Lørdag kokte Dagens Næringsliv suppe på Snapsale og Schibsted. Med mye følelser, mange spørsmål og få svar

Fikk gründerdrømmen knust av Schibsted, skiver Dagens Næringsliv i helga over en lang dokumentar. Om Snapsale-gründer Geir Engdahl, som mener det er medie- og teknologikonsernets skyld at rubrikktjenesten aldri ble noen kjempesuksess. 

Saken er som vanlig godt skrevet og spennende fremstilt.

Men i motsetning til det som vanligvis er landets beste kritiske næringslivsjournalistikk, var det denne gang noe som manglet. 

JEG VAR BLANT dem som leste dokumentaren med en anelse skepsis i helga.

Fikk Geir Engdahl gründerdrømmen knust av Schibsted? Eller fikk selskapet 11,5 millioner kroner fra konsernet - og 8 millioner fra Innovasjon Norge - til en idé de ikke lyktes med? 

- Snapsale-saken har to sider. DN utelot den ene, skriver Schibsted Norge-sjef Didrik Munch i et innlegg i DN mandag. 

Men det er også en tredje side, som nok har gjort mange observante lesere skeptisk: Hvor revolusjonerende er det egentlig å lage en app for rubrikkannonser

Trodde Snapsale det var gitt at Schibsted skulle velge deres app som den eneste og viktigste satsingen?

Og hvis teknologien var så unik, hvilke grep tok gründerne for å sørge at den i det minste levde videre?

Etterpåklokskap er selvsagt lett, ikke minst for oss som står utenfor.

Men det mangler ikke akkurat på alternativer for dem som vil selge brukte kjoler eller skohyller. Og på en brukervennlig app som Tise tar det ikke mange sekunder å legge ut en annonse.

Jeg er mildt sagt usikker på hvor mye Snapsales såkalt «unike bildegjenkjenningsteknologi» egentlig betyr i praksis. 

Som historien har vist er det ikke den beste koden som vinner hjertene til folk, men produktet som faktisk når ut til markedet.

DISSE BETRAKTNINGENE eller spørsmålene får vi lite av i DNs lørdagsdokumentar.

Tvert i mot er det en sjelden ensidig historie, men en utelukkende positiv hyllest av Snapsale-gründerne som ikke lyktes med selskapet sitt. 

- Det ble så mye at jeg til slutt begynte å lure på om han hadde skrevet faktaboksen om seg selv og, kommenterer VG-kommentator Astrid Meland i en Facebook-tråd hos Harald Klungveit, og det illustrerer vinklingen ganske godt.

For en gründer er en hver mislykket satsing selvsagt skuffende.

Men det er mange måter å møte fallet på. Noen gjør humor av det og møter opp på en #fuckup-night for å la andre lære av feilene. Det betinger gjerne at man har lært av dem selv først. 

Lørdag møtte vi en gründer som - om vi skal tro DNs fremstilling - skylder på alle andre enn seg selv.

Symbolsk, men likevel: Ordet selvkritikk fins bokstavelig talt ikke i saken.

Her burde varselsklokkene ha ringt på desken. 

DET ER MULIG de gjorde det, men desken valgte altså likevel å «ta Schibsted». 

Slik at litt for tendensiøs journalistikk, følelser og spørsmålstegn fikk komme på trykk og lede an.

Når man leser saken virker det som om noe forferdelig galt har forekommet, men til syvende og sist er så å si ingenting dokumentert.

Det ser vi blant annet på vinklinger og titler:

Her er mellomtitler som For enhver pris, Watch your back og En gryende uro. De har til felles at alle handler om gründerens følelser.

Og når mellomtitlene skal handle om faktiske påstander, må DN ty til det kjente spørsmålstegn-trikset på intet mindre enn tre av dem:

• En defensiv investering?
• Industrispionasje?
• Avtalebrudd?

Ingen av disse påstandene kan dokumenteres. Men leseren får et etterlatt inntrykk av at de alle kan stemme.

DAGENS NÆRINGSLIV er blant landets beste redaksjoner på de presseetiske vurderingene rundt kritisk journalistikk. I konkurranse med nettopp Schibsted-avisene VG og Aftenposten.

Når det er mediebedrifter som står på andre siden, og opptrer forulempet overfor kritisk journalistikk, kan det være et selsomt syn.

Det opplever vi selv jevnlig fra de største mediehusene i landet. Og det samme gjør nok DNs Etterbørs-redaksjon. For eksempel da TV 2 tidligere i år kortsluttet og la ut på en kildejakt som ikke kunne gi andre resultater enn negativ oppmerksomhet, selv om et mediehus også må få lov å opptre som et selskap.

At Schibsted reagerer nå er ikke uventet. Men når man leser Didrik Munchs replikk på DN.no er det vanskelig å avvise at han kan ha noen gode poenger.

• Stemmer det for eksempel at Schibsted hadde en kjøper på hånden, som gründerne sa nei til?
• Og har DN valgt bort positive og faktiske erfaringer med Schibsted som ikke passet fortellingen, og heller valgt å bruke kommentarer fra en som konsernet aldri har forhandlet med?

Når dette nevnes, er det fordi dokumentaren berører flere viktige punkter i Vær varsom-plakaten:

Blant annet 2.3 om å vise «åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante (...)». Dessuten 3.2 om kildekritikk og «bredde og relevans i valg av kilder».

Sist, men ikke minst: DN bruker i reportasjen materiale som stammer fra skjulte opptak. Det skal ifølge VVP brukes kun når «dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning».

Hvor vesentlig betydning har det at nok en rubrikktjeneste ikke lykkes i å erobre verden?

Jeg tror denne saken ville ført til en interessant diskusjon i Pressens Faglige Utvalg.

ET SÅ STORT konsern som Schibsted gjør «hele tida» ting som kan kritiseres, og det skriver DN, Medier24 og andre bransjemedier om jevnlig. 

Og det skal man gjøre. Det kan hende at de fortjener enda mer kritisk journalistikk, om for eksempel evnen til egen innovasjon. Eller hvordan konsernet har etablert en ny lønnsadel i norsk mediebransje.

Så leder de også et selskap som leverer 2 milliarder kroner på drifta hvert år. Men nettopp i lys av det framstår kanskje de samme sjefenes siste tilbud til Snapsale-gründerne noe smålig. 

Men presseetikken og de journalistiske vurderingene skal være like når man omtaler konkurrenter og aktører i samme bransje. 

DENNE SAKEN ER også viktig, fordi den kommer i en tid med voldsom gründerboom. 

Det har ikke manglet på mer eller mindre gode ideer til apper eller tjenester, som nærmest har fått penger kastet etter seg fra det offentlige. Mens noen få vil lykkes i å lage store suksesser, tror jeg vi har mange fuckups i vente.

Og er det noe gründermiljøet ikke trenger, er det motivasjon til å «skylde på andre».

Terskelen for å gjøre det på trykk bør i hvert fall være høyere enn DN har satt standard for i denne saken.

OG RUBRIKKAPPENE? Snapsale ble ikke noen suksess. Schibsted valgte Shpock i stedet, som allerede hadde slått til i flere andre land. 

Men i Norge har det så langt ikke blitt noen kjempesuksess. Her kan det nesten virke som om Shpock har flere reklamekampanjer enn aktive brukere.

Det samme må vi kunne si om konkurrenten Letgo. Begge aktørene bruker for tida store penger på å prøve å trenge seg inn i et marked. Med irriterende og kostbare reklamefilmer mot en målgruppe som ikke ser på TV. 

Her er nok konkurransen litt som ABBAs musikal: The winner takes it all. 

Spør du jenter i 20-åra hvor de selger brukte kjoler og sko, er svaret sannssynligvis den nevnte appen Tise, også omtalt i DN mandag.

Skal Schibsted noen gang lykkes ordentlig i dette markedet, er det fort denne appen de må kjøpe.

Og da må de nok betale langt mer enn de fikk kjøpe restene av Snapsale for.