Journalister som går på bar med kildene sine må regne med kritiske spørsmål

• MATS RØNNING, leder av Stortingets presselosje og leder av politisk avdeling i Dagbladet

Politikere avgjør ikke selv om de fortjener velgernes tillit. Og det er heller ikke opp til journalister selv å vurdere egen troverdighet og integritet. Den konklusjonen er det lesernes privilegium å trekke.

Pølsefesten til eks-journalist Kristian Skard og hans kjæreste Hadia Tajik har fått flere til å stille spørsmål ved den uformelle omgangen som journalister, politikere og rådgivere pleier med hverandre.

Debatten er viktig og velkjent og dukker opp ved jevne mellomrom. Fra pressens side bør vi møte den med ydmykhet og åpenhet, framfor å avfeie innvendinger som alle redaksjoner burde ta på alvor.

Kildekontakt

Jeg tror ingen påstår eller krever at pressefolk aldri skal omgås sine kilder i uformelle sammenhenger. Tvert imot tror jeg alle ser verdien av at journalister og kommentatorer er ute av kontorene sine, oppsøker mennesker med kunnskap og skaffer seg innblikk i det som skjer.

En kilde som vil dele noe viktig og delikat, noe som kanskje er kompromitterende og følgelig vanskelig å være åpen om, vil vegre seg mot å fortelle dette til en vilt fremmed person. Det må ligge en tillit i bunnen. En tillit som bygger på personlige møter og gode erfaringer.

Dette er ikke forhold som er spesielle for politiske journalister. Også kulturjournalister, krimjournalister og sportsjournalister pleier uformell omgang med kildene sine. Man treffes over en øl eller to etter et rettsmøte, en konsert eller et idrettsstevne. Man oppsøker felles arenaer og slår av en prat. Man nærmer seg hverandre og bygger tillit. Informasjon gis underhånden og i fortrolighet.

Politiske journalister drikker øl med politikere i alle partier, i organisasjoner på begge sider av bordet i tariffoppgjørene, med eksperter og analytikere, med rådgivere, lobbyister og regjeringsmedlemmer. Vi deltar på landsmøtemiddager og henger i baren etter debattmøter. På reiser med statsministeren og andre toppolitikere hender det at vi spiser sammen, eller deler et glass eller to på kvelden.

Men en kontakt eller en kilde er nettopp en kilde, og ikke en venn. Det er den enkelte journalists ansvar å verne om egen integritet og troverdighet, men det er leserne og publikum som avgjør om man lykkes.

Strenge krav

Slik politikerens tillit påvirkes av hans eller hennes opptreden, er det opp til journalister og redaksjoner selv å forvalte sitt renommè.

Derfor er aktsomhet ikke bare en nyttig oppfordring, men en betingelse for ikke å bryte Vær varsom-plakaten. Der heter det ikke bare at journalister og redaktører skal «verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet».

I tillegg står det at man skal unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet. Allmennhetens oppfatning, vurderingen som gjøres i det ytre, tillegges altså vekt.

Jeg tror vi gjør lurt i å erkjenne at kontakten med kilder kan innebære vanskelige grenseoppganger. Så hvordan bør man som journalist gripe dette an? Her finnes få fasitsvar, men mange erfaringer og enkelte råd som kanskje kan være av nytte.

Privat eller profesjonelt?

Grunnleggende sett mener jeg det bra at journalister pleier uformell kontakt med kontaktene sine. Det gir leserne merverdi og merinformasjon utover det man får fra pressekonferanser og Twitter-kontoer, innblikk i hva som foregår når kameralampene ikke lyser, innsikt i noe som egentlig er ment å holdes skjult. 

Samtidig er det lett å bli smigret i maktas sirkler. Når det skjer, er det nyttig å huske at alle dem som inviterer, er profesjonelle påvirkningsagenter. De ønsker tilgang til den informasjon og smule innflytelse du besitter som ansatt i en redaksjon.

Som ung journalist fikk jeg følgende lekse fra en erfaren kollega: «Du må ikke tro at du blir invitert på middag fordi de er interessert i deg som person. De vil ha deg med fordi du er journalist». Ganske selvsagt, men også et godt råd for en som var fersk i faget.

Personlig har jeg lenge hatt som prinsipp å si nei til invitasjoner til bursdager og mer private «vennesammenkomster» fra politikere, organisasjonsfolk og rådgivere. Samtidig takker jeg så ofte jeg kan ja dersom tilstelningen er initiert av partiene, regjeringsapparatet, Stortinget eller ulike organisasjoner.

Slik har jeg valgt å løse dette, men det betyr ikke at min løsning er riktig for alle. Mange arrangementer er dessuten i en gråsone – og jeg har selv tøyd egne prinsipper mer enn en gang. For er det ikke en viss forskjell på en bursdag med familie og barndomsvenner på ei hytte i Nordmarka og en stor sammenkomst med profesjonelle kontakter på et åpent utested i Oslo?

Litt kjekt har jeg sagt at jeg er mer skeptisk til journalister som aldri pleier uformell kontakt med kildene sine enn jeg er overfor dem som gjør det. Det er en flåsete bemerkning selvsagt, for alt avhenger jo av hva slags kontakt man pleier, hvor tett forholdet til kildene er og hvordan du som journalist oppfører deg.

Til sjuende og sist er dette et spørsmål for ens egen samvittighet, men det kan være en nyttig påminnelse - også for pressefolk - at det som er sant for deg og det som framstår som sant for andre, kan være to vidt forskjellige ting.