– Jeg er mer redd for amerikanske tilstander enn svenske

Medier24 har stilt de samme spørsmålene til flere mennesker i mediebransjen før jul. Dette er det Dagbladet-profil Marie Simonsen svarte. 

– Hva gjør du i jula?

– Det går i ett med tradisjonsrike samlinger hos storfamilie og venner, hvor vi begynner tidlig og slutter seint. Litt vemodig at det er første jul uten foreldre etter at faren min døde tidligere i år. Så mye av jula er knyttet til minner og tradisjoner fra oppveksten.

– Når slapper du av og hva gjør du i så fall?

– Som journalist er du nesten alltid på, selv om du er av. Du følger med på nyheter og deltar i sosiale medier døgnet rundt. Så for å slappe av, må jeg bokstavelig talt koble av. Slå av Facebook, legge vekk mobilen, gå tur uten noe på øret. Jeg skulle ønske det var en sentral AV-knapp som kunne stenge ute alt jeg bruker tid på til daglig. Men da kunne jeg ikke være journalist.

– Hva spiser dere til jul?

– Ribbe og Marte Michelets rødkål som er blitt tradisjon etter at Marte laget den til et julebord i Dagbladets lederavdeling for mange år sida. Marte er utdannet kokk, så selv krigshistorikere kan ikke ha innvendinger mot den oppskriften. Den er himmelsk.

– Hvordan oppsummerer du medieåret 2018?

– For å begynne med egen navle; det har vært et godt år for Dagbladet, både økonomisk og journalistisk. Ikke minst er jeg glad for at vi har fått tilbake Alexandra Beverfjord, som balanserer hårfint mellom Farmen og knallharde avsløringer av krabbefiskemafia, i god Dagbladet-ånd. Det er ingen lett balansegang, men det har vi holdt på med i 150 år den 2. januar neste år. Alexandra er klar for å erobre nye skanser, ikke bare forsvare de gamle. Ellers har 2018 handlet mye om alternative medier på høyresida, deres plass i mediebildet, fake news og forholdet til presseetikk. Det er ennå ikke så ille i Norge som i USA, men jeg er mer redd for amerikanske tilstander enn svenske.

– Hvilke(n) mediesak(er) husker du?

– Den største mediesaken for meg har vært #metoo-kampanjen, både fordi den representerte et paradigmeskifte i likestillingskampen og fordi den var en test av redaktørstyrte medier. Jeg er stolt av at norske medier i all hovedsak besto testen gjennom å se på strukturer og ukultur, framfor å identifisere og gå på enkeltsaker, slik man så mye av i Sverige, og som dermed sporet av en viktig debatt. Apropos Sverige, hvem hadde trodd at ordning- och reda-landet skulle ende i politisk kaos? Ellers er det stadig Trump. Han er den største mediesaken noensinne. Og den bare vokser og vokser.

– Hva ble årets flause?

– Jeg føler at jeg er gammel og sur når jeg sier Per Sandberg-sirkuset under Arendalsuka. Men det er sant. Og trist. På uendelig mange nivåer.

– Hvem lagde den beste journalistikken?

– Norsk presse lager bedre journalistikk enn på lenge. Den tør også å eksperimentere med form. Jeg var imponert over at VG Helg nylig viet en hel utgave til en voldtektssak de hadde fulgt over flere år, modig journalistikk som også får konsekvenser. Dagbladet har enda et sterkt år bak seg med ressurskrevende gravejournalistikk. Jeg vil særlig trekke fram sportens solide dokumentasjon om hvordan kvinneidrett blir stemoderlig behandlet i likestillingslandet, en avsløring som har vakt oppsikt internasjonalt, men har fått altfor liten oppmerksomhet her hjemme.

– Hvilken bransjeperson inspirerte deg i 2018?

– Det må være TV2s Ingvild Jensen, som utrettelig graver i norsk utlendingsforvaltning og politikk lenge etter at flomlyset er slukket. Hun alene gjør jobben en hel presse forsømmer. Jeg drømmer om at jobben min kan bety så mye for så mange.

– Hva bør bransjen gjøre annerledes i 2019?

– Bransjen vet jeg ikke om. Jeg driver med journalistikk, ikke bransje. Journalistikken bør vise større selvtillit i møte med alternative medier og stå opp for journalistikkens betydning for et velfungerende demokrati. Festtaler må til, men det viktigste er simpelthen å levere god kritisk journalistikk, dag etter dag, døgnet rundt. Det finns ikke en viktigere jobb akkurat nå.