Jeg har alltid hatt lyst til å sende ut en pressemelding for å dementere rykter om meg selv. Men denne meldingen er det ikke noe hyggelig å sende, for ryktene stemmer.
Jeg har tatt sluttpakke, og skal forlate Dagbladet.
For drøyt 15 år siden kom jeg inn på kontoret til Mykle. Han var nyhetssjef, jeg student, og jeg skulle kanskje få en sjanse.
- Ka du syns om dagens avis?
Det var det første han spurte om, og jeg husker ikke hva jeg svarte, men det var helt sikkert ikke noe vettugt. Men jeg kom meg gjennom seansen, og fikk begynne.
To dager seinere var jeg på trykk. Selvfølgelig helt sist i avisa, men det var en start. Noen meningsløse spørsmål til lederen av Naturvernforbundet.
De første åra var ganske rock'n'roll, og jeg jobbet etter hvert overalt. Det var gode penger, for ingen hadde helt oversikt, siden jeg kunne jobbe natt på nyhet, og så en dagvakt på kultur. En ny natt, og så en kveldsvakt på nyhet, sove litt på det innrøyka kontoret til gamle Dagboka, og så en dagvakt der.
En gang sov jeg også på en madrass i treningsrommet i Akersgata. Line Fransson kom inn for en økt, så da måtte jeg opp til dagvakt på nettet. Det var på nettet jeg klamret meg fast.
Der fikk jeg etter hvert fast jobb. Fem år på sporten og jeg var ikke på et eneste skirenn, bare håndball og fotball. OL-finale i Beijing, Champions League-finale i Aten. Jeg reiste til merkelige land, men spiste ikke rar mat - dere kjenner jo meg.
Jeg ble litt lei, og fikk da drømmejobben som vaktsjef på Dagbladet.no. Verdens beste jobb, på verdens beste arbeidsplass - med verdens beste kolleger.
Jeg har tatt i mot de beste artiklene, bildene og videoene - om de aller største hendelsene. Despoter er styrtet, elleville valgnetter. Bieber-kaos i Oslo, svette økter med ski-VM og OL. En fest!
Jeg jobbet 22. juli. Vi så tomt ut i lufta, og drakk øl den natta. Jeg jobbet 23. juli, vi gråt og drakk øl den natta. Den sommeren.
Oktober. Mars. Året etter. I fjor. Hver måned, hver dag. I dag. Jeg har vært så stolt. Stolt av å være en del av den fantastiske Dagbladet-gjengen. Vi er sjelden flest, men alle vil være best. Derfor er vi ofte det.
Vi har lekesloss på jobben, vi har sittet på pub og tegnet planer på servietter. Jeg har fått venner for livet, som jeg kommer til å stjele med meg til livet etter døden. Opplevelser hinsides alle andre arbeidsplasser.
«Jeg forsvarte deg når du var ræva, jeg skrøyt av deg når du var bra,» sang Jokke.
Vi har stort sett alltid vært bra.
Så hvorfor forlate alt dette?
Det kan jeg komme tilbake til. Jeg skal ikke surfe på Bali, eller bestige alle verdens fjell over 4000 meter. Jeg skal prøve å få til noe på egenhånd.
Uten dere.
Det er usigelig trist å skrive disse ordene.
Takk for alt!
PS! Dagbladet-folk, dere blir ikke kvitt meg umiddelbart, jeg skal jobbe ut mesteparten av januar.
