Christine Calvert er tekstdoktor og lærer med rød penn på Westerdals Oslo ACT.
Medieåret 2017
Når mediespråket går til #hælvette: Har journalister så mye hastverk at de gir blanke beng i sitt viktigste verktøy?
KRONIKK: - Det skal ikke så mye til for å bli mye bedre, skriver en irritert tekstdoktor Christine Calvert.
Christine Calvert
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Christine Calvert er tekstdoktor, «slitsom bedreviter» og lærer ved Westerdals Oslo ACT.
Medieåret 2017
Hvordan blir neste år? Hva kan vi lære av 2016?
Medier24 inviterer gjennom romjul og nyttår et utvalg stemmer innen medier og kommunikasjon til å dele spådommer, håp og frykt - for året vi la bak oss, og det som kommer - gjerne fra eget perspektiv og ståsted.
Jeg snakket for fem-seks ivrige journalister-in-spe, da døren ble slengt opp. Det var åpent hus for potensielle studenter.
Et gråhåret mannehode gaulte:
- Skal det være korrekt, eller skal journalisten holde fristen?
- Det må jeg tenke litt på, sa jeg.
En halvtime etter smalt døra opp igjen, og før han rakk å si noe, brølte jeg:
- Frist!
- Ja, det var riktig svar, sa han fornøyd og trakk seg tilbake.
Jeg visste ikke at han var pappaen til en av de håpefulle i rommet, og jeg visste heller ikke at han var en kjent avismann i mediebransjen.
Å snakke om kildekritikk skal jeg overlate til andre. Mitt anliggende er godt språk.
2016 har vært et grusomt år på mange måter, ikke minst i medieverdenen.
Oppsigelser, mistillit og misforståelser. Falske nyheter og skjult reklame. Språklig sett har året som har gått, heller ikke vært noe å rope hurra for.
Er det hastverk eller mangel på kunnskap når en journalist ikke kan stave sjakk («skjakk») eller innvandring («innvadring»)?
Superenkel tekstdoktorforskning viser at det er enkelte språklige feil som irriterer mer enn andre:
2016: Ikke så privilegert i Aftenposten.
At journalister ikke kan forskjell på og og å
Skrivefeil
Orddelingsfeil (som «boks-katter»)
Særskrivingsfeil (skryte liste)
Kommafeil
Dårlig språk går på omdømmet løs og skaper et filter som hindrer oss i å lese.
Det er fortsatt ord som er vanskelige å skrive, ikke minst favorittordet mitt, «privilegert».
Vi ser også en del kameleonreklame (altså native ads, sukk ...) som faktisk er bedre skrevet og har bedre språk enn de journalistiske artiklene.
Her virker det som om tekstene har gått gjennom en helt annen kvalitetssikringsprosess.
I tillegg til listen over kan vi observere mer og mer anglifisering i norske aviser.
Vi «sto ikke opp for noe» for en del år siden, bortsett fra når vi skulle stå opp om morgenen.
Vi ser endringer i både ord (det var «uforventet») og grammatikk («han lo ut høyt»).
Når «tjene» blir til «gjøre» (som i engelske «make») - anglifisering i praksis hos VG.
At språket er dårlig, bidrar til at mediene mister troverdighet.
Er det noe vi lesere trenger nå, så er det gode, kvalitetssikrede nyheter.
Det er de såkalt redigerte mediene som skal hjelpe oss til å forstå verdenen.
Min erfaring med språkundervisning tilsier at det ikke skal så mye til for å bli mye bedre til å skrive.
Enn så lenge er språket fortsatt ett av journalistenes viktigste verktøy for å formidle og forklare. Forføre overlater vi til innholdsmarkedsførerne.
Jeg tillater meg å avslutte med noen ønsker for mediespråket i 2017:
Bry deg om språket.
Spør andre.
Slå opp hvis du er i tvil.
Sikt høyt. Skriv som en Kjetil, en Eva, en Joacim eller en Kristin.
