Kjetil Rolness har skrevet kronikk med tittelen «Anmeldelsen du ikke får lese. Verken i Prosa eller Samtiden». Kronikken handler om en viss og til nå upublisert anmeldelse av Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd, signert Per E. Hem. Denne teksten havnet for et par uker siden på mitt bord. Så la meg si litt om det som er mitt bord. Men først, for å rekapitulere: Det var altså tidsskriftet Prosa som opprinnelig bestilte denne anmeldelsen. Etter to runder med Hem ble teksten godkjent og erklært trykklar. Men så ville ikke Prosa trykke den likevel. Prosas redaktør Merete Røsvik har forklart at snuoperasjonen blant annet skyldtes at hun ved nærmere ettertanke ikke ville gi plass til «ei såpass alarmistisk bok». I kronikken skriver Rolness at heller ikke de store avisene har viet Foslis bok nevneverdig oppmerksomhet, og man kan bare spekulere i årsakene: Skyldes det berøringsangst for en bok om et viktig, men kontroversielt og delikat tema – innvandringens konsekvenser i Norge – ført i pennen av en dreven, men kontroversiell forfatter tilknyttet det ikke helt stuereine Document.no? Desto større grunn til nettopp å diskutere og kritisk vurdere Foslis bok. Her er jeg helt på linje med Rolness.
Og med dette utgangspunktet kontaktet jeg Per E. Hem for to uker siden. Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på Mot nasjonalt sammenbrudd, og Prosas nei motiverte meg ytterligere til å gå i motsatt retning og sette på trykk en anmeldelse av denne boka. Jeg fortalte Hem at jeg er midt i arbeidet med et dobbeltnummer om blant annet polarisering som kommer i siste halvdel av september. Jeg la til at siden både Fosli og hans tema har det med å dele kommentarfeltene i to, kunne en anmeldelse av denne boka passe godt inn i et slikt nummer. Da jeg senere fikk lese Hems tekst, gikk jeg til den med samme holdning som til enhver tekst jeg får inn (enten den opprinnelig har vært forhåndsgodkjent av et annet tidsskrift eller ikke): Jeg ønsket å gi den maksimalt med motstand, for at den skulle bli maksimalt grundig. Samtiden har sin egen profil, det føles ikke umiddelbart tilfredsstillende bare å overta en tekst fra Prosa, uten å redigere den. Teksten jeg fikk lese var dessuten langt kortere enn dem jeg pleier å sette på trykk. Hem på sin side ga uttrykk for at han selv ville sette pris på å kunne gå mer i dybden enn det han opplevde at han hadde hatt anledning til i Prosa. Dermed ble vi enige om at han skulle å skrive en utvidet versjon av den opprinnelige teksten, med innspill fra meg underveis.
Etter dette har debatten skutt fart og endret retning. Røsvik har argumentert med at det utslagsgivende for hennes beslutning, vel så mye var at Hems anmeldelse rett og slett ikke holdt mål. Og ropene der ute (eller: her inne – i kommentarfeltene på Facebook) om å få lese den opprinnelige teksten, for å kunne se Røsvik i kortene, har vokst. Var virkelig nivået på Hems tekst så labert? Eller er argumentet om dårlig kvalitet bare en unnskyldning for ikke å trykke en anmeldelse av en bok noen ikke vil ta i med tang? Jeg forstår at det for mange virker begrensende å debattere det prinsipielle ved Prosas avgjørelse når objektet for avgjørelsen ikke er tilgjengelig. Samtidig er vel ønsket om å se Hems tekst også drevet av en viss sensasjonalistisk nysgjerrighet. La meg uansett minne om at da jeg kontaktet Hem, var det altså ikke fordi jeg ønsket å debattere verken Prosas avgjørelse eller nivået på anmeldelsen hans – men fordi jeg ville trykke en grundig, kritisk vurdering av innholdet i Foslis bok. Leser man overskriften til Rolness isolert, og ikke hele kronikken, kan man nærmest få inntrykk av at Samtiden i likhet med Prosa «sensurerer» omtale av Foslis bok – men det motsatte er altså tilfellet.
Selv om Hem og jeg skulle komme frem til at det fornuftigste likevel er å trykke den opprinnelige versjonen av teksten hans, uten å forandre et eneste ord, kan jeg uansett ikke tilby ham en publiseringsplattform før i september. For øvrig synes jeg ikke Rolness' fremstilling av bakgrunnen for det han kaller Samtidens «lesenekt» er helt nyansert. I kronikken skriver han: «Da jeg fredag [17/7] henvendte meg til Samtiden-redaktør Christian Kjelstrup for å få lese anmeldelsen, under forutsetning å ikke dele eller sitere, fikk jeg til svar at Hem satt og skrev på anmeldelsen, etter innspill fra ham». Men i korrespondansen Rolness refererer til, skrev jeg også dette: «Du må gjerne lese for min del, hvis det er ok for ham [Hem]. Men hva kan du bruke teksten til om du ikke skal referere til den eller sitere fra den? For min del må du gjerne sitere fra den også». Tonen var altså vel så spørrende som bastant (jf. «leseNEKT»). Jeg har bare ikke for vane å sende tekster som er under arbeid til andre medier eller uavhengige kommentatorer (som Rolness), og jeg gjorde Rolness oppmerksom på at dobbeltnummeret først kommer i september (noe han åpenbart ikke var klar over). At ventetiden for mange med det vil oppleves som altfor lang, har jeg forståelse for, men det er altså ikke noe jeg kan gjøre noe med.
