- KJETIL ROLNESS, sosiolog og samfunnsdebattant
Mandag kom jeg skade for å skrive en kritisk kommentar om Espen O. Sæthers forunderlige rolle i Johaug-saken, ikke minst hans iherdige, men ubegripelige påstand om at hun ikke er dømt for doping.
Svaret ble som forventet: «Rolness er neppe interessert i selve saken.» Han har «egentlig aldri satt seg inn i denne debatten». Han er en«hevngjerrig samfunnsdebattant», drevet av «privat skadefryd», som lager «trist lørdagsunderholdning fra Penthouset på Oslo vest».
Sånn er det å debattere med Esten O. Sæther. Det startet på min Facebook-vegg. En vegg Sæther kaller et «tribunal» i sitt tilsvar. Hele fem ganger bruker han dette begrepet om et diskusjonsforum der han kom dårlig ut i helgen.
Men kanskje føles det slik når ens egne overbevisninger blir avslørt som «pinlige uriktigheter» av jussprofessoren som hjalp Norges idrettsforbund å få dømt Johan Mühlegg og fratatt hans to gullmedaljer i OL. Sakkyndige Geir Woxholth fastslo at Sæthers kritikere har rett, tross manglende jusskompetanse, at Sæther ikke forstår dopingreglene og Johaug-dommen, og besvarer kritikk med avledningsmanøvre. Dette besvarte Sæther med en enda større avledningsmanøver, som fortjener å gjengis i sin helhet:
«Jeg har heldigvis morsommere ting å gjøre enn å gjenta den ganske endeløse rekken av kommentarer jeg har skrevet for å forklare hvorfor det er nødvendig både med snørr og barter for å legge fram Johaug-saken korrekt. Etter å ha sett ditt første innlegg, har jeg rukket både å glede meg over Johaugs comeback, skrevet kommentar om hvorfor det er så moro at hun får svensk konkurranse, se Kåffas [les: KFUMs] mirakel mot Åsane som endte med opprykk til 1. divisjon, ledet futsallaget til tap nede i Halden og nå i kveld feiret opprykket på Sletta. Det er omtrent et slikt idrettsliv de fleste som er med på sporten kan glede seg over. Om du vil bidra til å skyggelegge slikt liv med det du mener er en korrekt juridisk term, må du faktisk lese kommentaren fra han du kaller "en sveitser". Han er sannsynligvis enda skarpere enn deg i faget; eller i det minste mer sentral på tross av din erfaring. Gjør det, og så kan vi diskutere videre via e-mail (eos@dagbladet.no). Facebook-arenaen til Rollsnes [sic] er ikke noe værende sted for dem som bruker idrett til å få bedre liv.»
Du skal ikke «skyggelegge slikt liv». For det er så fylt av idrettsglede og imponerende aktivitet. Husk det, om du en gang skulle bli uenig med Sæther.
Er man forundret over argumentasjonsformen? Nei. Dagbladets mangeårige, høyprofilerte sportsorakel er ikke en vanlig debattant eller kommentator. Han er nærmest en egen sjanger.
Der andre kommentatorer tilbyr analyser og meninger, tilbyr Sæther sterkt retoriske, tendensiøse og forutinntatte partsinnlegg forkledd som faktabeskrivelser. Det er en gjennomgående agendadrevet journalistikk som hevder å representere allmenninteressen. Som tidligere toppidrettssjef Børge Stensbøl har påpekt i fagbladet Journalisten: Sæther er ikke idrettens vaktbikkje. Han er vokteren av riktig etikk og god moral. Eller, om du vil: Dommeren som går opp på fjellet for å dømme de levende og døde. Noe som ser ut til å falle ham naturlig, med sin kristelige bakgrunn. (Sæther har i mange år vært trener og ildsjel i Oslo-klubben KFUM.)
Når Sæther snakker om «tribunaler» bør vi derfor lytte. Her har han sin spisskompetanse.
Verre er det med logikken og empirien i hans moralprekener. Åtte av de russiske langrennsløperne som Sæther «heiet fram» før Sotsji-OL ble senere tatt for juks. Det er heller ingen sammenheng mellom de etiske krav Sæther stiller til andre, og hva han tillater seg selv. Rolleblandingene er velkjente, og påklagd av kolleger. Og etterrettelighet og redelighet betyr ingenting når han utlegger argumentene til de som taler han imot:
«Hva er gleden med å sette dopingmerket i panna på Therese Johaug?», spør han meg. Som om jeghar funnet opp dopinganklagen. Av ren ondskap. Han fortsetter:
«Det merket gjør at Johaug som skal konkurrere i flere år framover, får en ny bekreftelse på at hun uansett ikke kommer til å slippe unna sine hjemlige kritikere. Mens det finske publikumet sist helg forlot sin egen dopfortid og klappet den norske skiløperen varmt fram, minnet Rolness om at «hun har sonet sin straff, og kan gå på jobb». Og at hun for øvrig fortsatt er å regne som dopet. Betegnelsen «dopet» henter Rolness inn fra den såkalte WADA-koden som regulerer alt det idrettsjuridiske i dopingsaker.»
Men jeg har aldri brukt begrepet «dopet» om Johaug. Og jeg uttrykte både glede og takk for at «dronningen» var tilbake i langrennssirkuset. Det jeg reagerte på, var at en sentral sportskommentator ikke bare bagatelliserer, men rett og slett benekter at hun ble tatt i doping, etter idrettens egne regler. Sæther klarer ikke å skjønne at man kan minne om hva Johaug er dømt for, uten at man ønsker henne vondt eller mistenker henne for all framtid. Dette er hans ene store misforståelse.
Den andre er enda merkeligere. I Sæthers sort/hvitt-verden har vi bevisst svindel. Og så har vi ubevisst regelbrudd. Ingen moralske gråsoner imellom. Og bare det første skal anses som doping. Sæther greier derfor ikke å skille mellom hva som er gjeldende rett og hva han selv – og andre Johaug-fans – mener er rett. Han skriver: «I idrett er brudd på WADA-koden i seg selv å regne som doping. Det er dette formaljuridiske jeg visstnok ikke forstår.»
Ja visst, det er det Sæther ikke forstår når han tar dommen fra CAS til inntekt for sin egen dopingdefinisjon. Dommen sier at Johaug ikke dopet seg bevisst. Men hun fikk i seg et ulovlig stoff, fordi hun unnlot sjekke noe veldig enkelt som man forventer av erfaren toppidrettsutøver. Da er det doping, ifølge regelsettet som gjelder alle idrettsutøvere, til og med norske.
Det er også misforstått å stadig henvise til et notat av en sveitsisk advokat man tror er professor. Antonio Rigozzi kommenterer hva som er rettferdig og hva som gagner antidopingarbeidet. Han vurderer ikke om Johaug er dømt for doping eller ikke. Han konstaterer derimot at straffen er helt i tråd med gjeldende regelverk. Han og andre kan selvsagt mene at reglene burde vært annerledes. Men «bør» blir ikke til «er», selv ikke med Sæthers forsøk på ordmagi.
Høres dette ut som flisespikkeri? Nei, det er Sæthers alternativ som bryter med sunn fornuft. La oss ta en sammenligning. Tenk deg at en kjendis blir tatt i fartskontroll. Hun sier til politiet at hun ikke var klar over at hun kjørte for fort, fordi hun ikke så på speedometeret. Hun får likevel bot eller straff. Skulle bare mangle. Men hun synes det er urettferdig, og gråter. Hun er jo ingen råkjører! En av hennes sympatisører som jobber i avis benekter at hun har begått noen fartsovertredelse, fordi hun ikke mente å gjøre det. To år senere skriver han at saken er «ferdig snakka»: Hun er ikketatt for å ha kjørt for fort.
Det er dette Sæther hevder om Johaug. Og om mulig enda rarere: Han skriver at diskusjonen står om «Johaugs status som eventuelt dopingdømt.»Smak på den. «Eventuelt dopingdømt». En ny juridisk kategori er innført i det norske språk. Kanskjeer Johaug dømt for det hun fikk straff for.
Her, i surrealismen, ender Esten O. Sæthers kamp for å gjenreise Johaugs og langrennssportens ære, slik vi kjenner den gjennom en serie av Dagbladet-kommentarer de siste to årene. Selv før dommen i CAS vedtok Sæther – på vegne av flere – at Johaug var ren og uskyldig: «Uansett dom: – Therese vil bli stående som frifunnet av oss.»
Og nåde dem som mener noe annet. Sæther har refset kultur- og idrettsministeren for å «slå politisk mynt på Thereses ulykke» i stedet for å «ta vare på skisporten». Han har refset Aftenposten for «frakoble hjernecellene» i den grad at de våger å sammenligne Johaugs sjanser for vellykket comeback med andre dopingutestengte utlendinger. Han har refset det norske folk for å «unødvendig mistenke» norske skiløpere som aldri driver med bevisst juks, selv om to av våre største langrennsstjerner nylig er dopingdømt.
«Så galt går det når noen fortsatt kaller Johaugs leppesalve for doping», lyder tittelen på typisk Sæther-kommentar. For det hun er dømt for, er bare «noen minutters tankeløs bruk av en leppesalve», en «ubevisst feil der og da», et «ubevisst regelbrudd», en «ubetenksomhet».
Vi har lang tradisjon for å fnyse og le når utenlandske utøvere og idrettsledere kommer med lignende bagatelliseringer og bortforklaringer. Hormonbehandlet kjøtt på brasilianske restaurant, liksom! Og en av dem som har vist minst nåde overfor urene utøvere har vært Esten O. Sæther. Han holdt en prinsippfast og kompromissløst linje i dopingsspørsmål, og var knallhard også mot norske som testet positivt. Og her den virkelige gåten ved Sæthers utallige doping-skriverier:
Hvorfor er plutselig all logikk og etikk fullstendig på hodet i forhold til hva han har skrevet om dopingssaken til kappgjengeren Erik Tysse? For også her drev han med iherdig kampanjejournalistikk, i motsatt hensikt: Å klistre utøveren til doping, selv om Tysse hevdet seg utsatt for et justismord og 94 fagfolk (deriblant 45 professorer og én nobelprisvinner) støttet han.
Sæther var helt døvhør for forklaringene til Tysse og hans støttespillere. Ikke bare mente han at Tysse fortjente to års utestengelse. Han mente også at synderen ikke skulle få komme tilbake på landslaget etter sonet straff. Tysses deltakelse under Rio-OL i 2016 var en skandale for antidopingarbeidet:
«Jeg mener det er helt håpløst at Norge, som en selverklært antidopingnasjon, skal ønske å vinne medaljer med utøvere som er dopingdømte.»
Og i dette tilfelle var det ikke snakk om å skille mellom moral og juss, mellom et uheldig regelbrudd og bevisst juks:
«Det avgjørende er at han er dømt i idrettens høyeste domstol (CAS) for bloddoping. Det er den dommen vi må forholde oss til. Ikke om vi tror Tysse er skyldig eller ikke.»
Sæther framholdt også at «Tysse-saken er en test på norske holdninger til juks i vår egen idrett». Det samme mener han om Johaug-saken. Men da er testen helt motsatt: Skjønner nordmenn at vi ikkemå fordømme regelbruddet som juks, ikke må mistro utøveren, ikke må bruke «D-ordet»?
To idretter, to moraler. Misforholdet er himmelstormende, men har trolig en enkel forklaring. Sæther liker ikke sporten Tysse bedriver: «Kappgang er en perifer idrettsgren i det norske sportslandskapet med en rar, tilgjort tilnærming til det å bevege seg fort som i seg selv gir øvelsen små sjanser til å begeistre et stort publikum.»
Klar og ærlig tale. Langrenn, derimot, er selve nasjonalsporten. Den er det alle nordmenns plikt å forsvare og støtte, ifølge Sæther. I den forventede støttegruppen inkluderer han – fantastisk nok – også journalister.
«Vi som står rundt Therese Johaug» er ikke tittelen på en fanside på Facebook. Det er faktisk slik Sæther omtaler seg og sine likesinnede i tilsvaret til meg. Samtidig som han bedyrer sin profesjonalitet:«Jeg gjør bare jobben min som uavhengig kommentator.»
Det er fristende å hevde at den uavhengige Esten O. Sæther ikke kunne gjort jobben bedre omhan faktisk var lønnet av Norges Skiforbund. Men det ville være feil. Sæthers ordrike og kreative forsvarstaler til dopingdømte skiløpere går så langt ut absurditeten at det svekker deres sak. Og ikke bare det. Å spre forvirring og uklarhet rundt hva som er idrettens egne definisjoner, regler og praksis på området, er neppe noe som styrker verken antidopingarbeidet eller det norske idrettsfellesskapet.
For ikke å snakke om at det gir norsk sportsjournalistikk enda dårligere rykte enn den fortjener.
