Oops, DN did it again? Ikke bare var coveret plagiat: «Halve saken» minner om reportasje i Cosmpolitan

Fredagens utgave av D2 har gjennom helga fått kritikk i sosiale medier for å være «veldig lik» en forside fra det britiske magasinet Granta for seks år siden.

Mens redaksjonssjef Helle Vaagland skrev på Facebook at de ikke kjente til Granta-coveret, og kalte det «en arbeidsulykke», har avisa samtidig kommentert at Granta nettopp var inspirasjonen.

Som Journalisten skriver mandag, beskriver art director Jørgen Brynildsvoll dette på Coverjunkie.com.

Men det er ikke det eneste som skurrer med fredagens D2-cover. Selve reportasjen den viser til, virker også å være sterkt inspirert av en sak fra 2015 i Cosmopolitan.

• LES OGSÅ nytt tilsvar fra Dagens Næringsliv: – Å anklage D2 for plagiat når vi intervjuer dem som kan mest om disse pillene, er tøv

En rekke likheter

Høres dette kjent ut? Det er bare et knapt år siden fjorårets plagiatskandale i DN, som endte med en avsløring av 40 tilfeller av juks og oppdiktet journalistikk fra Daniel Butenschøn.

Den gang var det The New Yorker som ble kjent i den første saken

Også denne gang er det en reportasje fra et amerikans magasin som bærer store likhetstrekk med reportasjen fra D2s journalister Kristiane Larssen og Hanna Stoltenberg.

Den som først leser D2s reportasje på DN.no, og så leser Cosmopolitans reportasje fra februar 2015, vil kjenne igjen både enkeltpassasjer, scener, referanser og andre momenter.

Ja, til alt overmål starter reportasjene med helt samme scene. Slik starter D2s sak:

Noe skjedde med Amanda Blackie Parrish (53) fire år inn i forholdet med kjæresten.

Og slik er andre avsnitt hos Cosmopolitan:

Then one day a few years into the relationship, Parrish's sexual desire just stopped. "It was like a light switch going off," she said. 

De følgende avsnittene handler om det samme, med tildels litt andre ord. Slik beskriver DN situasjonen:

Noen ganger var hun for trøtt, sa hun. Andre ganger lukket hun bare øynene og pustet tungt, som om hun sov. Det var lettere å late som enn å avvise, sier Parrish. Hun var blitt en løgner mellom lakenene.

Mens Cosmopolitan omtaler situasjonen slik:

They would still go to dinner, but Parrish would try to prolong it so they would just go to bed when they got home. Sometimes, she'd try to make herself fall asleep, or fake sleep, so she wouldn't have to come up with an excuse for avoiding sex. 

I begge reportasjene er også forsker og psykolog Leonore Tiefer intervjuet, med omtrent like meninger og lignende sitater om temaet. Reportasjene deler også lignende beskrivelser av hva pillens funksjon er.

Som dette i D2:

Jakten på «Viagra for kvinner» er forskningen misvisende blitt kalt, for mens den blå pillen hjelper menn med evnen til å ha samleie, skal den rosa trigge lysten til å ha det.

Og disse i Cosmpolitan:

While flibanserin is billed as "Viagra for women," it affects the brain, not the body, claiming to increase some women's desire for sex but not treating a physical problem like lack of lubrication or difficulty orgasming.

(...)

(...) flibanserin works on the brain's neurotransmitters, increasing dopamine and norepinephrine, which are related to sexual desire, and decreasing serotonin, too much of which can quash desire.

That makes it unlike Viagra, which increases blood flow to the genitals but doesn't create a mental urge to have sex. 

- Jeg tror ikke de har lest Cosmopolitans sak

Helle Vaagland, som er redaksjonssjef for fredagsmagasinet D2, sier til Medier24 mandag kveld at de har hatt en grundig gjennomgåelse om fredagens utgave i dag.

Men da primært for coveret, som de nå mener er for likt. Vaagland erkjenner også at hennes første svar til Journalisten mandag ikke var helt dekkende for hvordan coveret ble til.

- Vi skulle ikke laget det coveret. Det var for likt, sier hun. 

- Hadde det betydd noe med en henvisning til Granta?

- Nei, det ble for likt, svarer Vaagland.

Når det gjelder selve reportasjen, mener Vaagland det ikke er noe «galt» med den, opprinnelsen eller kildehenvisningene i saken.

Hun peker på at den har en rekke kilder, som alle er intervjuet, og i tillegg en rekke kilder som ikke er en del av Cosmpolitans sak.

D2s sak har da også med en rekke skriftlige kildehenvisninger: Til to bøker, et medisinsk tidsskrift, forskningsnettstedet Live Science (men ikke som lenke i den digitale utgaven), avisa The Age og New York Times. Reportasjen henviser også til (men ikke lenker) til Amanda Blackie Parrish sin egen blogg.

Men altså ikke til den saken og mediet som tilsynelatende har mest til felles med D2s sak; reportasjen i Cosmopolitan fra februar 2015.

- Det er naturlig å spørre: D2s journalister har vel lest reportasjen i Cosmpolitan?

- Nei, jeg tror ikke de har lest den saken i dette arbeidet. Men som de forteller, og som artikkelen viser, har det vært mye diskusjon om denne saken og den har vært skrevet mye om i amerikanske medier, sier Vaagland.

- Artiklene er tydelig forskjellige

Verdt å merke seg er forøvrig at når undertegnede søker på Google etter Amanda Blackie Parrish, så kommer Cosmopolitans sak som treff nummer 4.

- Når innledningen, to av kildene og flere episoder ligner - er det altså helt tilfeldig?

- Cosmpolitans sak har i hvert fall ikke vært en del av arbeidet, og det at saken har vært omtalt andre steder, kan ikke være i veien for at vi lager en slik sak. Som har en rekke intervjuer, kilder og arbeid bak seg.

- Ja, det er ingen som bestrider at dere har gjort disse intervjuene. Spørsmålet er om Cosmpolitan også har vært til inspirasjon, og hvorfor det i så fall ikke er henvist til i deres reportasje. Forstår du at vi som leser tenker slik?

- Jeg kan forstå hvordan du tenker, men når jeg leser disse to artiklene, så synes jeg også at de er helt tydelig forskjellige, sier Vaagland.

- Det som for øvrig skjedde her var at vi egentlig ikke ønsket en amerikansk case, men jobbet lenge med en norsk case, og hadde kontakt med både pasient og lege. Så falt casen da det ble klart at medisinen ville koste 90.000 kroner i måneden.

- Da bestemte de seg for å bruke en amerikansk case, selv om vi visste at hun hadde uttalt seg og skrevet flere kronikker i amerikanske medier - noe vi også opplyser om, sier Helle Vaagland.

Redaksjonssjef Vaagland kommenterer forøvrig et spørsmål om dette i kommentarfeltet på D2s sak på nett, slik:

Som du påpeker er to av kildene i den nevnte Cosmopoitan-artikkel også intervjuet i D2s artikkel.
Parrish er en av de fremste forkjemperne for Addyi, det er grunnentil at vi snakket med henne.
 Leonore Tiefer, forsker og psykolog, har vært en av de sterkeste kritikerne av Addyi, derfor intervjuet vi henne.
I tillegg har vi snakket med en lang rekke andre kilder, som ikke er med i Cosmopolitan-saken.
En del av disse kildene er også intervjuet i andre internasjonale medier, siden de er noen av få eksperter på området. Sånn vi ser det er det ikke til å unngå at kildene våre i en sak om diskusjonen rundt Addyi også har blitt brukt i andres saker om samme tema.

Les og bedøm likheten selv:

• D2s reportasje på DN.no
• Cosmopolitans reportasje fra februar 2015