La oss kalle en spade for en spade. Oslo er ikke mer åpen enn en hvilken som helst annen kommune i Norge

• VEGARD VENLI, journalist i Dagbladet. Kommentaren ble først publisert hos Dagbladet og gjengitt med tillatelse.

Han gikk høyt ut i valgkampen, Raymond Johansen.

Han lovte at under han skulle Oslo bli en langt mer åpen kommune. Han etterlyste også et større engasjement fra mediene og mer kritisk journalistikk om de politiske beslutningene.

«Jeg ønsker å være leder i en åpen by, og har et mål om at Oslo kommune skal bli en foregangskommune på åpenhet», sa den da nyvalgte byrådslederen i en tale til kommunens toppledere høsten 2015.

Her understreket han også hvor viktig det er at kommunen har en god dialog med pressen.

«Når det gjelder innsynskrav så kan det være nyttig å ringe journalisten som har bedt om innsyn for å høre mer om bakgrunnen, kontekst og behovet, istedenfor å tolke innsynskravet. Dette kan ofte være oppklarende for begge parter og er god åpenhetskultur», sa Johansen.

For pressens samfunnsoppdrag, påpekte Johansen, «er å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Da må de også kikke oss i kortene, fordi vi representerer folkevalgt makt og administrasjon. Det er rett og slett demokratiet».

I pressen kan vi bli blanke i øynene av mindre.

For Raymond Johansen har helt rett i at det å få innsyn i offentlige dokumenter er svært viktig, ja ofte avgjørende, for at pressen skal kunne avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. 

Da Dagbladet for eksempel avdekket hvordan renovasjonsselskapet Veireno på oppdrag for Oslo kommune brøt arbeidsmiljøloven over 2000 ganger, var det nettopp basert på offentlig innsyn - i en excel-fil med oversikt over søppeltømmernes arbeidsøkter.

Da Johansen lovet god dialog med pressen og samtidig sa at han ønsket å lede en «foregangskommune på åpenhet», var vi nok flere som fikk forventninger om at kommunen ikke bare skulle overholde offentlighetsloven.

Dét må jo alle kommuner.

Johansens uttalelser ga derfor forhåpninger om at Oslo kommune skulle være mer åpen enn det som forventes i henhold til loven.

Nylig dukket det imidlertid opp en sak på bystyrets kart som setter disse forhåpningene på prøve. I et notat om saken, kommer det frem at Oslo-byrådet to år inn i byrådsperioden sliter med å innfri løftene:

«Jeg ser imidlertid at kommunens praksis og rutiner ikke alltid er fullt ut i samsvar med lovens krav, eller med de høye ambisjonene for åpenhet som byrådet har», skriver byrådsleder Raymond Johansen i et notat til finanskomiteen.

Saken handler om hvorvidt kommunen skal beholde et eget reglement for offentlighet fra 2002.

Reglene er utdaterte, blant annet fordi Norge siden da har fått en ny offentlighetslov.

Kommunen står overfor et valg, hvor de enten kan justere sitt eget reglement slik at reglene gir mer åpenhet enn offentlighetsloven, eller de kan kutte ut reglene og følge minstekravene i offentlighetsloven.

Reelt sett handler derfor saken om hvor åpne Oslo kommune faktisk ønsker å være.

Nettopp derfor kom pressen tidlig på banen. I et brev til byrådslederen tar Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Norsk redaktørforening til orde for at reglementet bør revideres, men ikke vrakes.

Presseorganisasjonene skriver i sitt brev til byrådslederen at Oslo kommune heller bør gå for offensive åpenhetsregler, for slik å«legge føringer for en åpenhetspraksis som gir mer enn lovens minstekrav, i tråd med byrådserklæringens mål om å bli en foregangskommune for åpenhet».

Johansen lyttet ikke til pressen. Han holder i stedet fast ved at kommunens egne offentlighetsregler må vekk.

Han mener offentlighetsloven er god nok som den er, og at det vil være både uheldig og forvirrende at kommunen skal måtte forholde seg til to sett med regler.

Eller som Johansen selv formulerer det - «intensjonene om åpenhet som ligger til grunn for kommunens regler er fullt ut ivaretatt i dagens lov».

Når bystyret nå skal behandle saken har Johansen også sikret seg politisk flertall for sitt syn.

I protokollen fra kommunens finanskomité er det bestemt at offentlighetsreglene skal fjernes, akkurat til slik Johansen ønsket:

«Et reglement skal ikke og bør ikke være en forenklet sammenfatning av eksisterende regler, men skal tilføre noe nytt. I Oslo kommune er det etterlevelsen av reglene og ikke mangelen på regler som er hovedproblemet», skriver det politiske flertallet.

I stedet for å revidere kommunens offentlighetsregler har komiteen gitt Johansen i oppdrag å lage «en strategi for etterlevelse av reglene om offentlighet og journalføring i Oslo».

«En strategi»? For å sikre at norsk lov følges?

Det høres kanskje flott ut. Men realitetene at juristene i Oslo kommune ikke skal pålegges åpenhet utover hva som følger av offentlighetslovens minstekrav.

Dermed harmoniserer reglene også godt med kommunens egen praksis. La oss illustrere med et ferskt eksempel.

I 2016 dokumenterte kommunerevisjonen i Oslo store huller i kommunens journalføringspraksis.

Kommunen bruker opp mot 900 dager på å journalføre hauger av dokumenter med vesentlig betydning for byens befolkning, og flere eksempler finnes også på at journalføring av journalføringspliktige dokumenter faktisk droppes, ifølge Kommunerevisjonens rapport. ​

Med dette som bakteppe, ville vi i Dagbladet sjekke om byrådslederen selv følger arkivlovens regler om journalføring når han sender e-post.

For gjør han ikke det, vil jo aldri pressen finne e-postene i kommunens offentlige postliste. Og da er jo ikke Oslo mye til åpenhetskommune. 

Vi ba derfor om å få se en oversikt over hvilke e-poster som var sendt fra kontoen «byregjeringsleder@oslo.kommune.no», for å sjekke hvor mange av e-postene vi kunne finne igjen i kommunens offentlige journal.

Vi fikk aldri noen telefon fra noen i kommunen som ville «høre mer om bakgrunnen, kontekst og behovet», slik byrådslederen mener vi burde.

I stedet ble vi blankt avvist med et avslag på innsyn. Byrådslederen hadde altså ikke noe ønske om selv å bli kikket i kortene. 

Kommunens begrunnelse for å nekte innsyn, er at enkelte av e-postene som sendes ut fra byrådslederens embete potensielt kan handle om saker som ikke har vært gjenstand for saksbehandling i kommunen, og at e-postene i så tilfelle faller utenfor offentlighetslovens virkeområde. 

Og da har ikke Dagbladet noen rett til å kreve oversikten utlevert. Selv om det bare ville krevd et par minutter av Johansens tid å skaffe til veie oversikten som måtte til for å kikke han i kortene, var han i henhold til minstekravene i norsk lov ikke forpliktet til å gi innsyn.

Dermed valgte han også å la være. 

Etter klage fra Dagbladet har både Fylkesmannen og Sivilombudsmannen stadfestet avslaget. 

Dermed er det på sin plass å gratulere med seieren: Det var ikke Dagbladet, men Raymond Johansen og hans juristkorps som fikk rett. De brøt ikke loven da de holdt oversikten over e-poster sendt fra byregjeringsleder-kontoen hemmelig. 

Dagbladet har dermed heller ingen rett til å kontrollere om Johansen journalfører sine e-poster slik han er forpliktet til.

Johansen vs Dagbladet: 1-0.

Samtidig illustrerer saken Oslo-byrådets problem på en god måte: Det er fullt tillatt for enhver kommune å utnytte offentlighetslovens muligheter til å unnta opplysninger fra offentlighet fullt ut.

Mange vil sågar hevde at det er både legitimt, og i mange kommuner også helt vanlig. 

Men det er også fullt tillatt å gå ut med opplysninger som man i henhold til offentlighetsloven kan unnta fra offentlighet.

Det kalles meroffentlighet, og det er nettopp hva Raymond Johansen har lovet sine velgere å utvise. 

Men nå, når Johansen-byrådet gjennom både teori og praksis viser at det er offentlighetslovens minstekrav som gjelder, er det kanskje på tide å innse realitetene? 

La oss kalle en spade for en spade: «Foregangskommunen» Oslo med Raymond Johansen i spissen er ikke er mer åpen enn en hvilken som helst annen kommune i Norge.