Over 45.000 tegn, 18 sider i lørdagens Magasinet og eget rigg digitalt, fortalte Dagbladet i helga historien om «Kodenavn Igor».
Eller Tomasz, som han egentlig heter. Mannen som i 1984 kom fra Polen til Norge som spion, under dekke av å være lege og gynekolog.
Noe han fortsatt er, og fortsatt jobber som.
Den kalde krigen var nemlig over i 1991.
Men historiene om spionene som var her mens «krigen» pågikk, har knapt noen gang blitt fortalt.
Fant fram i de polske arkivene
Bak reportasjen står en rutinert og prisbelønt firerbande i Dagbladet: Gunnar Thorenfeldt, Anders Fjellberg, fotograf Tomm W. Christiansen og Magasinets avdelingsleder Espen Sandli. Sistnevnte har vært fritatt for sine daglige plikter en tid, for å jobbe fulltid som journalist på saken. Mens Fjellberg har vært reportasjeleder for prosjektet.
I flere måneder har Dagbladet jobbet med saken, som startet med avisens stadige nysgjerrighet på historier i gamle arkiver.
Espen Sandli er leder for Magasinet. Her sammen med magasinredaktør Karine Østtveit.Jørn Moen, Dagbladet
- Gunnar Thorenfeldt har i mange år jobbet med å få åpnet arkivene over den nære, norske historien. I mange tilfeller viser det seg å være vanskelig. Så da prøvde vi de polske arkivene. Og der fant vi mange historier, forteller Sandli.
Norsk etterretning har uttalt at de ikke hadde informasjon om polske agenter i Norge under den kalde krigen.
Men i «Igors» hjemland fant Dagbladets journalister hele historien - med tidligere hemmelige dokumenter om både forhistorie, instrukser og meldinger agenten sendte hjem.
Og for den som har sett «The Americans», er det nettopp en slik historie vi snakker om her.
Bortsett fra at det er litt færre drap og litt mindre drama.
Faksimile
Valgte å fortelle sin historie
Men det er like fullt en spennende historie, og ikke minst en personlig fortelling om spionen som i over 30 år har hatt mareritt om å bli avslørt.
Da Dagbladet først nærmet seg Tomasz, som i dag lever i fred og fordragelighet som en 63 år gammel lege og familiefar i Oslo, nektet han først for alt.
Så valgte han senere å åpne seg, for å fortelle sin versjon av historien. Og den skiller seg på flere punkter fra den Dagbladet fant i de polske krigsarkivene:
- Det er to versjoner av historien som fortelles, den Igor selv mener er den riktige, og den som tilhører hans oppdragsgivere i den militære etterretningstjenesten, sier Espen Sandli.
Skillet går blant annet på hvor ivrig «Igor» var, og på hva han faktisk sendte tilbek av informasjon.
- Dere har valgt å identifisere Thomasz med fornavn og bilde. Hvor vanskelig var den beslutningen?
- Identifisering er alltid et diskusjonstema. Men når vi snakker om noe som skjedde for så mange år siden, og en person som beskyldes for spionasje mot landet han bor i, så ville det vært rart å anonymisere. Det hjelper også at han til slutt valgte å bidra til historien, ved å fortelle sin versjon, sier Sandli.
- Kan lære av vår egen historie
Historien er i seg selv både interessant og spennende. Den leses lang raskere enn de 45.000 tegnene skulle tilsi. Men er det også en viktig fortelling å formidle?
Ja, mener avdelingsleder Sandli:
- Det er viktig å begynne å snakke om hva som foregikk under den kalde krigen. Også fordi vi kan lære av vår egen historie, og de feilene som ble begått. Særlig i en tid hvo vi står oppe i en form for ny «kald krig» mellom Russland, hvor det sies å være minst like mye spionasje som tidligere, sier han.
Journalist Gunnar Thorenfeldt sier det slik:
- Polsk militær etterretning var på et helt annet nivå i Norge enn norske spionjegere var klar over, og de samarbeidet tett med russerne, forteller han.
Men å grave opp denne type sak er ikke bare enkelt:
-Dessverre er norsk deltakelse i den kalde krigen preget av hemmelighold. Vi mener det er på tide at norske myndigheter åpner opp arkivene, sier Thorenfeldt.
Varsler flere historier
Thorenfeldt og kollegene har jobbet med «Kodenavn Igor» siden oktober i fjor. I november oppsøkte de Tomasz for første gang.
Lørdag ble historien publisert. Først bak mur. Mandag til onsdag er den nå tilgjengelig åpent på Dagbladet.no. Så legges den bak mur igjen.
- Vi eksperimenterer med forskjellige valg for denne typen saker, sier Espen Sandli.
Etter publisering har redaksjonen mottat mange tilbakemeldinger, henvendelser - og noen tips.
Bunken er heller ikke tømt: Arkivene som journalistene har besøkt, kan by på flere historier i tida som kommer.
- Vi har flere reportasjer på vei om samme tema, lover Sandli.
