med noe som ligner på doping.

Madsen understreker at han selv ikke skriver om doping i norsk langrenn, men han mener likevel at man må forholde seg til det så lenge mistanken er der.

– Og da tror jeg kanskje at mange ute i verden primært oppfatter det norske landslagsmiljøet som arrogant, etter hvert også her hjemme. Du kan sammenligne det med at makt korrumperer, for eksempel når du har sittet lenge med regjeringsmakt eller ledelsen i et stort selskap. Norge, som en betydelig maktfaktor i internasjonal langrenn, har kanskje gått i den samme fella.

Ikke død

Forfatteren er likevel tydelig på at langrennssportens tid ikke er over. Han mener at de opprinnelige idealene om langrenn er noe av det vakreste som finnes.

– Det er historien om amatørskap og dugnadsånd, og historien om overklassen som fikk med seg hele folket. Men det kan tenkes at landslagsmodellen og toppidretten i denne perioden har forlatt idealene og gjort seg selv en bjørnetjeneste, selv om det er blitt mange medaljer av det. Det er trist.

– Jeg har ingen makt over noen, men det hadde vel vært helt greit for det norske folk om Norge vant litt mindre og de andre litt mer.