Statssekretær Mathias Fischer (V) i Klima- og miljødepartementet og Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Jan Magnus Weiberg-Aurdal og Civita

Debatt

Mathias Fischers bakgrunn fra PR-bransjen er ikke i seg selv problematisk

«PR-bransjen er ikke illegitim. Men Fischer må forholde seg til habilitetsreglene som gjelder i forvaltningen», skriver Civita-rådgiver Eirik Løkke.

Publisert 31.01.2020 - 10:52

Denne artikkelen er over to år gammel.

EIRIK LØKKE, rådgiver i Civita og forfatter av Civita-notatet «Er forholdet mellom PR og politikk et demokratisk problem?» .

I et debattinnlegg (26.1.) hevder Eivind Trædal (MDG) at selv om Mathias Fischer skulle holde sin sti ren, vil hans bakgrunn fra PR-byrået TRY være problematisk i hans nye rolle som statssekretær i Klima- og miljødepartementet. Trædal understreker videre at han helst vil regulere forholdet mellom PR-bransjen og politikken etter prinsippet «gjennomkjøring forbudt». Han vil med andre ord nekte personer som arbeider (eller har arbeidet) i PR-bransjen, å søke politiske verv eller stillinger. Det er en udemokratisk holdning.

Trædal utdyper ikke i innlegget hvordan han har tenkt å håndheve et eventuelt regelverk som forbyr PR-rådgivere å bli utnevnt til statssekretærer eller statsråder. Og vice versa; forby tidligere medlemmer av regjeringsapparatet å søke jobb i PR-bransjen. Og hva med andre lignende næringer? Dersom man skulle innføre regler som forbyr PR-rådgivere å inneha verv eller stillinger i politikken, vil man da inkludere andre typer privat virksomhet som advokater og konsulenter, som også har hatt kunder og økonomiske bindinger?

PR-bransjen er ikke illegitim. Men Fischer må, i likhet med alle andre som blir utnevnt, forholde seg til habilitetsreglene som gjelder i forvaltningen.

Når det gjelder utgående medlemmer av regjeringsapparatet er det karanteneloven som er relevant. Lovens formål er blant annet å bidra til å sikre tilliten til det politiske systemet og innebærer at overgang til en rekke jobber, også i PR-bransjen, kan medføre karantene og/eller forbud mot å involvere seg på spesifikke saksområder eller saksfelt, altså saksforbud.

Karanteneloven og habilitetsbestemmelsene (forvaltningsloven) er en bedre måte å regulere forholdet mellom PR-bransjen og regjeringsapparatet på, enn den ordningen Trædal foreskriver. Karanteneloven og forvaltningsloven er utformet på en universell måte, slik gode lover i liberale demokratier skal utformes. Å innføre selektivt yrkesforbud for bransjer eller personer man ikke liker, slik Trædal synes å ønske, gjør det norske samfunnet mindre demokratisk. Det vil i så fall være en uheldig utvikling.