- KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant
Therese Johaug er tilbake som langrennssportens dronning. Og takk for det. Hun har sonet sin straff, og kan igjen gå på jobb og gjøre det hun elsker å gjøre - og vi elsker å se på: Stor idrett og norske seire - i selveste nasjonaløvelsen.
I forkant skrev en slem svensk avis at «jukserne» er tilbake i skisporten, noe vi selvsagt ikke likte.
Men langt mer oppsiktvekkende var påstanden i Dagbladet to dager før Johaugs comeback i Finland. På ingressplass fastslo sportskommentator Esten O. Sæther at: «Therese er faktisk aldri blitt dømt for å dope seg.»
Det er en utrolig setning. Eller rettere sagt: Det ville vært en utrolig setning, om man ikke hadde lest setninger av Sæther før, og dermed er blitt vant til det meste.
Esten O. Sæther er ingen hvem som helst i Dagbladet. Han vært tilknyttet avisen i 34 år. Som sportsreporter, sportsredaktør, politisk reporter, redaksjonssjef, nyhetsredaktør og redaktør for Dagbladet.no (2000-2008).
Men mannen som hever å «brukt det meste av yrkeslivet mitt fra midt på 1970-tallet til å beskytte norsk idrett mot dopingsvindelen», har de siste årene blitt mer opptatt av å beskytte norsk idrett mot enhver dopinganklage. Dette samtidig som en serie saker har svekket både nordmenns og utlendingers tillit til våre utøveres «renhet».
Sæther mener at angrep er det beste forsvar. Alle som tillater seg å «mistro» det han kaller «vår folkelige, verdibaserte skisport» får høre det. Han har flere ganger arrestert VGs sportskommentator Leif Welhaven for å bruke ordet doping om Therese Johaugs «ubetenksomhet». Og før sesongstart på Beitostølen i år la han an en bredside mot «norske sportsjournalister».
To av Norges største langrennsstjerner har nylig vært utestengt etter dopingdommer. Likevel mener Sæther at journalistene har sviktet sitt samfunnsoppdrag ved sin mistro og manglende evne til å innrømme sine feil om vår nå «fulltallige og renvaskede» norske langrennssport. «Hvordan er det mulig for de nådeløse kritikere å juble over de norske triumfene denne vinteren?»
Man skulle tro en slik salve var skrevet av kommunikasjonsjefen i Norsk Skiforbund på en dårlig dag. Men mannen som har stillingen, Espen Graff, har trolig større forståelse for pressens oppdrag enn Dagbladets mest erfarne sportskommentator. Sæther ba rett og slett sine kolleger om å slutte å gjøre jobben sin, og antydet at de hadde opptrådt som landssvikere ved å stille kritiske spørsmål til langrennsledelsen:
«Hva da med dem som ikke stolte på nasjonalsporten vår da den var i trøbbel?»
Så man er vant til Esten O. Sæthers tordentaler og hyllesttaler – i den ene eller den andre retning. Noen ganger er han knallhard og kompromissløs mot dopingdømte norske utøvere, som Erik Tysse. Men så er jo kappgang ingen nasjonalgren. Andre ganger – som for eksempel to uker før skandale-OL i Sotsji - roser han Russlands antidopingarbeid under den friske tittelen «Hei gjerne på en russer».
Men direkte kontrafaktiske utsagn er tross alt noe nytt i Sæthers repertoar. Therese Johaug er faktisk er dømt for å dope seg. Noe vi ikke trodde det hersket tvil om. Men nei, Sæther er like skråsikker på det motsatte: «Denne saken virker mer og mer ferdig snakka. I hvert fall om vi alle klarer å erkjenne hva som egentlig er doping.»
Så hva er Sæthers erkjennelse? At vi må «ta konsekvensen av at all doping fortsatt ikke er doping.» Særlig ikke dopingen som nordmenn blir tatt for. Dette er helt i tråd med Skiforbundets linje. Vi hørte det også etter dommen mot Martin Johnsrud Sundby: Dette var regelbrudd, ingen dopingsak.
Og påstår du noe annet om vårt kvinnelige langrennsikon, får Sæther utslett: «Jeg som har brukt det meste av yrkeslivet mitt til å skrive mot doping på tvers av alle landegrenser, reagerer ganske allergisk på de som klistrer dopingmerket på Johaug.»
Men allergiske reaksjoner er ikke særlig rasjonelle. Selv om Sæthers følelser er enkle og forståelige: Han tror ikke Johaug har drevet med bevisst juks. Dermed er hun «rent moralsk aldri har dopet seg.» Det kan man selvsagt si og mene. Jeg tror heller ikke Johaug er en juksemaker.
Men dette handler ikke om hva Sæther eller jeg tror. Heller ikke om hva som regnes som «doping» på folkemunne, eller hva folkedomstolen sier. Det handler om hva idrettens høyeste rettsinstans, den internasjonale voldgiftsdomstolen, CAS, legger i begrepet og hvordan den dømmer.
På min Facebook-vegg skriver Sæther: «Du får starte med å lese dommen. Der framgår det at Therese Johaug har brutt dopingreglene ved å ikke lese forpakningen slik det forventes av en utøver med hennes erfaring. Når det gjelder begrepet "doping" understreker CAS-dommerne på s, 30 og 32 at hun ikke har gjort dette bevisst. Hun er altså ikke dømt for å dope seg.»
Jo, hun er nok det. Dommen baserer seg på den såkalte WADA-koden, altså kodeksen til Verdens antidopingbyrå. Den definerer doping som brudd på en eller flere av antidoping-reglene. Og understreker at det er utøverens personlige plikt å sikre at hun ikke får forbudte stoffer i kroppen.
Og ifølge WADA er det ikke nødvendig å bevise en intensjon eller forsett om å bruke stoffet. Johaug ble dømt for ikke å ha tatt tilstrekkelig ansvar. Så kan man mene at det er urettferdig eller for strengt, men man kan ikke bestride at hun er dømt for doping etter idrettens definisjoner og regler.
«For mange roper i flokk uten en gang å ha lest de mest elementære dokumentene», hevdet Sæther i vår Facebook-debatt i helgen. Men da jeg siterte WADA-kodens artikkel 2.1.1, og etterlyste gyldige argumenter i hans serie av gretne og avfeiende kommentarer, fikk jeg høre dette:
«Hvem er du til å snakke om gyldige argumenter i en sak du ikke kan, og du forøvrig bare drar opp fordi jeg en gang for noen år siden irriterte deg litt for mye. Her er du en liten unge. Slik du pleier å være når du skriver om meg.»
Dermed fikk Sæther demonstrert sin vante debatteknikk når han blir utsatt for kritikk. En teknikk som for lengst er blitt materiale for komikere. Are Kalvø skrev en hel artikkel om den. For Sæther vet ikke bare best om saken til enhver tid. Han vet også best hvilke motiver som driver motparten, og de er aldri gode. Den som kritiserer Esten O. Sæther er alltid ond, dum eller vil ha revansj for en barnefotballdebatt for fire år siden.
Men i dette tilfelle kom den virkelige sakkyndigheten på banen. Geir Woxholth er professor i jus ved Universitetet i Oslo. Han var en de to advokatene som i årene 2002-03 førte saken mot Johann Mühlegg på vegne av Norsk Idrettsforbund for CAS. Det endte med at den spansk-tyske langrennsløperen ble fratatt sine gullmedaljer fra OL i Salt Lake City.
Woxholth kommenterte Sæthers utspill slik på Facebook: «Det er interessant å observere når personer uten faglig kompetanse på et område uttaler seg med stor grad av skråsikkerhet, og enda mer interessant å observere når de deler ut karakterer og karakteristikker til andre.»
Woxholth måtte dermed drive voksenopplæring. Forklare at begrepet doping, slik det anvendes av WADA og CAS, handler om brudd på handlingsregler, verken mer eller mindre. Johaug ble ikke dømt for å ha utvist forsett, men uaktsomhet. Og da foretar ikke dommerne noen moralsk vurdering. De vurderer hva utøveren kjente til, burde ha kjent til, hvilke handlingsalternativer hun hadde, hva hun hadde tid og anledning til å overveie, osv. Woxholth fortsatte:
«Det er på denne bakgrunn ikke noen som helst tvil om at Johaug er dømt for doping, slik WADA-koden og CAS og vi jurister ellers gjør bruk av begrepet. Om du [Sæther] ønsker å operere med en slags folkelig definisjon av begrepet, får være opp til deg. Men ved å gjøre det, feilinformerer du allmenheten om hva Johaug er dømt for og hvordan WADA-reglene er, samt hvordan CAS dømmer etter gjeldende rett. Og det blir ganske patetisk å se på at du deler ut kritikk og karakteristikker til personer som Leif Welhaven og Kjetil Rolness som, til tross for at de ikke er jurister, faktisk har forstått hva dette dreier seg om (…) Jeg kan føye til at både norske og sveitsiske jusprofessorer – og selvsagt journalister og andre – kan diskutere om gjeldende rett her er slik man ut fra rettspolitiske og idrettspolitiske betraktninger mener at retten BØR være. Men det er altså en helt annen diskusjonen enn hva gjeldende rett ER - og hva Johaug ER dømt for.»
Dette besvarte Sæther ved å si at «det er blant folk dopingkampen står», og at dopstemplet på Johaug «gir de egentlige svindlerne en mulighet til å forvirre oss om at alle egentlig jukser.» Men Woxholth mente dette var en avledning, og at Sæther selv var forvirret: «Du viser at du ikke forstår WADAs regler om doping og dommen fra CAS.»
Da kan vi avslutningsvis fastslå at en av landets mest sentrale sportskommentatorer, som har skrevet mellom 60 og 70 kommentarartikler om doping i idretten, i følge han selv - mangler elementær forståelse av hva doping er. Og at han sprer fake news og villeder Dagbladets lesere ved å hevde at Norges beste langrennskvinne ikke er dømt for doping.
Vi kan også fastslå at Sæther i praksis fungerer som pressetalsmann for Norges Skiforbund, og mistenkeliggjør journalister som dekker norske dopingsaker i egenskap av uavhengige, kritiske pressefolk. Noe som er desto mer påfallende, siden Sæther tidligere har fått kritikk for å blande rollen som idrettspolitisk aviskommentator og landslagsjef i futsal, lønnet av Norges Fotballforbund. Og for å hylle den norske idrettsmodellen samme dag som han fikk hotell, middag og nachspiel betalt av Norsk Idrettsforbund.
Det er også åpenbart at Sæther sliter med å forsvare sine skråsikre påstander når han blir utfordret, og derfor rutinemessig må ty til hersketeknikker, gjerne fra laveste skuff. Det er vel som i andre debatter om betente temaer: Noen kan tillate seg å være usaklig og ufin bare de er hellig overbevist om å representere de gode fellesverdiene. Som han kommenterte til meg:
«Mistro gjør sjelden noe bra for fellesskap.»
