- HEGE IREN FRANTZEN og DAG IDAR TRYGGESTAD, leder og nestleder i Norsk Journalistlag.
Frilansere jobber på oppdrag og lever av sin arbeidsinnsats. Akkurat som enhver arbeidstaker.
Men frilansere er ikke arbeidstakere, og har ikke de samme rettighetene som alle andre som selger sin arbeidskraft.
Frilansere som gruppe har heller ikke rett til å forhandle kollektivt om lønn og arbeidsvilkår, men må forhandle én og én med oppdragsgiverne, som i dag oftest er store mediekonsern.
Gjennom et par tiår har mediebedriftene – trykte medier, nettmedier, radio og TV-bedrifter – stadig oftere krevd at frilansere opererer som selvstendig næringsdrivende.
Da slipper bedriftene å betale sosiale utgifter, forsikringer, feriepenger, sykelønn og pensjonsinnskudd, og samtidig sparer de kostnadene ved å ha en ansatt med kontorplass, verktøy, opplæring og lønn på bevegelige helligdager.
Frilanseren har heller ikke en lønn som tar høyde for møter, overtid eller dødtid. Derfor må de selvsagt ha en vesentlig høyere timesats enn en vanlig lønnsmottaker.
Dette kan det virke som om flere medieledere sliter med å forstå.
I norske mediebedrifter jobber frilansfotografer og – journalister på samme måte som ansatte kolleger, med samme utdannelse og samme oppgaver, men de tjener altså langt mindre.
Ikke bare det, i lang tid har honorarene stått stille, ja – i noen tilfeller også gått ned.
Det er bare én forklaring på at dette har kunnet skje: når en frilanser skal forhandle om honorar og betingelser, kan oppdragsgiverne diktere vilkårene ensidig.
De har all makt på sin side, og selv om enkelte oppdragsgivere har anstendighet til å betale sine frilansere nok til at de overlever, er frilansere i praksis satt tilbake til forholdene før 1907 – året da Norge begynte å bygge et sivilisert og regulert arbeidsliv gjennom tariffavtaler.
Mot denne makten har frilansere bare ett lovlig virkemiddel: de kan nekte å utføre oppdrag som ikke er anstendig betalt.
Siden starten av mai har flere frilansfotografer som jobber for de største mediehusene latt være å påta seg oppdrag, fordi de ønsker å få betalt på samme vilkår som ansatte fotografer og et honorar som tar høyde for de merkostnader en frilanser har.
Til nå har det resultert i at noen mediehus har oppjustert sine satser betydelig. Vi håper at en konstruktiv dialog fortsetter og at andre medieleder tar ansvar og ikke bidrar til en situasjon blant fotografer og journalister som minner om sosial dumping.
For å bøte på den ubalansen i makt som har oppstått mellom en enkeltstående frilanser og stadig større grupperinger på oppdragsgiversiden, har Norsk Journalistlag møtt situasjonen dels ved å gi våre medlemmer gratis kurs i å drive som frilanser, forhandle og beregne sine priser.
Norsk Journalistlag har inngått en rammeavtale med Mediebedriftenes Landsforbund (MBL) som regulerer og tydeliggjør samarbeidet mellom oppdragsgiver og frilanser.
Avtalen regulerer ikke honorar, men sier blant annet at når frilansere og oppdragsgivere skal forhandle, er det ikke bare markedslønn som skal gjelde, men blant annet lønnsnivået i bransjen og vurderinger som kvalitet og aktualitet.
Norsk Journalistlag har utarbeidet en anbefalt timepriskalkulator, NJ Timepris, som beregner hva timeprisen må være for at en frilanser skal sitte igjen med samme lønn som en ansatt journalist som gjør samme jobb – etter at frilanserens driftskostnader er betalt.
Denne timepriskalkulatoren lar frilanserne beregne sin timepris basert på lønnsnivået i mediebedriftene og frilansernes egne driftskostnader, akkurat som en hver annen bedrift.
I april lanserte Norsk Journalistlag sine veiledende frilanssatser, som baserer seg på NJ Timepris. NJs frilanssatser gir eksempler på oppdrag og en veiledende pris for konkrete jobber av ulik varighet.
Hvis en mediebedrift betaler etter disse satsene, innebærer det at frilansere tjener i snitt det samme som en ansatt journalist eller fotograf med samme jobb og samme erfaring.
Det er disse satsene frilansfotografene som har valgt å si nei til oppdrag, legger til grunn for sine honorarkrav.
Disse kravene er rettferdige fordi de innebærer lik lønn for likt arbeid.
I Norge diskuteres det stadig oftere hvordan ikke-ansatte arbeidstakere kan bli en del av det regulerte arbeidslivet.
Over hele Europa kjemper arbeidstakerorganisasjoner en politisk kamp for å endre arbeidslivets lover slik at vi ikke får en stadig større gruppe arbeidstakere som står uten forhandlingsmakt og de rettighetene ansatte arbeidstakere har opparbeidet seg gjennom mange tiår.
Et skitt på veien kan være om lokalt tillitsvalgte gis anledning til å bistå frilansere i forhandlinger med oppdragsgiver.
De frilanserne som nå har takket nei til å jobbe for urimelige honorarer, og alle deres kolleger, har ikke tid til å vente på usikre lovendringer. De utfører et yrke nå, men med lav lønn og uten sikkerhet for oppdrag.
Norsk Journalistlag krever at mediebransjen rydder opp i underbetalingen av frilansere.
Det kan de gjøre ved å bruke våre frilanssatser og NJ Timepris som grunnlag for forhandlinger.
