I dag melder Medier24 at DN lørdag leverte en reportasje med omfattende avskrift, fiktive sitater og plagiat fra The New Yorker.
Det er avtroppende DN-journalist Daniel Butenschøn som står bak plagiatet.
Og det er ikke første gang han blir beskyldt for å plagiere - nettopp The New Yorker:
I 2005 skrev Jon Hustad en reportasje i Klassekampen om at Morgenbladet plagierte The New Yorker.
Den gang var det en artikkel om den daværende amerikanske senatoren Barack Obama, som ifølge Klassekampen i realiteten var «ein forkorta og lett redigert versjon av eit stort portrettintervju som stod på trykk i det amerikanske magasinet The New Yorker for eitt år sidan, men det kjem ikkje fram».
Til Klassekampen i 2005 la daværende Morgenbladet-redaktør Alf van der Hagen seg helt flat.
- Det er skuffande og leit og overraskande at noko sånt førekjem i Morgenbladet. Vi har vore sløve og ikkje sjekka godt nok. Vi skal og vil ha ein høgare standard enn dette, sa Hagen til Klassekampen.
Artikkelen var skrevet av Daniel Butenschøn. Han sa til Klassekampen at han ville endre praksis:
- Eg legg meg paddeflat. Eg skuldar Morgenbladet ei orsaking.
Daniel Butenschøn ønsker ikke å kommentere saken fra 2005 overfor Medier24, og viser til hans kommentar i vår første sak om helgas DN-plagiat.
Eksempler på Morgenbladets avskrift i 2005:
Frå The New Yorker:
The climax of Barack Obama's 1995 memoir, «Dreams from My Father,» occurs in rural Kenya when the author sits between the graves of his father and his grandfather and weeps. Obama, then in his late twenties, hardly knew his father and never met his grandfather, but in the course of writing the book he had learned their stories in devastating detail. Both were proud, ambitious men who travelled far from the Luo-speaking villages where they grew up-indeed, Obama's grandmother still has her son's Harvard diploma hanging in her house nearby. Their respective struggles in the world ended painfully, in bitter loneliness. Beside their graves, Obama, a middle-class American, both mourns and, for the first time, understands his African forebears.
Frå Morgenbladet:
Klimakset i Barack Obamas memoarer fra 1995, «Dreams from My Father», finner sted på den kenyanske landsbygda når forfatteren sitter mellom sin fars og bestefars graver og gråter. Obama, som da nærmet seg tredve, kjente knapt faren og hadde aldri møtt bestefaren. Men under arbeidet med boken hadde han lært dem begge å kjenne: De var stolte, ambisiøse menn som reiste langt av sted fra sine luo-talende landsbyer - Obamas bestemor har fremdeles sin sønns Harvard-diplom hengende på veggen. Begge menns liv endte i bitter ensomhet. På gravlunden forstår den amerikanske middelklassegutten sine afrikanske forfedre for første gang.
Frå The New Yorker:
He was affable with everyone, smiling warmly, but in exchanges that lasted more than a few seconds it was possible to see him slipping subtly into the idiom of his interlocutor-the blushing, polysyllabic grad student, the hefty black church-pillar lady, the hip-hop autoshop guy. Black activists sometimes say that African-American kids need to become «bi-dialectic» - to speak both black English and standard English-to succeed. Obama, the biracial kid from Hawaii, speaks a full range of American vernaculars.
Frå Morgenbladet:
Han føler seg øyensynlig komfortabel med de fleste og smiler varmt. I samtaler som varer i mer enn noen sekunder kan man se hvordan han sklir inn i samtalepartnerens idiom - den rødmende hovedfagsstudenten, den heftige svarte kirkedamen, hiphop-mekanikeren. Ofte sier svarte aktivister at afroamerikanske barn må lære seg å bli «bi-dialektiske» hvis de skal lykkes; med andre ord snakke både svart engelsk og standard engelsk. Obama, den bietniske gutten fra Hawaii, behersker hele spennet av amerikanske sjargonger.
