Christian og Robin tok aldri telefonene fra journalister. Så ringte han som skulle få dem frikjent for drapet på Kevin

– Vi har aldri sett det bevist noe sted at det var vi som gjorde det. Og derfor har vi aldri trodd på det. Vi har alltid tenkt at vi er uskyldige, sier Christian Karlsson.

Den såkalte Kevin-saken, om den fire år gamle Kevin Hjalmarsson som ble funnet død i Arvika, rystet hele Sverige da den kom i 1998.

Like rystet ble hele Sverige – og Norge – da SVT-dokumentaren kom i 2016, som viste hvilke avhørsmetoder og fremgangsmåter politiet brukte i forsøket på å løse Kevin-saken.

Christian Karlsson og Robin Dahlén, da henholdsvis 7 og 5 år gamle, fikk skylden for å ha drept sin venn Kevin.

Sagt nei til alle journalister

 – Hva skulle vi gjøre? Vi kunne ikke bare ringe til politistasjonen og si «hei, jeg ble beskyldt for et drap, og det var ikke jeg som gjorde det», sier Robin Dahlén.

Det har vært mange journalister som har hørt fra seg opp gjennom årene, og alle har fått nei, forteller de to guttene fra scenen på Skup.

Det ble en vane å si nei til alle. Hjemme hadde de blitt enige om det, enige om å gå videre. Men så ringte SVT-journalist Dan Josefsson. Guttene la på.

Så ringte Josefsson til faren: «Er det virkelig dine sønner som har gjort det?» spurte han.

Og Robin ble ettertenksom. Jo da, det var bare en journalist som alle andre. Men hvor mange journalister hadde egentlig stilt det spørsmålet som Dan stilte?

Journalist Dan Josefsson hadde satt seg fore å hjelpe guttene å finne ut hva de hadde vært med på. Det var det avgjørende, det som gjorde at han skilte seg ut. Og så googlet det.

Dan Josefsson viste seg å være blant Sveriges mest profilerte og suksessrike gravejournalister. Kanskje de skulle ta sjansen og møte ham? Robin ville dra til Stockholm og gjøre det.

– Robin var mest positiv. Og da sa jeg «da kjører vi på», sier Christian.

Og ettersom Robin ville det, ville også Christian det. Og dermed ville også foreldrene. De gikk med på å møte Josefsson.

– Eva (stemoren, journ.anm) var ganske redd. Hun selv ville ikke. «Men om dere om dere så gjør vi det», sa hun.

Ville så gjerne treffe mamma

Så kom 18. desember 2016, som Christian husker som om det var i går. De fikk høre opptak av avhørene, og de fikk vite om den svært mangelfulle og kritikkverdige utredningen.

De satt sammen i en hytte i skogen, som SVT hadde leid for å få avstand fra lokalsamfunnet og alle de nysgjerrige naboene. 

– Vi ville fange reaksjonen deres, når de fikk vite dette. Samtidig var vi opptatt av å vite at det gikk bra med dem, og at de virkelig ville lage dokumentaren. Og det var fint å se at alle var så glade, sier Josefsson.

– Jeg har hatt problemer med å sove i alle år. Jeg våkner fem-seks ganger om natten. Men den 18. desember sov jeg hele natten i ett strekk, sier Christian.

Hva husker de to fra selve situasjonen, de dagene for 20 år siden? 

– Jeg husker at jeg så gjerne ville treffe min mamma, men fikk ikke. Det har jo gjerne vært slik at når jeg er trist, så vil jeg være hos mamma. Men det er det eneste jeg husker, sier Christian. 

Skulle hilse fra Thomas Quick

Etter Dan Josefssons avsløringer om Sture Bergwall, kjent som Thomas Quick, i 2013, trodde ingen at det skulle være mulig å gjøre et lignende skup igjen. Så kom Kevin-saken.

– Dere fikk samme behandling som Sture Bergwall. Da jeg skulle møte guttene, sa han til meg: «Helsa grabbarna! Jeg har fulgt dette, og forstår virkelig hva de har vært gjennom», sier Dan Josefsson på scenen.

– Om det er noen som forstår dette, så er det jo han!, sier Christian begeistret. 

27. mars i år fikk de to omsider sin frifinnelse. Det er en enorm lettelse, forteller de. Endelig kan livet virkelig gå videre, og de kan begynne på nytt. Og gradvis kommer oppreisningen.

– Mange familier ville nok gått i stykker på grunn av dette og hatt store problemer med å håndtere det. Derfor er det så fantastisk at dere har lykkes med det, sier Josefsson til guttene og resten av familien. 

Faren var også til stede i salen i Tønsberg. 

– Vel, vi har jo bare hatt oss selv, sier Christian.

Til stående applaus og få tørre øyne i salen.