Presseveteran, journalistlærer og Venstre-politiker Carl-Erik Grimstad kjemper for plass på tinget

Carl-Erik Grimstad er et kjent navn for mange i norsk presse og offentlighet og er en av de som blir oppringt for å reagere når journalistikken er i den etiske gråsonen.

Nå underviser 64-åringen i journalistikk og etikk i Oslo og Bergen ved Høyskolen Kristiania - samtidig som han er varaordfører for Venstre i hjemkommunen Tjøme.

– Nå legger vi ned journalistutdanningen i både Bergen og Trondheim, men det er kanskje et symptom på tilstanden i bransjen vår, sier Grimstad.

Veien inn i politikken kom fra journalistikken

Medier24 møter ham under Arendalsuka. Der har han deltatt på debatter - samtidig som han har stått på stand og forsøkt å rekruttere velgere til partiet. Denne rollen er ganske annerledes enn han hadde sett for seg livet for noen år siden.

– Jeg er Venstres førstekandidat i Vestfold. Det hadde jeg ikke trodd for fem år siden, men slik gikk det.

– Hvorfor Venstre?

– Veien min inn i Venstre har vært gjennom journalistikken. Jeg opplever at det er det partiet som har tatt størst ansvar hva gjelder ytringsfrihet og personvern. Vi har en levende og fin debatt om det i Venstre, men jeg er ikke alltid enig, smiler han.

Selv er han opptatt av kommunereform og miljø - også er han glad for at partiet prioriterer skolesaken høyt.

– Hva kan du bringe til bordet?

– Det har jeg lurt på selv også, men en klar fordel er at jeg har livserfaring, da jeg er noen år eldre enn andre debutanter. Også har jeg jobbet i medier og som lærer underviser i noen år, og det hjelper meg når jeg skal snakke med folk. Jeg er ikke akkurat sjenert, ler han.

På kort tid ble han en relativt populær politiker lokalt. 12,7 prosent av stemmene var nok til at han Grimstad ble varaordfører - så havnet han i fylkesstyret i partiet, før han ble foreslått som stortingskandidat.

– Hvilken komité vil du sitte i?

– Jeg kunne jo sittet i kulturkomiteen og snakket om mediepolitikk, men jeg tror ikke det. Jeg kunne sittet i samferdselskomiteen – jeg som kommer fra samferdselsfylket Vestfold, men jeg tror ikke det heller. Jeg tror jeg kunne valgt meg kommunalkomiteen, fordi jeg mener det moderniseringsprosjektet denne regjeringen har satt i gang, med hjelp fra Venstre, er kjempeviktig for at Norge skal henge med.

Velsignet med god mediepolitikk

– Hva synes du om norsk mediepolitikk?

– Jeg synes vi er velsignet med en god mediepolitikk og det skyldes at vi er et rikt land med tilgang på solide overføringer. Vi kan ta oss råd til ting andre land bare kan drømme om. NRK er sterkt og det har jeg stor tro på – og vi har en konkurrerende kommersiell kanal som oppfører seg skikkelig.

– TV 2 er kjempeviktig. Det å ha et slikt miljø utenfor Oslo – det er kulturbygging i praksis. Vi snakker om noe mye større enn overføringer over statsbudsjettet, fortsetter han.

– Tolker jeg deg rett hvis jeg sier at du ikke akkurat er noen mediepolitiker?

– Haha. Ja, det kan du si. Mediepolitikk har veldig mye å gjøre med medieøkonomi og jeg har en toårig høyskoleutdanning i økonomi, men for å være helt ærlig, så er økonomifaget er et forferdelig kjedelig fag.

– Så du blir ingen mediepolitisk talsmann i Venstre?

– Nei, og du finner meg heller ikke i finanskomiteen, ler han.

– Hva er sjansen din for å komme inn?

– Da må vi over fem prosent nasjonalt også må vi gjøre det veldig bra i vårt fylke. Det er innen rekkevidde, sier han optimistisk.

– Jeg skjønner ikke at de tør

Som foreleser i journalistikkfaget, møter han mange unge håpefulle.

Til tross for at bransjen sliter med lønnsomheten, og at jobbene er nærmest fraværende, så kommer det en jevn strøm av studenter - dog noen færre enn tidligere.

– Hva tror du om fremtiden for journalistikken når du ser på studentene du underviser?

– Jeg har ofte tenkt at jeg skjønner ikke at de tør å utdanne seg til journalister med det arbeidsmarkedet vi har nå. På en annen side, det hørte også jeg da jeg studerte statsvitenskap på 70-tallet. Det er alltid bruk for folk som har lært seg journalistyrket. Jeg har mange ganger sagt at journalistikk er det nye allmennfaget, sier han og fortsetter:

– Vi ser eksempler der jeg underviser, at de tar seg en bachelor i journalistikk - også begynner de å studere noe annet. Så får de seg en jobb hvor de havner i en rolle der de må skrive mye og da er de gode skribenter. Hos oss lærer de seg håndverket og det å skrive og det er kunnskap som kommer til å sitte i fingrene deres til de dør. Det blir mer og mer viktig, for all virksomhet rundt oss kommunikasjonsvirksomhet.

– Tar de seg ikke en ny utdanning fordi de ikke får seg jobb i journalistikken da?

– Jojo, det er helt klart. Eller rett og slett fordi de ikke orker tanken på det stresset, for det har blitt et helt annet stressnivå i deler av journalistikken – enn som det var før.

– Hva sier du til de unge håpefulle i starten?

– Jeg sier at «jeg er 100 prosent sikker på at ikke mer enn 50 prosent av dere kommer til å jobbe i tradisjonelle medier». Men det behøver ikke være noe ille, fordi du kan ha en utmerket tilværelse ved å jobbe i en privat eller offentlig virksomhet som innholdsprodusent - og det er et helt hederlig yrke. Man må bare ikke tro at det er uavhengig journalistikk.

Grimstad drar fram fordeler som mange journalister ikke har i dag: God tid til å sette seg inn i tema, reise, man får lage kvalitetsinnhold, mindre stress.

– Det er da ikke så ille. Jeg prøver å være litt oppmuntrende på det.

– Trenger de å oppmuntres?

– Ja, det er mange som tror at de skal gå ut av klasserommet etter tre år og komme rett inn i en kommentarjobb i Aftenposten. Da trenger de litt kaldt vann i blodet, smiler han.

– Ikke helt moden 

64-åringen har vært dypt involvert i debatten om nettopp innholdsmarkedsføring. Og han har vært kritisk, men kanskje noe mildere nå?

– Alle kjenner til tilstanden i mediebransjen der det er fallende opplag på avisene som foreløpig ikke er kompensert med inntekter på nettet, men det er noen tegn som tyder på at vi er i ferd med å få lønnsomhet også der. Det er kjempegod utvikling, men jeg er til tider skeptisk til måten man får inntekter på nettet på.

– Hvordan da?

– Det er dreier seg om etikken i innholdsmarkedsføringen, som jeg fremdeles ikke synes er helt moden. Jeg har deltatt i den debatten siden starten og den etiske forståelsen i den debatten har beveget seg mange skritt i riktig retning siden vi begynte. I bunn og grunn handler det både om troverdigheten til pressen og til reklamen. Hvis vi får en sammenblanding, så er begge deler lidende. Folk liker ikke å bli lurt, forteller Grimstad.

Han mener at innholdsmarkedsføringen fikk en dårlig start ved at de i alt for stor grad begynte med å ta på seg pressens klær og det var bare tull, freser han:

– Etter hvert skjønner folk at man må gjøre det helt klart hvem avsenderen er. Det burde sitte i ryggmargen til de fleste markedsførere nå.

– Har mediene blitt flinkere?

– Ja, vi har blitt flinkere til merking. Til å begynne med synes jeg det var helt Texas, men det har også noe å gjøre med at folk har vent seg til å se etter hva som er markedsføring og ikke. SÅ jeg er ikke så katastrofalt opprørt som jeg en gang var om dette.

– Har du «blitt med på laget»?

– Nei, jeg kan ikke si det, for jeg synes fremdeles det er ganske betenkelig at veldig mange ønsker å fremstå som uavhengige - når de faktisk ikke er det. Jeg kommer til å bruke all min tid med å være a jour i den debatten der. Det er stadig ny teknisk utvikling på feltet som gjør at vi må følge nøye med. Vi lures inn med bruken av big data – som også er et problem, forteller han.

– Gjort litt narr av i vennekretsen

– Hva synes du om debatten om falske nyheter?

– Nå går alt rundt og snakker om fake news, men det har alltid vært der. Før kalte vi det avisender. Det er helt opplagt at noe kommer til å slippe gjennom, men jeg tror at hvis noe er resultatet av denne utviklingen, så er det kanskje at leserne har blitt mer oppmerksomme og det er bare til det bedre.

– Så må jeg si at jeg ganske imponert over den undervisningen som gjøres på videregående skoler, hva gjelder kildekritikk. Jeg har hatt gleden av å undervise litt der, snakket med leserne og sett på pensum og de er veldig oppmerksomme på både personvern og kildekritikk. 

– Blir det et generasjonsskille her?

– Ja, for jeg tror elever som går på limpinnen blir gjort litt narr av i vennekretsen. «Åja, du er en av dem ja!». Etter hvert blir de trent i å se hvor dette kommer fra. Det er kanskje en fjern drøm at de skal være på topp hele tiden, men ungdommer i dag har tilgang på kildekritiske kanaler, som jeg aldri hadde og det er bare noen tastetrykk unna ved å finne ut om noe er rett eller galt. Kildekritikk har altså blitt lettere og det sitter mer i fingrene på ungdommene.

– Slik skal jeg aldri bli

Grimstad er reflektert og er varsom med å uttale seg om politiske temaer han ikke har greie på.

– Jeg som har hatt deg som underviser, merker at du snakker annerledes. Du har begynt å snakke som en politiker?

– Gjør jeg det? Jeg prøver å snakke som et vanlig menneske da, smiler han og fortsetter:

– Jeg er opptatt av kunnskap og da må det en del fakta inn i setningene. Det verste jeg vet er kunnskapsløse politikere som bare aksepterer påstander uten å sjekke dem. Slik skal jeg aldri bli, avslutter han.