- Magnus E. Marsdal, leder i Manifest Tankesmie
Det er positivt at Kristin Clemet bidrar til debatten som er reist overfor Kringkastingsrådet om hvorvidt det er riktig av NRK å bruke en politisk aktør som Civita-lederen i rollen som mer nøytral ekspert og observatør. Men det er nødvendig, som under den innklagede valgsendingen, med både noen rettelser og noen saklige imøtegåelser av Clemets syn, for at saken skal bli opplyst på en noen lunde balansert måte.
Alle som kjenner norsk offentlighet vil nikke gjenkjennende til at Kristin Clemet i sitt innlegg mener at hennes meninger er ukontroversielle uttrykk for sunn fornuft blant de «sindige», mens vi som ikke deler Clemets meninger har «et syn på verden og samfunnet som svært få andre har». Slik er Clemets retoriske strategi.
Jeg har full forståelse for ambisjonen om å gjøre Civitas verdensbilde til et omforent premiss for politisk debatt i Norge, men setter altså spørsmålstegn ved hvorvidt NRK bør hjelpe til i bestrebelsen. Det er dette denne saken dreier seg om.
Dessverre kommer Clemet i skade for å feilinformere Kringkastingsrådet når hun hevder at «Klassekampen avslørte at det var en hemmelig Rødt-kampanje bak mange av klagene til Kringkastingsrådet». Initiativet var ikke mer hemmelig enn at det ble sendt ut i Rødts offentlige nyhetsbrev som hvem som helst, også journalister, kan melde seg på. Selv ikke den mest forutinntatte aktør kan regne dette som noe «hemmelig» som må «avsløres».
Om de mange klagene hevder Clemet at «de færreste har ment at det jeg sa, var feil eller problematisk». Det er nok en optimistisk tolkning. For hvor plausibelt er det at mange seere skulle bli engasjert nok til å sende inn en klage ved å sitte foran sendingen og tenke «Jammen sier hun bare fornuftige ting i kveld, hun Clemet, men hun er nå engang aktør»?
Det er mer sannsynlig at engasjementet oppsto blant seere som reagerte på konkrete utsagn Clemet kom med under sendingen, eller, mer presist: på at disse fikk stå uimotsagt. At klagene ikke inneholder sitater fra sendingen beviser ikke, slik Clemet later til å tro, at avsenderen ikke fant noe problematisk i det hun sa. Det er som kjent tidkrevende å gå gjennom opptak av en mange timer lang sending for å finne tilbake til det man reagerte på.
Videre går Clemets støtte til NRKs valg av henne til rollen som noen lunde objektiv observatør ut på (a) at hun aldri sa noe kontroversielt under den innklagede sendingen og (b) at hvis hun gjorde det, er det uansett bare marginale figurer i utkanten av norsk offentlighet som ikke er enig i alt hun sa. Jeg vil komme nærmere inn på både (a) og (b) når vi nå går over til innholdet i sendingen.
Når det gjelder Clemets utbrudd om at «Nå må vi passe på at vi ikke sammenligner Sverigedemokratene og Fremskrittspartiet for mye, for det er to veldig forskjellige partier», la min opprinnelige anførsel vekt på at Clemet er «en politisk aktør med interesse av å påvirke hvordan seerne oppfatter Frp. Hun har lenge ivret for at Høyre og Venstre og KrF skal samarbeide med Sylvi Listhaug og co.» Til dette svarer hun at det finnes både forskjeller og likheter mellom Frp og SD, noe som åpenbart er sant, og henviser til hun det angivelig «sa om likhetene».
Hvis Clemet understreket likheter mellom Frp og SD under sendingen, beklager jeg at jeg ikke har fått med meg dette. Men hvis det var viktig for henne å være objektiv og ikke misjonere for sitt syn under denne sendingen, slik hun skriver, burde hun, med tanke på hennes egne sterke interesser i dette saksforholdet, kanskje ikke vært den som grep inn i samtalen med en advarsel om at det er feil å sammenligne «to veldig ulike partier»?
Når det gjelder hvordan Clemet uttalte seg om årsakene til SDs gjennombrudd, er det full enighet om at «innvandringsmotstand er SDs klare hovedsak», slik jeg også skrev i min kritikk av den innklagede sendingen. Clemet slår inn åpne dører når hun gjentar at dette er «den viktigste årsaken til Sverigedemokraternas fremvekst». Mitt poeng var at seerne, ved å lytte til Clemet, lett kan få inntrykk av at dette er den eneste Årsaken med stor Å og at spørsmålet er uomstridt.
Temaet er alt annet enn uomstridt. Tankesmien Agenda og Civita har hatt en heller høylytt konfrontasjon om dette i Aftenposten, hvor Agendas Marte Gerhardsen hevdet at «Kristin Clemet forsøker å tegne et bilde der høyrepopulismens vekst utelukkende skyldes innvandring og ikke har noe med andre politikkområder å gjøre».
Skulle Clemet lyktes med sitt forsett om å opptre objektivt og ikke misjonere for sitt syn under den innklagede NRK-sendingen, burde hun, særlig med tanke på at hun er en aktør i denne kontroversen, vært påpasselig med å legge til noe i retning av: «Selvsagt handler ikke dette bare om innvandring, og noen forklaringer legger vekt på økende ulikhet og økonomisk utrygghet, og så videre». Det gjorde hun altså ikke. Da er det ikke så underlig hvis mange seere opplever henne som en aktør, feilplassert av NRK i rollen som observatør.
Når det gjelder omtalen av de sosialdemokratiske partiene, velger Clemet å avvise noe som ingen har påstått, nemlig at hun skal ha omtalt dem som «trygdepartier». Det er jeg som bruker ordet trygdeparti i mitt opprinnelige innlegg, for å tydeliggjøre hva diskusjonen handler om. Begrepet blir på ingen måte tillagt Clemet.
Det jeg derimot siterte fra sendingen var Clemets utlegning om at sosialdemokratiske partiers «selvforståelse er at de skal være et parti for de svakeste, de ressurssvake». Min anførsel var at dette er en kontroversiell, eller faktisk feil, beskrivelse av selvforståelsen til en politisk bevegelse som har oppfattet seg selv som partiet for brede lag av lønnsmottakere, en gruppe hvor de fleste er alt annet enn ressurssvake. Vedrørende dette som jeg faktisk siterte, gir ikke Clemet noe svar.
Det ovenstående bør være tilstrekkelig til å vise at Clemet lyktes under middels godt med å framstå som en noen lunde objektiv observatør som ikke misjonerer for sitt syn, under den innklagede sendingen.
Til slutt noen kommentarer om punkt (b): insinuasjonen om at de som ikke tilslutter seg synspunktene Clemet ga uttrykk for i denne sendingen må tilhøre marginale strømninger innen norsk politikk som NRK og Kringkastingsrådet ikke bør ta hensyn til.
Når det gjelder kontroversen om årsaksforklaring av høyrepopulismes gjennombrudd, vil jeg vise til at Tankesmien Agenda befinner seg i skjæringspunktet mellom Ap og KrF og er finansiert av milliardær Trond Mohn og LO-ledelsen. Kristin Clemet og Civita må sånn sett regnes for å være mer av en ytterliggående aktør enn Agenda, som befinner seg svært nær sentrum av norsk partipolitikk.
Når det gjelder partiet Rødt, som har gått aktivt ut i denne saken, tilhører det utvilsomt gruppen av mindre partier i Norge. Men det ligger for tiden på nivå med, tidvis høyere enn, både Venstre og KrF på meningsmålingene. Så partiet er i alle fall ikke fullt så marginalt som det lenge var.
Når det gjelder Manifest Tankesmie, er vi altså finansiert av nær 300 organisasjoner innen norsk fagbevegelse over hele landet, i offentlig og privat sektor. Dette inkluderer Fellesforbundet, Fagforbundet, NTL og ni andre fagforbund sentralt, helt opp til LO-kongressen, hvor flertallet av delegatene vedtok å mer enn doble beløpet LO-ledelsen innstilte på å gi i årlig støtte til Manifest Tankesmie. Vi har et styre som i stor grad består av Arbeiderparti-folk og samarbeider med alle de rødgrønne partiene.
Jeg tror ikke Clemet øker sin troverdighet i rollen som sentrumsnær forvalter av ukontroversiell konsensus ved å katalogisere denne brede alliansen under «et syn på verden og samfunnet som svært få andre har».
Nå er det selvsagt ikke slik at alle organisasjonene som finansierer Manifest Tankesmie er enige meg undertegnede i ett og alt. Men ei heller har noen av dem protestert på at vi fremmer kritikk av NRK i denne saken. Og disse aktørene – Manifest Tankesmies abonnerende klubber, forbund og hovedsammenslutninger – representerer en bredde og forankring innen det demokratiske grasrotnorge som det er vanskelig å forestille seg at Civita vil oppnå.
