Esten O. Sæther svarer Rolness: Hva er gleden ved å sette doping­merket i pannen på Therese Johaug?

• ESTEN O. SÆTHER, kommentator i Dagbladet. Svarer på kritikken fra Kjetil Rolness.

Når den ellers oppfinnsomme Kjetil Rolness uten annet vederlag enn privat skadefryd velger å bruke lørdagskvelden og sitt eget Facebook-tribunal til å plante dopingmerket i panna på Therese Johaug, er det alvor.

Det merket gjør at Johaug som skal konkurrere i flere år framover, får en ny bekreftelse på at hun uansett ikke kommer til å slippe unna sine hjemlige kritikere.

Mens det finske publikumet sist helg forlot sin egen dopfortid og klappet den norske skiløperen varmt fram, minnet Rolness om at «hun har sonet sin straff, og kan gå på jobb». Og at hun for øvrig fortsatt er å regne som dopet.

Betegnelsen «dopet» henter Rolness inn fra den såkalte WADA-koden som regulerer alt det idrettsjuridiske i dopingsaker. I idrett er brudd på WADA-koden i seg selv å regne som doping. Det er dette formaljuridiske jeg visstnok ikke forstår.

Hvor elendig mitt en gang så vellykkete grunnfag i offentlig rett nå står seg, blir på Rolness sin Facebook-side bekreftet av en flink og rutinert jussprofessor som på dette fagfeltet i sin tid sørget for å hente hjem de OL-medaljene som utenlandske svindlere hadde tatt fra norske langrennsløpere.

En klar juridisk seier til Rolness og hans eget Facebook-tribunal i saken mot den tiltalte Dagblad-kommentatoren; altså. I hvert fall halvveis ut i denne litt triste lørdagsunderholdningen fra Penthouset på Oslo vest.

Og stort lenger vil ikke Rolness at vi skal gå.

Det er dumt. For dersom det sentrale i vurderingen av Johaugs status som eventuelt dopingdømt blir mitt juridiske nivå eller min uavhengighet som Dagblad-kommentator, har jeg ikke nådd fram med det eneste viktige i denne saken.

At vi som står rundt Therese Johaug evner å skille mellom den egne tabben hun helt rettmessig ble utestengt for og det som er bevisst doping. Det er en etisk avgrunn mellom disse to idrettsjuridiske bruddene, og den avgrunnen har jeg som kommentator fra første dag etter avsløringen vært opptatt av å vise. Therese Johaug har ingen skamskyld.

Det har visstnok jeg. Jeg har ifølge Rolness de siste årene både blitt pressetalsmann for Norges Skiforbund og mistenkeliggjort uavhengige, kritiske pressefolk.

La gå at mine sjanser av høyst personlige årsaker i utgangspunktet var små i hans tribunal, men det har vært et par saker i denne perioden som for en mer uavhengig domstol tilsier litt mer forståelse.

Jo da; sist vinter forsvarte jeg uten anger uttaket av et par yngre norske yngre OL-helter i stedet for å slutte meg til hylekoret som heiet fram Petter Northug, men ellers har jeg i denne tida vært alene i pressen om å vise skiledernes pinlige nei til kvinnekvotering i styret til det internasjonale Skiforbundet, den første til å kritisere skipresidentens hast med å komme inn i det samme styret og igjen alene om konsekvent å kjempe mot skiledelsen ukloke nøling med å forby fluorsmurning.

Det er mulig at slike fakta ikke teller siden Rolness neppe er interessert i selve saken.

Det er vel derfor han forteller lesere at jeg de siste årene «er blitt mer opptatt av å beskytte norsk idrett mot enhver dopinganklage», i stedet for å minne om at Dagbladet bare for et par måneder siden i virkeligheten var den eneste avisa som på kommentatorplass dag etter dag skrev om Anders Besseberg og hans dopingplagede IBU.

Da var det jeg som kritiserte norske løpere for ynkelige holdninger i dopingkampen, og mente at norske medier ikke måtte bruke senderettighetene sine på et verdenscupsirkus som ikke hadde tatt oppgjør med svindelen.

Den nå plutselige så dopinginteresserte samfunnsdebattanten Rolness mente i likhet med det meste av norsk presse ingen tingfør det norske globale skiskytterimperiet rett etter sprakk med østerrikernes politirazzia.

Var det noen som snakket om at det er jeg som driver med fake news? Hva da med Rolness selv som egentlig aldri har satt seg inn i denne debatten.

For det er ikke jeg som mistenkeliggjør andre sportsjournalister fordi de undersøker idretten kritisk. Der gjør de jobben sin, men også det journalistiske arbeidet må gjøres tvers igjennom.

Det innebærer å fortelle sannheten når mistanken og den kritiske vinklingen ikke stemmer med virkeligheten. Som for eksempel i den viktige astmadebatten som har preget norsk sportsdekning de siste årene.

Der feilet flere av mediene.

Det ble for lett å henge seg på, og for vanskelig å gå i dybden. For jeg blir ikke automatisk pressetalsmann for Skiforbundet ved å påpeke at Justyna Kowalzyck slett ikke hadde rett i sin hatske kritikk mot astmamedisineringen til Marit Bjørgen.

Jeg gjør bare jobben min som uavhengig kommentator.

Det er også tilfellet når jeg nå forteller at den samme Bjørgen var den som tolket Therese Johaugs brudd på dopingreglene korrekt ved å si at «Johaug ikke var dopet».

I denne saken trumfer den etiske betegnelsen den strengt juridiske termen rett og slett fordi dette dreier seg om selve kampen mot doping. Den forståelsen vinner fram også juridisk. På det respekterte fagnettstedet World Anti Doping Code Commentary publiserte nylig den sveitsiske jussprofessoren Antonio Rigozzi en kritisk gjennomgang av CAS-dommen mot Johaug.

Sist lørdagskveld sendte jeg referansen med Rigozzis grundige drøfting til Rolness idet han plutselig åpnet dette tribunalet mot meg, men han syntes ikke slike faglige innvendinger var noe til argument.

For Rolness var dette bare komiske bortforklaringer før tribunalet avgjorde dommen mot Dagbladets kommentator.

Det får så være. For alle andre enn Rolness er Antonio Rigozzis vurderinger av den juridiske substansen i Johaug-dommen mildt sagt hakket viktigere enn Facebook- dommen over mine påstått manglende juskunnskaper. Denne sveitseren var i sin tid medforfatter av standardverket om nettopp tolkningen av WADA-koden, og regnes internasjonalt blant fagets aller tyngste.

Rigozzi er sterkt kritisk til opphaussingen av Johaug som dopingdømt. Han kaller hennes sak en «collateral damage»; altså en utilsiktet negativ følge av WADA-koden. Hennes forseelse hører egentlig ikke hjemme i denne rettssalen, selv om idretten er tvunget til å regne Johaugs manglende konsentrasjon rundt medisinforpakningen som et dopingbrudd.

Og altså tvunget til å utestenge henne.

Men mest er Rigozzi redd for at Johaug-saken tar oppmerksomheten og ressursene bort fra den egentlige dopingkampen.

Den mot svindlerne; eller for den saks skyld; den mot en hevngjerrig samfunnsdebattant som ikke har noe triveligere å bruke lørdagskvelden på enn å sette klistremerket «dopet» på Therese Johaug.