TV2s Kadafi Zaman er en av de journalistene vi har størst respekt for her i Norge. Hans uredde reportasjer fra ekstreme, voldelige og kriminelle miljøer produseres ikke uten personlige kostnader.
Zaman selv er vanligvis tilbakeholdende med å fortelle om de truslene han jevnlig mottar både fra islamistiske og høyreekstreme miljøer, men lettet litt på sløret under et arrangement i regi av presseorganisasjoner i Oslo i høst.
Kadafi Zaman er også en av heldigvis få norske journalister som har opplevd å bli arrestert og banket opp på grunn av sin virksomhet som reporter. Da han dekket valget i Pakistan i fjor, ble han angrepet av politiet og slått gjentatte ganger med kølle. Med åpne sår på kroppen ble han kastet inn i en skitten og overfylt fengselscelle.
Hans rolige og verdige opptreden da han under en direktereportasje fra en innvandringskritisk marsj ble kalt «muslimjævel» og «innvandrerdritt» imponerte også det norske folk. Med god grunn.
Men også de beste kan gjøre feil. Vi må si oss enig i noe av den kritikken som har kommet mot siste episode av dokumentarserien «Det skjulte Norge» som Kadafi Zaman og hans TV2-kollega Janne Amble står bak.
Avsnittet heter «I Guds navn» og setter et kritisk søkelys på trossamfunn. Slik journalistikk hilser vi i utgangspunktet hjertelig velkommen. Det er pressens oppgave å gå makt etter i sømmene. Religiøs makt er selvfølgelig ikke unntatt.
«I Guds navn»-episoden handler blant annet om sosial kontroll, manipulasjon av følelser, lederes økonomiske berikelse og homofiles situasjon. Alt dette er viktige forhold som bør belyses.
Episoden har imidlertid en betydelig svakhet ved at ulike typer trossamfunn blandes sammen på en lite tillitsvekkende måte. Den mest elementære feilen er at religiøse samfunn som befinner seg utenfor kristenheten fremstilles som kristne menigheter.
I en av scenene i programmet snakker Kadafi Zaman om «kristne menigheter som Jehovas Vitner, Mormonerne, pinsemenigheten og Brunstad-Smiths Venner». De to første regnes som kjent ikke som en del av kristenheten, men blir altså her puttet i bås med norske pinsemenigheter. Den feilen kunne lett vært unngått ved bruk av reseachressurser med kunnskap om norsk kristenliv.
I programomtalen fra TV2 heter det også at man i denne episoden skal se nærmere på «hvordan er det å være medlem i to av de største kristne menighetene i Norge». Disse to viser seg altså å være Jehovas Vitner og Smiths Venner. Vår hovedinnvending mot programmet er at to relativt marginale trossamfunn - hvorav det ene ikke en gang er kristent - i altfor stor grad brukes som eksempler på tilstanden i Kristen-Norge.
Og midt oppe i dette dukker også det politiske arrangementet Oslo Symposium opp. Kadafi Zaman er filmet inne på den kristne verdikonferansen, men TV2 har valgt å sladde ansiktene til alle konferansedeltagerne. Samtidig sier hans egen fortellerstemmer at «som journalist blir jeg skeptisk når religiøse miljøer lukker døren for omverdenen».
Den skepsisen deler vi, Kadafi Zaman. Men Oslo Symposium er kanskje det aller dårligste eksemplet på religiøs lukkethet.
